Cato Brunvand Ellingsen

Til oss som har delt og fordømt i saken om Karoline som ikke fikk reise med klassen sin til Kanariøyene.

Vi skal ikke slippe saken med deling og fordømmelse på Facebook. For hvilken utvikling er det vi ser i samfunnet? Vi ser stor grad av segregerte skoletilbud. Vi ser store boenheter for personer med utviklingshemning der personer med bistandsbehov samles. Mange vil innføre ordninger som vil føre til at det nesten ikke vil bli født barn med Down syndrom. Personer med utviklingshemning er utelukket fra arbeidslivet.

I et samfunn der vi ikke gjør mer for å inkludere personer med utviklingshemning i våre vanlige arenaer vil forventningene våre bli lavere til hva personer med utviklingshemning kan, skal eller vil. Treffer du ikke Henrik med Down syndrom i nabolaget ditt, eller Mohammed med autisme på jobben din, har du ikke forventninger til at disse kan bidra på dugnaden eller gjøre en skikkelig jobb. Ser du ikke at de kan bestemme selv i eget liv, så vil du kanskje heller ikke forvente at Karoline med Down syndrom skal kunne velge selv å være med på klasseturen eller fredagspilsen.

Hvilke forventninger har du egentlig til folk med utviklingshemning? Til hva folk kan klare og deres deltakelse i våre vanlige samfunnsarenaer? Saken om Karoline er ikke enestående. Segregering og utestengelse skjer hver dag. Av oss alle. Å legge skylden på en skole i Stjørdal eller en eller to ansatte der, er ansvarsfraskrivelse. Inkludering er vårt alles ansvar. Nemlig!