Arbeidsliv

Hva er viktig for deg?

Bilde av jente som holder skilt med forsvar arbeidsmiljøloven

Streiken onsdag var en manifestasjon for et humant arbeidsliv. Vårt forsvar av arbeidsmiljøloven handler ikke om at vi ikke er endringsvillige, at vi er gammeldagse eller dogmatiske. Vårt forsvar av arbeidsmiljøloven handler om å forsvare muligheten til et inkluderende mangfoldig arbeidsliv der alle skal skal ha samme rett til vern mot dårlige eller uverdige arbeidsforhold. Mange mener at vi overreagerte. Det kan til og med hende at de har rett i at de foreliggende endringsforslagene ikke betyr så veldig mye i seg selv (gudene må vite hvorfor de da foreslår dem). Men onsdagens markering var et svært sterkt signal om at dette ikke er noe vi tar lett på.

Men, venner. Streikende, fagbevegelse, venstreside. Hva nå? Hva gjør vi nå? Når vi har demonstrert, argumentert med forskning mot Erikssons anekdoter, argumentert med anekdoter mot Erikssons anekdoter. Når vi har dokumentert at ikke flere kommer i fast arbeid av mer midlertidighet. Når vi har fremhevet at ansatte flere steder ikke orker å jobbe lange vakter. Ja, hva gjør vi nå?

Det beste vernet vi kan gi arbeidsmiljøloven er å vise enda tydeligere at den faktisk bidrar til gode løsninger for fremtidens arbeidsliv. Men ikke bare det. Det beste vernet vi kan gi arbeidsmiljøloven er å vise at den ikke er et hinder for gode, inkluderende tjenester.

For min sektor, velferdstjenestene, handler det om å ikke utelukkende argumentere på arbeidstakernes skuldre. Vi må slutte å fremheve eksemplene der ansatte ikke ville stå i langvaktsordninger. Det beste vernet vi gir arbeidsmiljøloven er å sette velferdstjenestenes tjenestebrukere i sentrum. Vi må fremheve eksemplene der vi fikk det til. Fikk til å gi gode tjenester. Og vi må vise hvordan vi fikk det til.

Her om dagen utfordret jeg et foreldrepar jeg er blitt kjent med. Et foreldrepar til en voksen mann med utviklingshemning. Hvorfor er de så opptatt av muligheten til langvaktsordninger for dem som jobber for sønnen? Hva er viktig for deres sønn.

Utfordringene er klare og tydelige. Det er disse utfordringene vi må svare på.

Foreldrene har erfaring fra mange år i kommunal omsorgsbolig. Der ble livet i stor grad styrt av behovet til ledelsen, personalet, deres turnus og bemanning. Det vil si, kommunens behov ble dekket, ikke sønnens behov. Halvt i alvor spøkte foreldrene med at der drev de først og fremst med personalomsorg.

De svarer altså at livet ble styrt av behovene til kommunen. Og til de ansatte. Jeg hører at det er mange som sier det. Det er her presset på arbeidsmiljøloven kommer. Hvilke behov er viktigst? De ansattes?

Som svar på mitt spørsmål om hva som er viktigst for sønnen, svarer de «stabilitet og trygghet». Bare da er han seg selv, rolig og lett å ha med å gjøre. Da har han det godt og personalet har en svært enkel oppgave der de kan ha gode dager sammen. Men hvis han blir utrygg, kan han utagere. Hadde det blitt noen voldsomme episoder ville det etter vanlig kommunal tankegang ha medført å gå fra 1:1 bemanning til 2:1, for å trygge personalet og møte kravet om to til stede ved bruk av tvang. Det ville gjort situasjonen vesentlig verre for både ham og personalet, for ikke å snakke om hvor kostbart det ville blitt for kommunen.

Sønnen reagerte stadig mer på de mange personalskiftene som følger med 3-delt turnus. Og de observerte at han slet med å akseptere alle de nye i strømmen av personal. De innså at det ikke var mulig for så mange å lære hans særegne kommunikasjonsmåte. Han ble mer og mer utrygg. Foreldrene så hvilken vei det bar og bygget derfor et husbankhus til ham og kommunen var med på å etablere BPA under Uloba. For ham var det en fantastisk suksess. De begynte umiddelbart med langturnus. Nå går seks assistenter enten en sammenhengende mandag-fredag eller en hel helg, med fri når han er på dagsenteret – og med lange friperioder imellom.

Etter en nøye vurdering av sønnens behov og assistentenes situasjon, har den aktuelle fagforeningen gitt dispensasjon fra Arbeidsmiljøloven for turnusen. Sammen har de funnet en god løsning.

Foreldrene sier at han har det så godt som det på noen måte er mulig å få til.

Få ansatte bidrar altså til å forebygge utagering og gir en god arbeidssituasjon for de ansatte. Og siden det er så få ansatte, så kjenner de ham svært godt, de forstår ham og måten han kommuniserer på og kan unngå situasjoner som skaper utrygghet.

En annen interessant og viktig effekt av at de er så få, er at foreldrene kjenner hver enkelt assistent så godt at de er trygge på dem. De synes derfor at det er greit at de tar ham med seg hjem til sin familie eller venner og at han får være med dem på turer og hyttehelger. Han elsker det! Det har gitt ham en stor utvidelse av sitt sosiale nettverk og mange gode opplevelser. Ikke uventet synes også personalet at dette er en fin ordning. Slik frihet var helt utenkelig i kommunal omsorg. Det er jo forståelig med den gjennomtrekk som de hadde.

Foreldrene sammenligner gjerne arbeidsformen med et helt vanlig familieliv der pulsen justeres etter behov.

Men de har bekymringer for fremtiden. Det er en bl.a. en usikkerhetsfaktor at de hvert år må søke om å få dispensasjonen for turnusen som sønnen trenger, med fare for å få krav om endringer som sterkt vil påvirke sønnens liv.

