Lærerne skal få mastergradsutdanning. Barnevernpedagogene vil ha mastergradsutdanning. Og, vi vernepleiere, vi trenger visst ikke den utdanningen vi har engang.
Denne uken ble det klart at lærerutdanningen skal bli 5-årig. En femårig masterutdanning, der en del av utdanningen skal bestå av et eget fordypnings- og forskningsarbeid, en mastergradsoppgave. Det bør sparke liv i debatten om innhold og utforming av alle velferdsutdanningene. Utdanningene som skal sørge for at møte mellom velferdstjenester og den enkelte tjenestebruker blir best mulig.
Ikke bestått. Er det faktisk det som står der. Ikke bestått på kvantitativ metode. Mangler grunnleggende forståelse. Etter å ha fått en fin fin A på vitenskapsteorien, gikk jeg rett og slett på en smell…
Diskusjonene om barnevernpedagogutdanningen bør bli en 5-årig mastergradsutdanning har i perioder vært ødeleggende for fagforeningen Fellesorganisasjonen (FO). Organisasjonen som organiserer tre av velferdssamfunnets utdanninger, sosionom, barnevernpedagog og vernepleier. Når barnevernpedagogene i organisasjonen gikk ut og sa at de ønsket at utdanningen deres burde være bedre og lengre var det med stor sprengkraft. Dessverre ble mye av debatten i etterkant av dette preget av vedtekter og om de hadde ”lov” til å mene dette på vegne av barnevernpedagogene og FO. Forstå det den som kan. Mens lærerne nå får anledning til å diskutere utvikling av utdanningen i det offentlige rom, er jeg spent på om FO som profesjonsforening er i stand til å bringe debatten om mastergradsutdanning og kunnskapsheving i lærerutdanningen over til våre andre utdanninger. Jeg håper, for det trengs en slik debatt.
Personlig krise. En personlig krise etter å ha fått min andre A på min mastergradsutdanning? Vel, krise er vel et sterkt uttrykk, men plutselig stod jeg der. A på kvalitativ metode. Stryk på kvantitativ. Jeg som trodde jeg var glad i grafer. Glad i harde data som viste effekt (eller manglende effekt). Jeg som kommer fra et atferdsanalytisk miljø som er glad i å sikre gode design for best mulige intervensjoner. Kunnskapsbasert praksis. Hva er jeg blitt? En slik en som skriver svada på bloggen min, og som ikke har grunnleggende forståelse for det jeg er så glad i? Shit!
Det er noen klare signaler en lærerutdanning som fører til mastergrad gir. Det viktigste er at det å jobbe for mennesker er komplekse greier. Det er ikke slik at det holder med empati og tålmodighet. Dette gjelder ikke bare elever på skolen. Det gjelder også utvikling av et inkluderende arbeidsliv, bistå folk ut av rusmisbruk eller til å leve med sosiale og psykiske utfordringer. Det gjelder å bistå familier i problemer, eller barn som lever i omsorgssvikt. Det gjelder også å bistå mennesker med utviklingshemning til best mulig liv. Det er komplekse saker. Fremtiden er kunnskapsbasert.
Vernepleiere / ev. ufaglærte
Vi har ledig 3 x 75 % stillinger for helsefagutdannede, gjerne vernepleiere, men vi vil og kunne vurdere ufaglærte.
Æh, eller kanskje ikke. Vernepleiere/ ev. ufaglærte var tittelen på en stillingsannonse i Tromsø her om dagen. Jommen sa jeg kunnskapsbasert. Er det slik at det er det samme om man har vernepleierutdanning eller ingen utdanning? Det er jo bare mennesker det er snakk om. I debatten som fulgte var det flere vernepleiere som tok til orde for at det var helt greit med en slik annonse. Det handler mest om personlig egnethet. Hva sier dette om synet på det å jobbe for mennesker? Selv om man er god til å kjøre buss, får man vel ikke bussjåførjobb uten buss-sertifikat. Selv om man er god til å skru rør, får man ikke lov til å jobbe som rørlegger uten utdannelse. Selv om man er god med tall, får man ikke jobbe som revisor uten godkjenning. Hvorfor skal det være annerledes med mennesker? Det som er det mest komplekse av alt.
