Cato Brunvand Ellingsen

Ileyda er 17 år og står foran et av sine viktigste valg. Hvilken utdanning skal hun ta de neste årene? For selvsagt skal hun ta utdanning. Alle politikerne snakker jo om hvor viktig det er med utdanning. Forskerne gjør det og. Spørsmålet er bare hvilken.

Ola har utviklingshemning. Han slår seg selv til blods. Han kan av og til angripe folk. Han kan være farlig for seg selv og andre.

Susanne har også utviklingshemning. Hun jobber på det kommunale dagsenteret og er avhengig av bistand i dagliglivet. Eneste boligtilbud kommunen har til henne er et leilighetskompleks med 16 andre personer med utviklingshemning.

Det er ikke så mye Ileyda, Ola og Susanne har til felles, men noe er det. Ingen av dem har lest teknisk beregningsutvalgs sin hovedrapport. De er for så vidt ikke alene om det. Foruten et par tre statsråder, noen fagforeningsfolk og en liten håndfull journalister, så er det ikke så mange som leser den. For de fleste er den heller ikke så veldig viktig. Men for nettopp Ileyda, Ola og Susanne er denne rapporten svært så viktig.

Rapporten fra dette utvalget som danner grunnlaget for lønnsoppgjørene viser nok en gang at det er ulikelønn mellom menn og kvinner. Det er mange grunner til dette, og bildet er komplekst. Nok en gang skiller dog tallene for dem med inntil 4 års universitets- og høgskoleutdanning seg negativt ut. For denne gruppen tjener kvinner kun 79,8 % av det menn gjør. Snittlønnen for menn er 612000 mens den for kvinner er 488400. Dette er trist og latterlig på en gang.

De snakker om kunnskapskommunen. Om tillit til de ansatte. Om innovasjon og om å jobbe på smarte og mer effektive måter. De snakker om å gjøre kommunene og resten av de offentlige tjenestene enda bedre. De snakker om viktigheten av å rekruttere flinke folk til fremtidens velferdstjenester.

De snakker og snakker og snakker. Disse politikerne som er satt til å forvalte fremtidens velferdstjenester.

Det gjør for øvrig også LO, som jeg er medlem av. De snakker om viktigheten av utdanning. Om at likelønnskampen er viktig. Om at frontfaget av og til kan vike (i hvert fall i teorien). De snakker om makten de har. De snakker og snakker og snakker.

Mens både partipolitikere og fagforeningspolitikere snakker, lever Ileyda, Ola og Susanne livene sine. Liv som blir sterkt påvirket av de tallene teknisk beregningsutvalg viser til.

Susanne sin kommune sier at det er vanskelig å rekruttere fagfolk, vernepleiere. De mener de lettest gjør dette med å samle fagmiljøene. Det betyr også at de må bygge store boenheter. Stikk i strid med politiske og faglige føringer.

Ola sin atferd innebærer at det av og til er nødvendig med tvangstiltak. Det mangler flinke folk til å forebygge tvang. Og som ved de fleste andre tilfellene der tvang brukes her i landet utføres tvangsbruken av folk uten lovbestemt utdanning. I over 80 % av tilfellene trenger Norges kommuner dispensasjon fra kompetansekravene.

Ileyda står foran et vanskelig valg. Mange sier hun skal velge utradisjonelt. Hun som er så flink med mennesker og god på skolen. Hun bør da velge et av de godt betalte mannsdominerte yrkene. Gudene må vite at det trengs folk med hennes sosiale ferdigheter der. Hun må jo ikke velge et traust og tradisjonelt omsorgsyrke. At på til vil hun tjene 20 % mindre der enn som vernepleier, sykepleier, barnevernpedagog eller sosionom. Så synd at det hun egentlig har lyst til er å jobbe for at Ola og Susanne får best mulige liv.

Likelønn handler absolutt ikke bare om rekruttering. Det handler først og fremst om verdsetting. At Ileyda som velger å jobbe for Susanne og Ola skal bli verdsatt på samme måte som han som sørger for rent vann i kommunen. Men det handler også om rekruttering.

Fagforeningenes parole om ”Likelønn nå” har kanskje aldri vært mer parodisk enn nå. Parolen har spilt totalt fallitt. Ok. Verken jeg, Ola eller Susanne er særlig god i statistikk. Men. Tallene til teknisk beregningsutvalg handler først og fremst om folk. Om Ileyda, Ola og Susanne. Det handler om virkeligheten. Om virkelige liv.

Nok snakk nå?