Bilde av forsiden til bokenAh….jeg er glad i bakverk. Skillingsboller, hveteboller, smultringer. Mmm. Farlig godt. Deilig. Sjokoladesmultring. Fantastisk.

Bare slapp av. Dette er ikke blitt en matblogg. Det er fortsatt en blogg om vernepleierier. Men. Jeg sitter nemlig med en bok som kanskje er like deilig som en god amerikansk sjokoladesmultring. Jeg har dog ikke lest hele enda, som med godt bakverk skal det nytes. Jeg er heller ikke helt sikker på at hele (bak)verket er like deilig, men når et av kapitlene starter som følger gir det mersmak:

Vernepleierens arbeid kan sees på som hullet i en sjokoladesmultring, og vernepleierens smultring ligger i en pose sammen med barnevernpedagogenes, sykepleiernes, sosionomenes, psykologenes og andre profesjoners smultringer. Noen smultringer er siamesiske smultringer, andre klistrer seg såvidt sammen

Karl Elling Ellingsen, min tidligere sjef på NAKU, er redaktør for den nye boken «Vernepleierfaglig kompetanse og faglig skjønn». Det er ikke hver dag det kommer bøker med vernepleierfag som begrep på forsiden. Det fortjener en liten omtale her på bloggen. Vi trenger bøker som retter et eksplisitt fokus på vernepleiernes kompetanse, og som bidrar til fagutvikling på et område som knapt kan kalles for et eget fag. Kanskje kan boken bidra i ferden mot et eget vernepleierfag?

Selv om boken har et spesifikt fokus på faglig skjønn kan den også betraktes som en bok som prøver å plassere vernepleieren inn i vår faglige samtid. Et av bokens utgangspunkt er stortingsmeldingen om Utdanning for velferd som hadde et forarbeid som truet med å legge ned hele utdanningen. Desto mer gledelig er det derfor at meldingen er med på å utfordre til fagutviklingsarbeid som dette. Boken beskriver ikke bare vår kompetanse som den er, men utfordrer oss til videreutvikling.

Boken innholder kapitler fra fagfolk som står langt fra hverandre i faglig utgangspunkt. Det er et risikoprosjekt. Det var dette med sprikende staur… Siden jeg ikke har lest hele boken skal jeg ikke kommentere om boken lykkes med sitt helhetlige prosjekt (om det i det hele tatt er et mål), men jeg har allerede funnet deler som både jeg og forhåpentligvis mange vernepleiere vil bære med seg i sitt arbeid. Vi må blant annet lytte når Ole Petter Askheim skriver om vår (mulige) politiske rolle. Eller når Ellingsen og Berge skriver om helsefagets rolle i kompetansen vår.

Jon Løkke har jeg et ensidig personlig forhold til. Uten han hadde jeg nok ikke vært den (vernepleieren) jeg er i dag. Han var en sentral del av min utdanning som vernepleier. Han lærte meg om verdsetting av sosial rolle, om normalisering. Om hvordan disse begrepene formet samtiden i post-reformårene. Men han lærte meg også viktigheten av å kunne et praktisk yrke. Yrkesutøvelse basert på anvendt atferdsanalyse. Derfor var det med spenning, men også med stor glede jeg leste hans kapittel «Sjekkliste inkludert kasusformuleringer som støtte ved skjønn i målrettet miljøarbeid». Det er her sjokolademuffins er en del av innledningen. Søtt.

Samfunnsmandatet til vernepleierne innebærer støtte og omsorg, men også målrettet miljøarbeid, også kalt hverdagshabilitering. Hensikten er at tjenestemottaker lever i tråd med sine verdier

Hverdagshabilitering! Skal vi rett og slett bare adoptere det begrepet med en gang. Sjekklisten som han skriver om har jeg både lest og hørt om flere ganger de siste par årene. Dette er en viktig videreutvikling av vernepleierens arbeidsmodell. Sjekklisten gir vernepleierne, slik jeg leser dette, viktig beslutningsstøtte. Den er en viktig erkjennelse av at vernepleiere (og andre) trenger verktøy i det daglige arbeidet for å sikre likeverdige og like gode tjenester. På samme måte som faglige retningslinjer, behandlingsforløp og kunnskapsoppsummeringer er viktig for å sikre gode tjenester, vil sjekklisten bidra til at skjønn ikke er noe som vernepleiere gjemmer seg bak for å kunne gjøre hva de vil. Sjekklisten vil kunne sikre at skjønn blir anvendt på en systematisk og faglig god måte. Sikre godt faglig skjønn.

Ok. Dette er ikke noen bokanmeldelse. Om du har lyst å skrive en slik så send den gjerne til meg. Selv om jeg som sagt ikke har lest hele boken, tror jeg at jeg rett og slett bare anbefaler den her og nå. For Løkke treffer rimelig godt når han skriver at:

Vernepleierne bør inneha en kompetanse som er ekstraordinær og pålitelig i betydningen uten for mange feil. Kompetansen må være relevant for tjenestemottakernes ønsker om å leve et liv i tråd med sine mer eller mindre godt uttrykte verdier.