Cato Brunvand Ellingsen

Min første tur til Afrika var i november i fjor. Det var en spesiell opplevelse med mange sterke inntrykk. Jeg hadde ikke kommet hverken for å reise på safari, eller slikke sol på strendene på Zanzibar. Turen gikk til Mombasa, den største byen sør i Kenya, og formålet var å delta på en work-shop sammen med ungdom med funksjonshemmede foreldre.

Slik er starten på dette brevet jeg har fått fra vernepleier Jan Gunnar Berg. Les gjerne videre om arbeidet for å opprette en foreldreforening for foreldre med utviklingshemmede barn i Kenya. Her resten av reisebrevet:

Jeg møtte utrolig mange flotte og varme mennesker og fått mange nye venner. Det var likevel en sterk opplevelse å se hvordan mange kenyanere sliter for å få dekket helt grunnleggende behov som mat og drikke. Forskjellene er enorme. En vanlig dagslønn kan gjerne ligge på rundt 300 kenyanske shilling, noe som utgjør ca. 24 norske kroner. Når transport til jobb med en matatu (en overfylt minibuss i dårlig teknisk stand som kjøres på en hasardiøs måte…) koster omtrent halvparten av dette så blir det lite igjen til mat, skolepenger for barna, klær o.l. Noen velger derfor å gå over en mil hver vei til jobb for å spare disse pengene. Lærerne har fått et lønnsløft i det siste og tjener nå mellom 16 000 og 20 000 shilling, eller mellom 1 250 og 1 560 norske kroner i måneden. Noen venner av meg er med i en gruppe som driver med tradisjonell kenyansk dans. Fantastisk flinke folk! Når de blir hyret inn på oppdrag, gjerne på noen av de store hotellene i Bamburi området, får de kanskje 2000 shilling for dette. Når de bruker rundt halvparten av dette på å komme seg til oppdraget, blir det lite igjen å fordele på de åtte medlemmene i gruppa.

Det har definitivt vært en katastrofe for Kenya at de flere ganger har vært rammet av terror fra den somaliskdominerte Al-Shabaab militsen. Dette har ført til en sterk nedgang i antall turister som besøker landet. Spesielt ille har det vært etter det grusomme angrepet på kjøpesenteret Westgate i Nairobi. Når det er sagt skjer de fleste terrorangrepene nord i Kenya, og i nærheten av grensen til Somalia. Et av de siste angrepene skjedde i Mandera, 118 mil fra kystbyen Mombasa som ligger sør Kenya. Det som var vanskelig før har blitt enda vanskeligere etter at turistene har uteblitt.

Noe av bakgrunnen for turen min til Kenya var å delta på en workshop av vennskapsgruppen Enebakk – Mombasa. Temaet var funksjonshemmede og de fleste av deltakerne var ungdommer med funksjonshemmede foreldre.

Den gang var jeg med som observatør, og deler av formålet var å rede grunnen for et nytt prosjekt der formålet er å opprette en organisasjon for foreldrene til utviklingshemmede, eller mentally challenged som man sier her nede.

Deltakere i prosjekter fra Norge er Tove Britt Henriksen, Tom Henriksen og Jan Gunnar Berg. Vi er alle tre aktive innenfor arbeidet med å sikre rettighetene til utviklingshemmede i Norge. Tove Britt og Tom i første rekke som pårørende og aktive i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU), meg selv som vernepleier og fagperson innen feltet, men også aktiv i NFU.

I samarbeid med rektor Rophus Mwamburi ved Pwani School for the mentally challenged er vi nå i gang med prosjektet som også tar sikte på bedre foreldrenes forståelse og forhold til egne barn med utviklingshemming. Utfordringene på dette området er enorme. Hvilket ikke betyr at det er umulig å utgjøre en forskjell! Mange lever med en forståelse av årsaken til at barnet har en utviklingshemming enten er at det er forhekset eller at årsaken ligger hos mor. Flere fedre velger derfor å stikke av, mens mor blir sittende igjen med alle barna. Det er også mye skam forbundet med å få et barn med utviklingshemming. Det er mange historier om fysiske og seksuelle overgrep begått både av familie og av andre. Til og med drap. Holdningene mange har til utviklingshemmede, medfører at disse historien sjelden fører til innsats for å ansvarliggjøre overgriperne og at folk flest stilltiende aksepterer at det skjer.

Arbeidet vil skje i samarbeid med oss fra Norge, lærere og rektor fra skolen. Det er 17 spesialskoler for mentally challenged her I Mombasa, antall elever varierer fra 12 til 120.