Dette er også noe jeg har hørt flere snakke om. Den nedskrevne midlertidigheten i dagens ordning. Ett år av gangen.

Foreldrene etterlyser en større trygghet for at turnusen ikke må endres. Det må selvsagt legges inn en kontrollfunksjon for å se om alt fungerer og at det ikke har skjedd endringer siden sist. Men er alt på stell, skulle en være trygg på å få ny godkjenning.

Dette må være mulig. Skape forutsigbarhet, fleksibilitet og individuelt tilpassede tjenester. Eksempelet fra foreldreparet viser at det er mulig innenfor dagens lovverk. Men det viser også at vi alle må vise velvilje.

Vi må tørre å spørre tjenestebruker: Hva er viktig for deg? Og vi må være villige til å ta ansvar for svaret sammen med dem det gjelder.

Foreldrene håper

at forskriften som snart kommer til loven om rett til BPA, vil åpne for fleksibilitet i det å kunne tilpasse ordninger etter individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle.
at Arbeidsmiljøloven må få tilsvarende åpninger for å imøtekomme individuelle behov.
at utvalget som skal gi sin innstilling neste år, legger vekt på individuelt tilpassede løsninger
at fagforeningene må ha anledning til å vise stor grad av skjønn ved godkjenning av tilpassede turnuser.
at det må være ankemulighet dersom det ikke oppnås enighet

Det er dette som er utfordringene våre. Dette er også virkeligheten. En virkelighet vi ikke kan imøtekomme med å si at ansatte ikke orker lange vakter. Eller at om vi åpner opp for lange vakter så ødelegger vi resten av arbeidslivet. Hvordan vi imøtekommer dette kan ha stor betydning utviklingshemmede som trenger spesielle løsninger. Vi må løse utfordringene til dette foreldreparets sønn. Og andre som han. Dette er det beste vernet vi har for arbeidsmiljøloven.

Nå snakkes det om et bredt forlik i Stortinget. Venner, hva nå? Hva kan vi bidra med?

Vi må kunne bidra med forutsigbarhet. Når en langvaktsordning er godkjent må vi kunne garantere at dette er en ordning som kan fortsette gitt samme forutsetninger.

Vi må kunne bidra med kompetanse. Vi må bidra med kompetanse i hvordan slike langvaktsordninger kan gjøres best mulig. Her har både myndigheter og sentrale parter et stort ansvar. Vi kan ikke forvente at den enkelte arbeidsgiver, lokale tillitsvalgt eller pårørende skal sitte med konkret kompetanse på ulike måter å løse den enkeltes utfordringer på.

Vi må bidra med velvilje.

Vi må slutte å snakke om ekstreme ordninger. Det er ingenting ekstremt i det å finne løsninger som er bra både for arbeidstaker og for tjenestebruker.

01/02/2015 2

Ja til aktivitetsplikt

Hele min fagforenings- og venstresideryggmarg tilsier at jeg skal fordømme arbeidsminister Robert Eriksson sine tanker om aktivitetsplikt. At jeg skal dele oppslagene på sosiale medier sammen med noen velvalgte ord om hvor håpløst dette er og en kommentar om stigmatisering av grupper i befolkningen. Men. Jeg klarer det ikke. Det er kanskje ikke så mye jeg er enig med Robert i, men en ting er sikkert. Fremtiden trenger nye løsninger. Det er viktig med en gjennomgang av velferdstjenestene våre.

Diskusjonen om aktivitetsplikt blir fort ødelagt av et virvar av begreper. Sosialhjelp og uføretrygd blandes sammen. Krav og plikt blir begreper uten innhold. I det hele tatt har kommunikasjonsstrategien til arbeidsdepartementet vært håpløst dårlig helt siden Bjarne Håkon Hanssens stå opp om morgenen til Erikssons krav for plikt for trygd eller hva det no er. Håpløst dårlig om målet er at folk skal forstå det politiske og reelle innholdet i det som foreslås, og det er det vel? Det burde være en enkel sak å være tydelig på de overordnede begrepene, og operasjonalisere dem slik at konsekvensene blir tydelige.

For det første. Slik jeg leser det mener verken Eriksson eller hans kritikere at folk som er syke skal tvinges til å jobbe. Uføretrygden skal fortsatt være et sikkerhetsnett for dem som ikke kan tjene penger ved å jobbe. Skal en eller annen form for aktivitetsplikt være virksom her, må den i så fall være lagt i forkant av uføretrygden. Altså ha en forebyggende effekt. Og, det er vel få som er i tvil om at aktivitet forebygger både fysisk og psykisk sykdom.

For det andre. Er bruken av ordene plikt og krav egentlig noe annet en retoriske grep for å tilfredsstille de som mener at man skal ha en tøffere politikk? Neppe, om man ser eksemplene som Eriksson bruker. Det snakkes om utdanning, tett oppfølging, individuelle tiltak. Er det virkelig noen som er i mot dette? Skal man ta statsråden på alvor betyr jo dette at alle som får sosialhjelp (eller eventuelt andre ordninger) skal få individuell oppfølging av kompetente tjenesteytere. Konsekvensen av slik oppfølging er åpenbar.