Hvilke overordnede faglige og politiske føringer jobber dere etter i hverdagen? Et av mine viktigste spørsmål i mine forelesninger. Svaret var overraskende første gangen. Ikke nå lenger. Svaret var…. Økonomiske rammebetingelser og nedskjæringer.
Når økonomiske rammebetingelser blir den viktigste overordnede føringen i arbeidet for personer med utviklingshemning utfordrer det min påstand om at fremtiden er kunnskapsbasert. Hva er vitsen med lang utdannelse når rammene ikke ligger til rette for at kunnskapen og kompetansen blir utnyttet?
Når landets kommuner (og andre arbeidsgivere) verken etterspør kompetanse eller legger til rette for utnyttelse av kompetansen er det åpenbart et argument mot at velferdsutdanningene skal bli lengre. At lærerutdanningen, barnevernpedagogutdanningen eller for den saks skyld vernepleierutdanningen skal bli lengre og endres til masternivå kan på alle måter være et tegn på den mye omtalte mastersyken.
Men, det trenger ikke være det. Det kan også være et tegn på at det er avgjørende viktig å gjøre noe med utdanningene. Når arbeidsgiver ikke kan vurdere forskjellen på en vernepleier og en ufaglært, tilsier ikke det at det trengs endringer i utdanningen (ikke bare hos arbeidsgiver)? Når folk i tjenestene er mest opptatt av de økonomiske rammene, sier ikke det noe om mangel på faglige lysfontener som nettopp kan se muligheter i hverdagen innenfor de økonomiske rammene og med sprengkraft nok (hvis lysfontener har sprengkraft) til å bryte ut av disse rammene?
Hvorfor skal jeg egentlig kunne regne ut kjikvadratrot og vite hvilke statistiske analyser som skal brukes ved små utvalg? Hva er egentlig poenget med at jeg som vernepleier skal kunne regresjonsanalyser? Og hvorfor i huleste skal mange flinke fagfolk sitte å lese time etter time på ting som de aldri får bruk for?
Det er mange grunner til at jeg strøk på eksamen i kvantitativ metode i mitt masterstudie i habilitering og rehabilitering. Den mest åpenbare grunnen er selvsagt at jeg ikke gikk på mer enn en halv forelesning eller at jeg bare leste dagen før eksamen. Det kan også være at jeg er umåtelig treig når det gjelder tall. Hadde det bare vært dette hadde det ikke vært noe poeng å dele det med dere. Men, det kan også skyldes at jeg innerst inne er litt skeptisk. Skeptisk til at jeg, og mange andre, skal lære seg så mye statistisk metode. At vi skal kunne ”hvordan” i statistikkens verden. Gir dette bedre klinisk praksis? Jeg er skeptisk. Derfor er jeg også skeptisk til en tro på at profesjonsutøvelsen vår blir så mye bedre med en masterutdanning slik mange masterutdanninger er lagt opp i dag. Man blir ikke nødvendigvis bedre klinikere i møtet med mennesker av å kunne forske. Særlig ikke når denne forskningen er på gruppenivå.
Den kliniske praksisen handler om enkeltpersoner. Om N=1. Om å sikre at intervensjonene man setter i gang gjør noe av betydning for Per og Idil. Velferdsprofesjonene handler om et håndtverk. Det vi må snakke om i mye større grad enn i dag er hvordan vi skal sikre at dette arbeidet er mest mulig kunnskapsbasert. At det er empirisk støttet, at det bygger på systematisk erfaring og på tjenestebrukers kunnskap. Skal masterutdanningene innen vårt felt ha betydning må fokus flyttes fra forskning til klinisk praksis. Fra gruppenivå, til N=1. Hvis profesjonsutdanningene skal være på masternivå må innholdet ha fokus på innhenting og anvendelse av forskning i klinisk praksis. De må ha fokus på endring av praksis og systematisk kvalitetsforbedring. Ikke på forskning på gruppenivå. Merk gjerne at jeg her snakker om masterutdanning som grunnutdanning i velferdsprofesjonen. Det er supert at også vernepleiere blir forskere.
