Ja, det kunne selvsagt vært meg som sa dette. Vernepleier. Og stolt av det. Men. Denne gangen var det Benny Andersen som sa det. Leder av Socialpædagogerne i Danmark. President i AIEJI, den internasjonale sosialpedgogorganisasjonen. Han sa det på FO sin kongress i forrige uke.

I have the finest job in the world.

Når jeg holder foredrag så snakker jeg om stolthet. Om å være stolt som vernepleier. Eller. Om å være stolt i arbeidet for utviklingshemmede. Jeg tror nemlig det å være stolt er et viktig grunnlag for gode tjenester. Hvis du ikke kan være stolt av jobben din, av de tjenestene du gir, hvordan blir da kvaliteten på det du gjør.

Jeg pleier å si at det er fire punkter som gjør at jeg kan snakke om stolthet.

 

Bilde av fire punkter å være stolt av At jeg vet hvem jeg er. At jeg vet hvem jeg ikke er At jeg forteller andre om hvem jeg er At jeg kan være meg selv som en del av noe som er større enn meg selv

 

Nå skal det sies at Vigdis Reisæter, som holdt innlegg på yrkesfaglig konferanse for vernepleierne på samme kongress, har et svært godt poeng. Hvis vi virkelig er stolte over den profesjonen vi har eller den yrkesutøvelsen vi utøver, trenger vi da å presisere at vi er stolte? Er ikke stolthet noe som vises? Noe du utstråler i din faglighet? Noe vi gjør, ikke noe vi trenger å snakke om? Altså. Godt poeng.

For meg handler stolthet også om en eller annen form for autonomi. Profesjonens autonomi. Faglig autonomi. Og for meg, som for Benny (se sitat under fra hans tale), handler autonomi ikke bare om fag. Det handler også om politikk:

”Faglig autonomi er vigtig, fordi det sikre den rigtige indsats for den dreng, den jente, den unge mand eller den kvinde med udviklingshæmning, der har behov herfor. Den rigtige indsats som giver bedste resultater og som give bedst værdi for det enkelte menneske. Det kan faglig autonomi sikre.

Men faglig autonomi er også garantien for at fagligheden bliver brugt for og med borgen. At vi med vores faglige autonomi bliver borgerens advokat. At vores faglighed er baseret på den bedste faglige viden og ikke den metode, den indsats eller de interventioner som samfundet helst ser. Derfor hylder vi faglig autonomi – for borgeren skyld.”

 

Altså. At vår faglighet, at vår yrkesutøvelse, ikke er bygget på det politikerne mener er best, men først og fremst på kunnskap. Kunnskap om hva som er best for deg. Og for meg.

Eller også som Løkke & Løkke har skrevet på en annen bloggpost her på vernepleieren.com:

 

Et fjerde, og potensielt alvorlig problem, er at sosialpolitikk skal inngå som et av de normative premissene i vernepleiefaglig arbeid. Det er problematisk at de til enhver tid sosialpolitiske idealer skal styre arbeidet når slike idealer ikke alltid har tjenestemottakerne i fokus.

Diskusjonen om den nye barnehageloven kan egne seg til et godt eksempel på vurderinger knyttet til faglig autonomi. Debatten går blant annet på i hvor stor grad eier av barnehager kan bestemme over den metodikken som tas i bruk. Blant annet gjelder dette i hvor stor grad kommunene og politikerne kan bestemme hvilke kartleggingsverktøy som brukes i den enkelte barnehage. Utdanningsforbundet skriver:

”Profesjonen eller eieren?

Det viktigste for Utdanningsforbundet er å stoppe Regjeringens forslag om at barnehageeierne – det være seg kommuner eller private aktører – skal ha rett til å bestemme hvilke system, verktøy og metoder barnehagelærerne skal bruke i sitt pedagogiske arbeid.

Utdanningsforbundet er tydelig på at denne retten til å velge pedagogiske opplegg fortsatt må ligge hos styreren og de pedagogiske lederne – som har det pedagogiske ansvaret.

I høringen skriver vi at det vil være en uholdbar situasjon for styrere og pedagogiske ledere å ha ansvaret for barnehagens pedagogiske virksomhet uten å kunne velge de pedagogiske metodene og verktøyene som er hensiktsmessige. Det vil frata profesjonen det nødvendige handlingsrommet.”

 

Jeg er enig. Selvsagt skal politikerne kunne kreve dokumentasjon på at målene for barnehage og den faglige virksomheten bli nådd. At det enkelte barn oppnår best mulig læring. Men til syvende å sist er det faget og profesjonene som må ta de faglige vurderingene og avgjørelsene. Er det ikke litt underlig at enhver politiker skal kunne blande seg inn i de faglige vurderingene innenfor helse-, sosial og skole, mens de selvsagt ikke blander seg inn i hvordan broen eller veien skal bygges? Politikerne må bry seg om målene, mens profesjonene må gis faglig autonomi i forhold til hvordan disse målene skal oppnås.

 

Samtidig er det viktig å rope et varsku. For faglig autonomi handler ikke om den enkelte yrkesutøvers frihet til å gjøre hva hun vil. Jeg har tidligere skrevet om det personlige ansvaret. Den enkelte profesjonsutøver må i sin yrkesutøvelse sikre at det man driver er faglig forsvarlig. Den enkelte profesjonsutøver har et personlig ansvar for å si i fra om forsvarlighetskravene brytes. Men valgene av metode må skje i profesjonelle felleskap. Valgene av metode må være kunnskapsbaserte. Her synes jeg Utdanningsforbundet bommer litt. I et innlegg i BT skriver nemlig nestleder følgende:

 

”Prøv tanken ut. Gir det god mening at sykehuseier skal anvise metodene for legers og sykepleieres arbeid med diagnostisering og behandling? Det vil vel ingen anbefale. Hva er grunnen til at dette likevel skal være klok fremgangsmåte når det gjelder pedagogisk arbeid med barn?”

 

Jeg har prøvd ut tanken. Innenfor helsetjenestene er det helt vanlig med faglige standarder, retningslinjer og prosdyrer. Disse gir klare føringer for hva som er god behandling. Så. Det gir kanskje ikke mening i at det er sykehuseier som bestemmer metodene, men det gir nødvendigvis heller ikke mening at dette skal være helt og holdent opp til den enkelte profesjonsutøver. Dette er en vigtig diskusjon som handler om faglig autonomi.

 

 

Faglig autonomi kan brukt på en dårlig måte føre til profesjonskamp og overføring av makt fra tjenestebrukere til fagfolk. Men. Vår faglige autonomi er et av våre viktigste redskap mot kunnskapsløse politikere. Og. Faglig autonomi brukt på riktig måte er en sikkerhet for at fagligheten bliver brukt for og med borgeren.

geirProfesjonene er ikke til for politikerne og myndigheter som fremmer systemenes behov. Profesjonene er til for dem som trenger vår innsats.

I have the finest job in the world.