Helse- og sosialfaglig yrkesutøvelse innebærer ofte tett oppfølging over tid. Det handler om å analysere hvilke utfordringer den enkelte har og dennes motivasjonsbetingelser. Det handler om å sette opp kortsiktige og langsiktige mål for den enkelte, samt skreddersy tiltak for å nå disse målene. Og det handler om å redefinere disse om man ikke kommer i mål. Tar man dette på alvor vil man trenge flere helse- og sosialfaglige ansatte i NAV (både statlig og kommunalt), eksempelvis sosionomer og vernepleiere. Disse må få stor grad av tillit til å utføre kunnskapsbasert praksis, og liten grad av byråkratiske rapporterings- og stønadsordninger. Dette innebærer selvsagt at de må få mulighet til å jobbe dag, kveld og natt på alle mulige arenaer for å gi et individuelt tilpasset tilbud. Hvis personen sammen med vernepleieren finner ut at det er et rimelig krav at han må stå opp om morgenen, må det selvsagt følges opp med at vernepleieren kommer hjem til ham da. Ikke forventer at han dukker opp på møtet klokken 0900. De hadde sammen funnet ordninger som var tilpasset målet om å stå opp om morgenen. Det innebærer også at de økonomiske ordningene var så fleksibel at folka på Erlandsens conditori kunne fortsatt sitt arbeid der og ikke måtte være på dagsenter. Og, det innebærer selvsagt at helse- og sosialfaglig ansatte måtte dokumentere faktisk effekt på individuelle målsettinger, og ikke deltakelse på et eller annet meningsløst tiltak.

Det er nettopp denne aktivitetsplikten jeg heier på. Da blir det først og fremst kommune og stat som får en plikt til aktivitet. En individuelt tilpasset aktivitet rettet mot det enkelte individ og dennes behov. Hvis kompetent personell får jobbe sammen med den enkelte er jeg sikker på at andelen personer som vil få redusert sin støtte som konsekvens for manglende deltakelse vil være tilnærmet null. Da vil de store ordene om plikt, krav og konsekvenser ha null betydning.

Til slutt står vi igjen med en pitte liten gruppe av personer som bevis(s)t misbruker systemet. Folk som er i stand til å jobbe uten noen form for bistand. Som velger sosialhjelp. Dem som får støtte som ikke skulle hatt det. Jeg tørr å påstå at det er et svært lite problem. Så lite at selv høyresiden i norsk politikk med Eriksson i spissen ville knapt brydd seg. Da hadde det også vært et mye større og tydeligere problem at en hel rekke personer ikke får støtte som de både har krav på og burde fått. Eksempelvis familier med barn med funksjonsnedsettelse der all energi brukes på å skaffe seg nødvendige tjenester. Tjenester som er nødvendig for at man blant annet kan stå i arbeid. Et problem som i stor grad blir overskygget av debatten knyttet til dem få som tilsniker seg velferdsordninger.

De offentlige tjenesteyterne må få mulighet til å være døråpnere, ikke portvakter. Tar vi og ikke minst regjeringen på alvor det Eriksson sier om individuell tilpasset oppfølging kan dette bli bra. Derfor et ja til aktivitetsplikt (for kommune og stat).

31/07/2014 0

Mente du det, Robert?

Du sa det som mange tenker. Jeg regner med, at når du får tenkt deg litt om, så mente du det ikke. Du kan ikke som arbeidsminister mene det du sa i går på Dagsnytt 18. Om du gjorde det så har din rolle som minister spilt totalt fallitt.

I debatten om anbudsutsetting av arbeidsmarkedstiltak sa nemlig du følgende:

..må huske på at det vi gjør her er ikke å sette de aller svakeste ut på anbud, vi snakker ikke om å sette verken de med Down syndrom eller andre svake grupper ut på anbud. Det vi snakker om er de menneskene som skal tilbake til ordinært arbeidsliv.

Hva er det du egentlig sier her? Hvilke forventninger har du til mennesker med Down syndrom? For litt siden ble en ung mann med Down syndrom nektet å fly alene av Norwegian. Ombudet har slått fast at dette var diskriminering. Saken sa mye om hvilke forventninger vi alle har til hva mennesker med utviklingshemning egentlig kan klare. Din uttalelse bygger opp under en slik forventning.

Jeg elsker tanken din om kreativitet, innovasjon og det å sette den som trenger bistand i sentrum. At man må sette folk ut på anbud, kommersialisere driften av avklaring og oppfølging for å få til denne innovasjonen er selvsagt ikke sant. Å sette personen det gjelder i sentrum handler ikke om «å selge» han på det åpne markedet.

I Halden er Erlandsens Conditori nå i ferd med å måtte legge ned driften. Her er det tre personer med utviklingshemning som driver dette ærverdige spisestedet i byens sentrum. Kommunen viser svært liten kreativitet og innovasjonsevne, og tilbyr dem dagsenterplass i stedet for assistent. Sentrale politikere, som deg, er helt muse stille. Etter å ha hørt deg i Dagsnytt 18 i går forstår jeg mer om hvorfor verken du eller lokale politikere engasjerer seg. Der forventer ikke at personer med utviklingshemning kan nærme seg det ordinære arbeidsmarkedet. Ikke bare sier det noe om forventningene deres til personer med utviklingshemning. Det sier mye om hva dere tenker om»det ordinære arbeidsliv». At det ordinære arbeidsliv er noe statisk, noe ensartet som folk må tilpasse seg til for å passe inn. Nei, Robert, «det ordinære arbeidsliv» må være dynamisk med plass til mange. Med plass til annerledeshet og folk med ulike forutsetninger.

Kjære Robert Eriksson. Jeg tror faktisk ikke du egentlig mente det du sa i går, men jeg utfordrer deg til å si det. Si at du også forventer en langt sterkere innsats for å få folk med Down syndrom og andre med utviklingshemning ut i det ordinære arbeidslivet. At du jubler når du hører om innovasjon som den i Halden. Og viktigst, at du lover at du skal gi det offentlige virkemidler som gir handlingsrom slik at Halden kommune og andre kan bygge dansegulv i stedet for å være portvakter.

Mennesker er ikke svake. Det er vi som samfunn som plasserer og kategoriserer. Som ikke forventer og ikke ser muligheter. Vi trenger en innovativ og kreativ offentlig sektor. Ikke flere mennesker på anbud.

