Kjære Fabian. Jeg har noen spørsmål til deg. Du som er ordfører for byen min. Ditt utspill for en tid tilbake om at det ikke finnes sperrer for privatisering har med rette fått oppmerksomhet. Heldigvis har du moderert dette noe, for selvsagt finnes det sperrer. Det gjør det alltid. Husk, du er konservativ. Ikke ny-liberalist. Det finnes grenser.

Innledningsvis må jeg tilstå at vi nok tilhører hver vår politisk-ideologiske side i privatiseringsdebatten. Det er dog ikke dette jeg søker å diskutere med deg i dette innlegget. For, det finnes noen viktige faktorer som ofte blir borte i den ideologiske debatten om privatisering. Faktorer som du må ta på alvor når du skal vurdere innretning på privatiseringen og grensene som skal strekkes. Altså ikke om, men hvordan. Ja da, vi kan godt diskutere om også. Men, ikke nå. Her.

Vi er sikkert enige i at helse- og omsorgstjenester må bygge på noen grunnleggende verdier. Åpenhet og ærlighet er to slike. Vi må være ærlige om at noe er vanskelig, og åpne om de feilene vi gjør. Denne åpenheten må også være en forutsetning for de private aktørene på feltet. Vi må avskaffe en nullfeilskultur. Akkurat som velferdsdirektøren i Aalborg skriver i sitt frihetsbrev til sine ansatte (herregud for noen flotte greier). Vi må få bort kulturen der feil blir skjøvet under teppet. Der vi jakter det perfekte ved å ikke snakke om det vanskelige. Jeg tror ikke at det offentlige er mye bedre enn de private på dette feltet, men hvordan tenker du at utviklingen blir når alle skal kjempe om anbudsseire. Hvordan skal vi klare å være åpne om det vanskelige, de feilene vi gjør, i et konkurranseutsatt miljø? Jeg bare spør…

Jeg har over flere år jobbet med kunnskap og kompetanse i helse- og omsorgstjenester. Ja, i fjor sommer holdt du atpåtill en mottakelse i rådhuset der nettopp kompetanse i tjenestene for personer med utviklingshemning stod i sentrum. Dette var i forbindelse med Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemning sin internasjonale konferanse. Mye av kunnskapsutviklingen skjer i tjenestene. Gjennom at teoretisk kunnskap blir integrert i praktisk anvendelse i det direkte arbeidet med hver enkelt tjenestebruker. Når jeg hører at kunnskap og kompetanse er blitt et konkurransefortrinn, blir jeg bekymret. Jeg blir bekymret om ikke utvikling av nye måter å jobbe på deles mellom alle som jobber innenfor samme sektor. Når nye prosedyrer ikke kan legges ut på nett i frykt for at konkurrenten skal stjele ideen, prosedyren. Hvordan tenker du at vi skal ivareta åpenhet om de gode ideene der kampen om pengene hardner til?

Om det hadde vært slik, som det kan være innen andre bransjer, at konkurranse medførte generell kvalitetsheving så kunne privatisering og kompetanseheving vært to gjensidig positivt korrelerte faktorer. Slik er det ikke nå. Det er ingenting som tyder på at konkurranseutsetting av tjenestene til utviklingshemmede fører til at de offentlige tjenestene blir bedre. Ingenting. Det er vel heller slik at det offentlige er glad for å slippe å utvikle tjenester til denne mest komplekse formen for tjenesteyting. Effekten blir konkurranse på pris. Da blir konkurranseutsettingen som du er så glad i meningsløs. Når prisen presses nedover gjør kvaliteten det samme. Det bekrefter også aktørene på det kommersielle omsorgsmarkedet. Først når prisen er fornuftig/ anstendig kan du forvente at tjenestene blir bedre av konkurranseutsetting. Hvordan tenker du konkurranseutsetting av tjenestene til utviklingshemmede bedrer kvaliteten på de samme tjenestene?

En annen alvorlig faktor når jeg først skriver om kompetanse er hva ustabiliteten konkurranseutsetting medfører gjør med det langsiktige kunnskaps- og kompetanseutviklingsarbeidet. Når spesialisthelsetjenestene har vært inne og veiledet, for så å oppleve at det kommer ny anbudsvinner eller at private tilbydere legger ned eller trekker seg fra tjenestene på andre måter, hva skjer da med kompetanseutviklingen? Man begynner på nytt og på nytt. Jeg har hørt om barn som blir flyttet fra tilbyder til tilbyder. Disse mest komplekse av de komplekse barna. De som er helt avhengig av høy kompetanse rundt seg for å kunne leve gode liv. Hvordan sikrer du at disse tjenestene både er forsvarlige og kompetente når de mangler kontinuitet og når den veiledningen som habiliteringstjenesten har gitt er helt bortkastet? Hvordan forsvarer du de samfunnsøkonomiske kostnadene ved dette? Ingen sperrer for privatisering, var det virkelig det du sa?

Ja, jeg deler fagforeningen min sine synspunkter om at kompleksiteten i tjenestene utfordrer nytten av privatisering. Men, Fabian, det kan være at de har gått litt for langt når de sier at det er uetisk at private tilbydere skal utøve tvang. Slik maktbruk kan ikke løsrives fra resten av tjenesteytingen, og noen av de flinkeste fagfolkene jeg kjenner jobber innenfor det private markedet. Det som derimot er uetisk, kjære Fabian, er at du lukker øynene når tilsyn etter tilsyn dokumenterer svikt i tjenestene. Når du setter tjenester på anbud, uten å legge nok penger på bordet. Når kompetansen er så lav at de er langt under forsvarlighetskravene. Når Oslo kommune ikke følger opp de private tilbyderne. Når tjenestebrukere blir frarøvet mulighetene til å selv styre over egne liv. Det er dette som er uetisk. Og det er fremdeles du som er ansvarlig for det. Hva tenker du om det, kjære Fabian Stang?

Ikke la privatisering av helse- og omsorgstjenester styres av ideologi, Fabian.