Når leste du sist en fagartikkel eller en systematisk oppsummering? Og ikke minst, når fikk slik ny kunnskap sist konsekvenser for din egen praksis? En masterutdanning er ikke uforenelig med god klinisk praksis, men det er ikke masternivået i seg selv som er avgjørende. Det er innretningen i masterutdanningen som er avgjørende. Jeg ønsker lærerne lykke til med sin masterutdanning. Jeg håper den først og fremst bidrar til en kunnskapsbasert skole.
Cato Brunvand Ellingsen 
09/06/2014 at 19:08
Det er mye jeg vil si her, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne.
Jeg er ekstremt enig til at barnevernpedagog-utdanningen bør bli femårig. Men det er flere ting som bør endres på:
– PRAKSIS! Virkelig, hva er 5 måneder praksis verdt i den store sammenhengen? Når studiestedene ofte har det delt opp i kun én periode? Hvordan kan dette forsvares, i forhold til hvordan studentene innenfor sykepleie, barnehagelærer og lærer har det? Gjør utdanningen femårig, ha gjerne et helt år med praksis – delt inn i praksis på tre forskjellige steder, slik at man kan få prøve seg i ulike deler av sosialsektoren. Når praksisperioden kun er én og på ett sted, er faren altfor stor at studenten ikke får «prøvd seg» ordentlig. Dessverre avhenger praksisen ofte altfor mye av praksisstedet og praksisveileder, og ikke nødvendigvis på studenten selv.
– Øk kravene for skikkethet. For mange mennesker glir igjennom med urovekkende meninger, E i alle fag og uten å ha vært på 25 % av forelesningene engang. Sett opp kravene for hva som skal til for å bli en barnevernpedagog! I tillegg til å ha mer obligatorisk oppmøte, bør instituttene stille seg kritiske til studentenes meninger som kommer frem i oppgaver og under forelesningene. Og det er ikke slik at skikkethet kun kan vurderes ut i fra karakterresultat – men dersom man gjennom tre år bare har E-er og D-er er det grunn til å anta at man muligens ikke kan det man bør kunne for å jobbe med det vi jobber med.
– Min utdanning var svært sentrert rundt hvordan man jobber i barnevernet. Nå er det slik at mange som blir ferdige er nettopp kommet opp i tjueåra. Dette vil si at man ofte ikke kan få jobb i barnevernet. Hvor ble det av fokuset på arbeidet med barn med spesielle behov eller funksjonsnedsettelser? Jada, vi har hatt psykologi opp til ørene, men har vi lært hvordan vi skal jobbe med dem? Har vi hatt om Circle of security eller atferdsanalyse? Nei. Lærte vi noe om hvordan man jobber ved en institusjon, av noe slag? Nei. Vi lærte om hvordan velferdssamfunnet er bygget opp, men ikke nok om vår plass i det. Vi lærte derimot veldig mye om hvordan man tar avgjørelser i barnevernet. Hvordan man skal te seg. Ikke at dette er uviktig i det hele tatt, men hvor er resten? Jeg føler jeg sitter igjen med et uferdig prosjekt, selv når jeg leverte bacheloroppgaven.
– Hvor er det praktiske i selve utdanningen, utenom praksisperioden(e)? Sykepleierstudenten har sin «Sykepleielab», ingeniørstudentene bygger faktiske modeller. Hvorfor har vi ikke hatt mer rollespill? Hvor jeg er barnet, og du den voksne? Hvordan kan vi forberede oss på det arbeidet vi gjerne vil gjøre, når vi ikke har fått prøvd oss i det, selv på det grunnleggende plan?
Kunne fortsatt i evigheter. Hovedfokuset mitt ligger uansett noenlunde i samme gate som det du poengterer i slutten av innlegget; «Gir dette bedre klinisk praksis? Jeg er skeptisk.» Dersom barnevernutdanningen skulle blitt femårig, burde ikke fokuset ligge på å lære grundig om forskningsmetode. Fokuset burde ligge i hvordan vi kan bli bedre i å snakke med og jobbe for barn. På flere forskjellige måter og steder.
Og ja, jeg kan selvsagt kun snakke ut i fra mitt studiested – men jeg mener at selv om det kun har vært slik det var ved mitt studiested – er det en grov feil i systemet.