16/05/2014 2

Arbeidstid – en tredje vei!

Høyre må slutte å skyve tjenestebrukerne foran seg i kampen for liberalisering av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. LO må slutte å ignorere dem.

Regjeringen har nå varslet endringer i arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. Folk skal kunne jobbe lengre vakter. Fagbevegelsen med LO i spissen raser. Naturlig nok. Dette er en debatt som fort blir polarisert. Høyresiden og fagbevegelsen står steilt i mot hverandre. Det er ingen tjent med, særlig ikke de som er avhengig av gode tjenester. Derfor tar jeg med dette til orde for en tredje vei når det gjelder arbeidstid. En tredje vei som både tar tjenestebrukeres og arbeidstakeres behov på alvor.

Hvordan man organiserer omsorgstjenestene til personer med utviklingshemning kan ha stor innvirkning på en lang rekke forhold. Eksempelvis vil hvordan vaktskifter er organisert ha innvirkning på i hvor stor grad personer med utviklingshemning har mulighet til deltakelse i fritidsaktiviteter som overskrider rammen for personalets arbeidstid. Organisering påvirker også rekruttering av personell med formell kompetanse, det påvirker sykefravær og det påvirker andel hele stillinger. Alt dette er faktorer som både direkte og indirekte påvirker situasjonen for personer med utviklingshemning.

Flere steder er det blitt prøvd ut ulike former for såkalt alternative arbeidstidsordninger. Ordningene er også blitt omtalt som komprimert arbeidstid og/ eller langturnus. Det er en lang rekke ordninger som inngår i disse begrepene, men felles for de fleste er at man går lange vakter med lengre friperioder mellom arbeidsperiodene. Oftest fraviker slike ordninger også arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven (Moland & Bråthen, 2012).

Bergen kommune har de siste årene prøvd ut ulike former for alternative arbeidstidsordninger. FAFO har fulgt disse forsøkene og kom i slutten av 2012 med sin sluttrapport(Moland & Bråthen, 2012). Den viser overveiende positive resultater. Rapporten peker på økt brukerstyring, økt andel hele stillinger, økt rekruttering av fagpersonale, lavere turnover, lavere sykefravær og økt generell tjenestekvalitet. Avslutningsvis peker rapporten på at det er behov for å se om de samme effektene vil oppnås i forhold til tjenestebrukere som har andre tjenestebehov enn de som inngår i forsøkene i Bergen kommune.

Regjeringen må bygge videre fra erfaringene i Bergen. Ikke ved å liberalisere loven, men ved å starte opp kvalitetsforbedringsprosjekt. Prosjekt med fokus på arbeidstidsordningene til ansatte i tjenestene for personer med utviklingshemning. Et overordnet mål vil være å bedre sammenhengen i tjenesteytingen og dermed øke tjenestebrukernes selvbestemmelse og deltakelse. Med et slikt prosjekt er det ønskelig å kunne analysere om endringer i arbeidstidsordningene kan bidra til å rekruttere flere fagfolk i tjenestene, forhindre stor grad av turnover, minske sykefravær og øke stillingsandelene. Siden slike arbeidstidsordninger bryter med arbeidsmiljøloven er de blitt møtt med betydelig skepsis, særlig i fagforeningene. Et prosjekt som følger opp funnene fra forsøkene i Bergen kommune ved å utvide til andre kommuner og et bredere spekter av tjenestebrukere, vil kunne gi et bedre grunnlag for eventuell implementering av alternative arbeidstidsordninger som noe annet enn ”alternativer” i kommunenes tjenesteorganisering. I kvalitetsforbedringsarbeid legges det vekt på viktigheten av å teste ut ideer i mindre skala før implementering som en standard (Langley et al., 2009).

Et kvalitetsforbedringsprosjekt med fokus på arbeidstidsordninger kunne vært styrt fra landets helsemyndigheter med et tett samarbeid med arbeidslivets parter. Ulike tjenestesteder i ulike kommuner bør velges ut. Siden dette berører ulike parter er man avhengig av tett samarbeid med både brukerorganisasjoner og fagforeninger på overordnet nivå, samt ansatte og enkeltbrukere på de enkelte tjenestestedene. Forsøkene fra Bergen viser at dette er viktige suksessfaktorer.

For å kunne evaluere kvalitetsforbedringsarbeidet vil det være viktig å innhente baselinedata. Dette gjelder særlig forhold som er enkle å måle for å kunne sammenligne data før og etter gjennomføring. Dette gjelder forhold som andel fagpersonell, sykefravær, stillingsstørrelse, turnover o.l. Avhengig av planlagt varighet for prosjektet kan man sammenligne disse forholdene med situasjonen før innføring av alternativ arbeidstid, eller man kan sammenligne med situasjonen i utvalgte tjenester der slik arbeidstid ikke er innført. Videre kan det også være viktig med en mer kvalitativ evaluering av kvalitetsforbedringsprosjektet. Her vil en brukerundersøkelse og en undersøkelse blant ansatte kunne gi viktig informasjon. Til slutt ville det kunne være aktuelt å utarbeide kvalitetsindikatorer som omhandler tema som inkludering og deltakelse i tjenestene til personer med utviklingshemning. Kvalitetsindikatorer er indirekte mål på kvalitet, og vil i dette tilfelle kunne bidra til vurderingen av effekten ulik organisering av tjenestene har på oppnåelse av intensjonene i ansvarsreformen.

Arbeidstidsordninger er et brennbart politisk område. Derfor er det kanskje særskilt viktig med ytterligere forbedringsarbeid på området. Dette vil kunne gi nye problemstillinger og/ eller større trygghet for om dette er noe som kan og bør implementeres i større skala enn det blir gjort i dag.