Prosjektet drives under paraplyen Vennskap Nord/Sør (VNS). VNS er et internasjonalt nettverk av lokalsamfunn, kommuner, skoler og enkeltmennesker som driver internasjonale samarbeid. VNS jobber for en fredelig, rettferdig og bærekraftig utvikling som blir drevet fram av vanlige folks deltakelse og samarbeid. Å skape utvikling krever både innsikt i globale spørsmål – og konkrete, lokale tiltak. Vennskapssamarbeid gjør mennesker bevisst de store sammenhengene i verden. Gjennom globalt samarbeid setter VNS mennesker i stand til å påvirke sitt eget samfunn og endre sitt eget nærmiljø. Lokale nettverk bygges, sivilsamfunnet styrkes, og nye, kreative løsninger ser dagens lys. Vennskap Nord/Sør driver ikke bistand eller nødhjelp, men skaper utviklingsresultater i nord og sør gjennom samarbeid mellom likeverdige partnere.

Tirsdag 17. mars deltok vi på møte med ca. 60 foreldre på Pwani School. Tom og jeg snakket om bakgrunnen for opprettelse av en foreldreorganisasjon i Norge, hva vi jobber med og for, rollen som pårørende og styrken i å være med i en organisasjon.

Jeg snakket også litt om årsaker til utviklingshemming. Dette var et spesielt tema ettersom flere her nede også tror at barnet er forhekset. Møtet var svært vellykket og det ble avsluttet med valg av et interimstyre som skal jobbe videre med opprettelsen av en organisasjon. Et resultat vi er særdeles godt fornøyde med!

Rett før vi reiste ned hit til Mombasa fikk vi svært bekymringsfulle nyheter fra vår kontaktperson i Vennskap Nord/Sør (VNS). Norad/Utenriksdepartementet skulle avvikle sine overføring til VNS. Nyheten slo naturlig nok ned som en bombe ettersom vi allerede var godt i gang med prosjektet, vi hadde til og med planlagt første møte med foreldrene på Pwani School For The Mentally Challenged.

Her er et utdrag fra brevet vi fikk fra VNS:

«Det er med tungt hjerte at jeg må informere dere alle om at Vennskap Nord/Sør (VNS) har fått en betydelig reduksjon i overføring av midler til driften fra Norad/Utenriksdepartementet. Norad legger opp til en avvikling av sine overføringer til VNS med 2015 som et år for nedtrapping og eventuell omstilling. Deres prioriteringer er i tråd med politiske målsettinger om å konsentrere bistandsinnsatsen og legge vekt på klar måloppnåelse og effekt i landene i Sør. Styret har besluttet at det dermed ikke kan utbetales støtte til de som har søkt VNS om midler til skolesamarbeidet Elimu og lokalsamfunnsprogrammet for 2015. Dersom det er grupper som allerede har pådratt seg utgifter i 2015 vil VNS, ut fra skriftlig søknad, vurdere delvis dekning av utgifter.»

Nyheten slo naturlig nok ned som en bombe ettersom vi allerede var godt i gang med prosjektet, vi hadde til og med planlagt første møte med foreldrene på Pwani School.

I dag kom heldigvis nyheten om at vi får noe midler fra VNS i år, dvs. halvparten av hva vi søkte om. For vår del betyr dette at vi må gjøre noen endringer og lete etter andre mulige inntekter. Arbeidet med å etablere en organisasjon for foreldre til utviklingshemmede er allerede godt i gang. Om nødvendig fortsetter vi for egne og innsamlede midler.

Onsdag 25. mars hadde vi et oppfølgingsmøte med våre kontaktpersoner her I Sør. På møtet deltok Rektor ved Pwani School for mentally challenged Rophus Mwamburi, Chairman Erick Otieno i interimstyret for foreldreorganisasjonen, Tom Henriksen og undertegnede fra Norge. Det var stor enighet om viktigheten av å følge opp tett nå mens temaet er varmt. Vel vitende om at dette ikke er noen enkel prosess, ble det uttalt i dagens møte at «metallet må bøyes mens det fortsatt er varmt…!». En organisasjon for foreldrene vil bli søkt opprettet (offentlig registrering) i nær fremtid, formularer og medlemslister vil bli utarbeidet. Vi har også snakket om mulige temaer på høstens samling, som f.eks. årsaker til utviklingshemming, prosessen om man får et barn med funksjonshemming m.m. Videre har vi vært innom temaer som økonomi, samt erfaringsutveksling.

Vi opplever at vi har kommet godt i gang med prosjektet, og gleder oss veldig til fortsettelsen.

Du kan lese mer og følge prosjektet ved å bli med i vår facebookgruppe.

Jan Gunnar

Vernepleier (Også stolt av det!)

Mombasa 26. mars 2015