I et slikt kvalitetsforbedringsprosjekt er det viktig å også ha fokus på ”the human side of change”. Det er rett og slett viktig å ha kunnskap om hvordan endring virker på folk, samt ta hensyn til dette i forbedringsarbeidet (Langley et al., 2009). Viktige moment vil alltid være å informere tidlig om hvorfor endring er nødvendig, la de involverte komme med innspill, kontinuerlig informasjon om videre fremdrift og løpende resultater, samt dele informasjon om hvordan endringene vil berøre de involverte etter implementering. Dette er viktige moment både i forhold til ansatte og tjenestebrukere.

Høyre må slutte å skyve tjenestebrukerne foran seg i kampen for liberalisering av arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven. LO må slutte å ignorere dem. La oss være ærlige på at verken Høyre eller LO setter tjenestebrukerne i sentrum i denne debatten. Hvis sidene i denne debatten skal bli trodd på at de virkelig tar tjenestebrukernes behov på alvor er det nødvendig med en tredje vei. Slutt med kranglingen, start et systematisk kvalitetsforbedringsarbeid.

14/05/2014 10

Likelønn nå? LOL

Ileyda er 17 år og står foran et av sine viktigste valg. Hvilken utdanning skal hun ta de neste årene? For selvsagt skal hun ta utdanning. Alle politikerne snakker jo om hvor viktig det er med utdanning. Forskerne gjør det og. Spørsmålet er bare hvilken.

Ola har utviklingshemning. Han slår seg selv til blods. Han kan av og til angripe folk. Han kan være farlig for seg selv og andre.

Susanne har også utviklingshemning. Hun jobber på det kommunale dagsenteret og er avhengig av bistand i dagliglivet. Eneste boligtilbud kommunen har til henne er et leilighetskompleks med 16 andre personer med utviklingshemning.

Det er ikke så mye Ileyda, Ola og Susanne har til felles, men noe er det. Ingen av dem har lest teknisk beregningsutvalgs sin hovedrapport. De er for så vidt ikke alene om det. Foruten et par tre statsråder, noen fagforeningsfolk og en liten håndfull journalister, så er det ikke så mange som leser den. For de fleste er den heller ikke så veldig viktig. Men for nettopp Ileyda, Ola og Susanne er denne rapporten svært så viktig.

Rapporten fra dette utvalget som danner grunnlaget for lønnsoppgjørene viser nok en gang at det er ulikelønn mellom menn og kvinner. Det er mange grunner til dette, og bildet er komplekst. Nok en gang skiller dog tallene for dem med inntil 4 års universitets- og høgskoleutdanning seg negativt ut. For denne gruppen tjener kvinner kun 79,8 % av det menn gjør. Snittlønnen for menn er 612000 mens den for kvinner er 488400. Dette er trist og latterlig på en gang.

De snakker om kunnskapskommunen. Om tillit til de ansatte. Om innovasjon og om å jobbe på smarte og mer effektive måter. De snakker om å gjøre kommunene og resten av de offentlige tjenestene enda bedre. De snakker om viktigheten av å rekruttere flinke folk til fremtidens velferdstjenester.

De snakker og snakker og snakker. Disse politikerne som er satt til å forvalte fremtidens velferdstjenester.

Det gjør for øvrig også LO, som jeg er medlem av. De snakker om viktigheten av utdanning. Om at likelønnskampen er viktig. Om at frontfaget av og til kan vike (i hvert fall i teorien). De snakker om makten de har. De snakker og snakker og snakker.

Mens både partipolitikere og fagforeningspolitikere snakker, lever Ileyda, Ola og Susanne livene sine. Liv som blir sterkt påvirket av de tallene teknisk beregningsutvalg viser til.

Susanne sin kommune sier at det er vanskelig å rekruttere fagfolk, vernepleiere. De mener de lettest gjør dette med å samle fagmiljøene. Det betyr også at de må bygge store boenheter. Stikk i strid med politiske og faglige føringer.

Ola sin atferd innebærer at det av og til er nødvendig med tvangstiltak. Det mangler flinke folk til å forebygge tvang. Og som ved de fleste andre tilfellene der tvang brukes her i landet utføres tvangsbruken av folk uten lovbestemt utdanning. I over 80 % av tilfellene trenger Norges kommuner dispensasjon fra kompetansekravene.

Ileyda står foran et vanskelig valg. Mange sier hun skal velge utradisjonelt. Hun som er så flink med mennesker og god på skolen. Hun bør da velge et av de godt betalte mannsdominerte yrkene. Gudene må vite at det trengs folk med hennes sosiale ferdigheter der. Hun må jo ikke velge et traust og tradisjonelt omsorgsyrke. At på til vil hun tjene 20 % mindre der enn som vernepleier, sykepleier, barnevernpedagog eller sosionom. Så synd at det hun egentlig har lyst til er å jobbe for at Ola og Susanne får best mulige liv.

Likelønn handler absolutt ikke bare om rekruttering. Det handler først og fremst om verdsetting. At Ileyda som velger å jobbe for Susanne og Ola skal bli verdsatt på samme måte som han som sørger for rent vann i kommunen. Men det handler også om rekruttering.

Fagforeningenes parole om ”Likelønn nå” har kanskje aldri vært mer parodisk enn nå. Parolen har spilt totalt fallitt. Ok. Verken jeg, Ola eller Susanne er særlig god i statistikk. Men. Tallene til teknisk beregningsutvalg handler først og fremst om folk. Om Ileyda, Ola og Susanne. Det handler om virkeligheten. Om virkelige liv.

Nok snakk nå?

31/03/2014 0

Frihet, likeverd og valg. Del 1. Arbeiderpartiet.

«Vi må komme dit at arbeidsgivere, slutter å tenke på folk med nedsatt funksjonsevne som en enhetlig gruppe som trenger ekstra tilrettelegging. Alle trenger vi tilrettelegging i en eller annen form. Og jo mindre universelt utformet arbeidsplassene er desto mer tilrettelegging vil vi ha behov for.»

Det er valgkamp. Mange viktige saker blir diskutert i media og mellom landets politikere. Saker som også er aktuelle for personer med funksjonsnedsettelse. For å sikre et inkluderende og likestilt samfunn er det dog avgjørende å sette ekstra fokus på politikken overfor personer med utviklingshemning og annen funksjonsnedsettelse. Denne delen av politikken har dessverre liten fokus i disse dager. Derfor har vernepleieren.com sendt en oppfordring til landets partier. Skriv et blogginnlegg om et valgfritt tema som omhandler politikken overfor personer med utviklingshemning/ funksjonsnedsettelse. Hvordan skaper vi et inkluderende samfunn? Hvordan bygger vi ned samfunnskapte barrierer? Hvordan sikre at nasjonale politiske og faglige føringer får gjennomslag og betydning for den enkelte? Hvilke konkrete tiltak må settes i verk? (Les brevet mitt her: Til de politiske partiene)

Første parti som har tatt utfordringen er Arbeiderpartiet. Deres stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen skriver om arbeid. Det synes jeg er flotte greier. Dette er et viktig tema. Under ser du hvordan AP har løst utfordringen min. Innholdet i innlegget er det din jobb å kommentere. Tar du utfordringen?

Løsningen er å øke innsatsen og lykkes!
Vår politikk og hele vårt felles velferdssamfunn baserer seg på at alle gjør sin plikt for å kunne kreve sin rett. At alle i arbeidsfør alder som kan, jobber. Norge trenger økt arbeidskraft fremover. Det er derfor et paradoks at mange godt kvalifiserte og velutdannede folk med nedsatt funksjonsevne både vil og kan jobbe, men ikke slipper til.

Arbeiderpartiet vil legge til rette for at flere med nedsatt funksjonsevne kan arbeide. Derfor er den såkalte Jobbstrategien, som skal bistå unge med nedsatt funksjonsevne i arbeid, en av regjeringens store satsninger.

Skal vi lykkes med å få flere med nedsatt funksjonsevne i arbeid er vi nødt til å spille på lag med arbeidsgiverne. Derfor er prosjekter som «Ringer i vannet», der arbeidsgiversiden stiller opp og aktivt rekruterer mennesker med nedsatt arbeidsevne et godt prosjekt. Vi må komme dit at arbeidsgivere, slutter å tenke på folk med nedsatt funksjonsevne som en enhetlig gruppe som trenger ekstra tilrettelegging. Alle trenger vi tilrettelegging i en eller annen form. Og jo mindre universelt utformet arbeidsplassene er desto mer tilrettelegging vil vi ha behov for. Derfor har vi i plan- og bygningsloven sterke krav til universell utforming.

IA avtalen skal nå reforhandles. Delmål 2 i avtalen er nettopp å få flere med nedsatt funksjonsevne i arbeid. Vi har ikke kommet langt nok her. Men løsningen er ikke å ta målet ut av avtalen. Løsningen er å øke innsatsen og lykkes! Jeg er glad for at arbeidsministeren klart har slått fast at det å finne løsninger for hvordan inkludere flere skal få stor oppmerksomhet i den nye avtalen. Erfaringen til nå er at vi må konkretisere både målet, men ikke minst tiltakene som skal nå målet.

Et eksempel på et konkret mål og tiltak er det store traineeprogrammet vi har igangsatt i staten. 37 stillinger øremerket for de med høyere utdanning og nedsatt funksjonsevne, som ønsker å få arbeidserfaring fra forvaltningen. Dette er en satsning jeg har stor tro på. Hvis den gir de resultatene vi ønsker så er dette en ordning vi bør utvide.

Nav er viktig i inkluderingsarbeidet. Nav har vært gjennom en krevende fase. Reformen er riktig, men det er fortsatt mye som må bli bedre. Heldigvis blir det også bedre med tiden. Nå som reformen er realisert og de fleste barnesykdommene etterhvert kureres, må vi legge fullt trykk inn på kompetanseheving. Vi vet at det er individuelle løsninger som er løsningen, ikke en felles mal som alle skal passe inn i.

Anette Trettebergstuen, Arbeids- og sosialpolitisk talsperson i Arbeiderpartiet

16/08/2013 2

Det er ikke Ernas arbeidstidsordninger!

Foto: Hans Kristian Thorbjørnsen (skjermbilde)

La det være klart fra første stund. Alternative arbeidstidsordninger er ikke Erna Solbergs turnusordninger. Det er ikke høyresidens ordninger. Og det er heller ikke arbeidsgivers ordninger. Alternative arbeidstidsordninger er først og fremst våre ordninger. Oss vernepleiere og andre som jobber i landets omsorgstjenester. Det er våres arbeidstidsordninger. Arbeidstidsordninger som i noen tilfeller gjør det bedre å være arbeidstaker, men som først og fremst bidrar til bedre tjenester. Bedre tjenester for tjenestebrukerne. Arbeidstidsordninger som er utviklet av dyktige fagfolk, ikke av politikere som vil liberalisere arbeidslivet.

Dette er innledningen på et kort innlegg jeg prøvde å få Dagens Næringsliv til å trykke. Ikke overraskende ville de ikke ha det, men da kan jeg jo legge det ut her. Arbeidsliv er nemlig en av de viktigste temaene foran stortingsvalget. Hvordan helsetjenestene er organisert og hvordan de som jobber der har det, er svært viktig. Særlig Høyre og Venstre har argumentert for en liberalisering av arbeidsmiljøloven for å sikre såkalte alternative arbeidstidsordninger i landets helsetjenester. Jeg er enig med dem i at vi trenger nytenkning på dette feltet, men ikke i at loven trengs å endres for å få dette til. Dette innlegget ble utløst av en overskrift på VG nett. Unio «Sier nei til Ernas nordsjøvakter». Her er fortsettelsen av innlegget.

Debatten om alternative arbeidstidsordninger har vært fremtredende i landets medier de siste årene. Kanskje særlig i Dagens Næringsliv. Det er en viktig debatt. Arbeidstidsordningene til landets helsearbeidere er en viktig del av organiseringen av velferdstjenestene. Det er etter hvert godt dokumentert, blant annet gjennom FAFOs undersøkelse fra Bergen, at alternative arbeidstidsordninger gir gode betingelser både for ansatte og for tjenestebrukere. Her snakker vi altså om ordninger som går utover arbeidsmiljølovens arbeidstidsbestemmelser og som trenger egne avtaler mellom fagforeninger og arbeidsgiver for å gjennomføres. Det kan av og til synes som om regelverket trengs å endres, og at vi trenger en Høyreregjering for å få gjennomført slike turnuser. Det er selvsagt ikke sant.

For å sikre gode ordninger er det viktig med et stramt regelverk som sikrer gode prosesser frem mot hensiktsmessige avtaler. Arbeidsmiljøloven sikrer nettopp dette. Fagforeningenes medvirkning er en avgjørende suksessfaktor. Dagens arbeidsmiljølov gir god fleksibilitet til å finne ordninger som er til det beste for tjenestebrukerne. Arbeidstilsynet må i disse sakene nettopp føre tilsyn, ikke godkjenne ordningene. Samtidig er vi også avhengig av politikere som er pragmatiske, ikke dogmatiske i sin behandling av arbeidsmiljølovens funksjon. Av og til kan det virke som deler av fagbevegelsen og Arbeiderpartiet er mer opptatt av å forsvare loven, ikke dem loven skal verne og dem vi helsearbeidere skal gi tjenester til.

Vi trenger flere alternative arbeidstidsordninger i landets velferdstjenester. Ordninger som bidrar til bedre tjenester for brukerne, og gode arbeidsforhold for de ansatte. Men, vi må ikke la oss forføre av Erna Solberg og andre borgerlige politikeres iver etter å sanke stemmer for å tro på god organisering av landets velferdstjenester. Vi trenger ikke en borgerlig regjering for å få det til. Dette er verken Erna eller Jens sine ordninger. Det er våre arbeidstidsordninger.

Jeg har skrevet om arbeidstidsordninger før:

– En nyansert arbeidstidsdebatt? Ja, takk!

– En tid for alt

12/08/2013 2

Vernepleierkamerater!

«I dette arbeidet tar jeg med meg den stoltheten og den faglige styrken dere viste oss alle da dere før jul feiret 50 år som en viktig menneskerettighetsprofesjon i Velfersstaten Norge. » Slik avslutter Mimmi Kvisvik dette innlegget som hun nå har skrevet her på vernepleieren.com.

Min neste skribent er en sentral person for landets vernepleiere. Uavhengig av hvilken organisasjon du tilhører er Mimmi Kvisvik en viktig talsperson for landets vernepleiere og de folkene vi jobber for i landets velferdstjenester.

Mimmi Kvisvik ble for kort tid siden valgt som ny leder av Fellesorganisasjonen (FO). Dette er landets største organisasjon for landets vernepleiere. Hvordan Mimmi og hennes organisasjon jobber og hva de prioriterer får betydning for flere enn de som er medlemmer av FO. Derfor er jeg glad for at Mimmi har tatt utfordringen med å skrive en snutt her på vernepleieren.com. Personlig er jeg også glad for at hun understreker betydningen av vernepleiernes rolle knyttet til arbeidet som nå foregår med levekårene for personer med utviklingshemning. Her følger innlegget hennes:

Vernepleierkamerater!

Det har gått noen uker siden jeg ble valgt som ny forbundsleder i Fellesorganisasjonen (FO). I den sammenhengen mottok jeg en rekke gratulasjoner, men noen gratulasjoner var litt annerledes og krevde litt mer av meg enn et TAKK. En av disse var fra Cato Brunvand Ellingsen og lød som følger: Nå når du er leder for vernepleierne i FO, hva vil du si til dem?

Ja, hva vil jeg si til vernpleierne? Jo først og fremst vil jeg si det som jeg sier til alle andre medlemmer av FO.

Ved avslutning av siste landsstyremøte sa jeg følgende:

» Jeg ønsker å bruke den posisjonen jeg går ut av dette Landsstyret med til å bidra til en samfunnsutvikling preget av integritet, mangfold og inkludering. Å sikre bedre fordeling og bekjempe fattigdom vil stå sentralt for meg. Jeg vil også jobbe for å sikre gode velferdstjenester i hovedsak styrt og driftet av det offentlige. Jeg vil videre bidra til å sikre utdanninger av gode barnevernpedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere, og rammebetingelser for å få gjort en faglig og etisk forsvarlig jobb innenfor rammen av velferdsstaten. Som bunnplanke i min innsats skal arbeidet for gode lønns- og arbeidsforhold ligge. Dette innebærer likelønn, uttelling for kompetanse, heltid, gode pensjonsordninger, gode arbeidstidsordninger, tid til refleksjon, veiledning og videreutdanninger og sist men ikke minst en arbeidssituasjonen fri for vold og trusler om vold og oppfølging og erstatning dersom dette ikke er tilfelle».

Med dette utgangspunktet vil jeg ta mitt grep om fag- og profesjonsforbundet FO. FO er både et fag- og profesjonsforbund, og et profesjonsforbund ikke kun for en profesjon med for tre pluss en yrkesgruppe. Dette gir forventninger om at jeg ikke bare skal være opptatt av fellesskapet, men også av den enkelte profesjon/ yrkesgruppe.

Så hva er jeg opptatt av spesielt for vernepleierne?

Kort fortalt kan det oppsummeres slik:

Vernepleierens unike utdanning som en helse- og en sosialfaglig utdanning i kombinasjon
Vernepleierens miljøterapeutiske kompetanse
Vernepleierens «spisskompetanse» i forhold til mennesker med utviklingshemning
Vernepleierens spesielt egnede kompetanse i å ivareta endringsarbeid knyttet til habilitering og rehabilitering
Å synliggjøre vernepleierene, deres kompetanse og arbeidsfelt i det offentlige rom
Raskest mulig sikre dere en egen seksjonsleder, slik at vi igjen får en i FO-ledelsen som har et særskilt fokus på dere og deres utfordringer slik Siv Karin Kjøllmoen, Cato Brunvand Ellingsen og Tone Faugli har hatt de seinere årene

Aktuelt nå vil jeg på en aktiv måte følge opp høringen av faktarapporten og stortingsmeldingsarbeidet om levekår og tiltak for mennesker med utviklingshemming som pågår i regi av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. I kjølevannet av dette ønsker jeg å bidra til og få ansvarsreformen på rett spor etter at den har sporet av.

For å lykkes med dette er vi helt avhengig av vernepleiernes kompetanse som inkluderingsagenter.

Jeg er glad for å kunne fortelle dere at vi allerede gjennom behandlingen av forslaget til Handlingsprogrammet som fremmes for LO Kongressen i mai har fått med i dette programmet noen ord om nettopp levekår og tiltak for mennesker med utviklingshemming.

I forslaget til handlingsprogram står det:

«Det må komme en helhetlig styrking av levekår, tjenestetilbud og rettssikkerhet for personer med utviklingshemming. Mulighetene for deltakelse i arbeidslivet må styrkes.»

At dette er inne kan FO ta noe av æren for, og vis meg den hovedsammenslutning som har lignende ordlyd i sitt handlingsprogram. All honnør til LO for hva dette betyr av politisk kraft.

Takk Cato for at du ga meg denne utfordringen, og fint at du har forventninger til meg som vernepleiernes nye leder. Jeg skal gjøre mitt for å levere. Første runde blir rett over påske på høringen om faktarapporten i forhold til levekår og tiltak for mennesker med psykisk utviklingshemming. Dette er en viktig omgang fordi faktarapporten danner grunnlaget for stortingsmeldingen som er bebudet denne våren. Dette er det mest omfattende politiske arbeidet som er gjort nasjonalt på dette området på 20 år. FO bygger på et tett samarbeid med brukerorganisasjoner og departementet for at dette skal bli en stortingsmelding som sikrer gode levekår og tiltak på et for vernepleierne sentralt arbeidsfelt. I dette arbeidet tar jeg med meg den stoltheten og den faglige styrken dere viste oss alle da dere før jul feiret 50 år som en viktig menneskerettighetsprofesjon i Velfersstaten Norge. La oss ønske hverandre lykke til.

Mimmi Kvisvik
forbundsleder
Fellesorganisasjonen (FO)

24/03/2013 0

Ikke ta fra meg damene!

«Derfor mener jeg innsatsen for en bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet i bestefall er et likestillingspolitisk sidespor. I verste fall er det et villspor som også vil gi store negative følger for omsorgssektoren. Innsatsen må rettes inn på å verdsette sektorene mer likt. Velferdssamfunnets frontsoldater, kvinnene i omsorgssektoren, må verdsettes høyere.»

Dette er noe av det jeg selv skriver i et gjesteblogginnlegg i dag. På selveste kvinnedagen har jeg fått lov til å skrive i en av mine favorittblogger: Villroser Selv om dette er en blogg «av og for kvinner» leser jeg den jevnlig. Jeg synes det er flotte greier å få lov til, som mann, å rope mitt varsko der. Et varsko om at fokuset på det kjønnsdelte arbeidsmarkedet ikke må bidra til å fjerne alle de flinke kvinnene som jobber i omsorgssektoren.

Jeg er livredd for å miste alle de flinke damene jeg opp gjennom årene har jobbet med. Damer med vernepleierutdanning. Damer med videregående utdanning. Damer uten utdanning, men med lang erfaring. Damer som har det i fingrene. Som nettopp er disse omsorgskunstnerne som velferdstjenestene er helt avhengig av. Trofaste damer som hver dag året rundt jobber for mennesker med bistandsbehov. Tro meg, det er ikke på grunn av høy lønn de gjør det. Eller at de blir sett så veldig mye av deres rådmenn eller kommunepolitikere. Og, det er ikke bare meg som bør være redd for å miste dem.

Det er mange gode grunner til at vi skal jobbe for bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet. Men kampen for bedre lønn og status for omsorgsyrkene må ikke være avhengig av kjønnsbalansen.

Derfor mener jeg innsatsen for en bedre kjønnsbalanse i arbeidsmarkedet i bestefall er et likestillingspolitisk sidespor. I verste fall er det et villspor som også vil gi store negative følger for omsorgssektoren. Innsatsen må rettes inn på å verdsette sektorene mer likt. Velferdssamfunnets frontsoldater, kvinnene i omsorgssektoren, må verdsettes høyere. Dette gjelder både med økt lønn, kompetanse- og fagutvikling, hele stillinger og styrking av de generelle arbeidsforholdene.

Les hele mitt innlegg og argumentasjon på Villroser. Anbefaler også mange av de andre innleggene der.

Og forresten. Gratulerer med kvinnedagen til både kvinner og menn.

08/03/2013 1

Vernepleieren

Vernepleier – og stolt av det!

Stikkord