Selv om Trump kanskje bidrar til en vanskeligere verden, gjør han det kanskje litt lettere for oss vernepleiere. Lettere å være tydelig på hva vi står for som profesjon, som yrkesutøvere og kanskje også som mennesker. Les mer «Trump, altså»
En liten drøm er i ferd med å bli virkelighet. Drømmen om en helt egen møteplass for landets vernepleiere. En møteplass av, for og med vernepleiere. Et sted der vi kan dele kunnskap og erfaringer. Der vi kan utfordre oss selv og profesjonen, der vi kan bygge nettverk. Vernepleierkonferansen, altså. Les mer «Vernepleierkonferansen, altså.»
De fleste vernepleiere får nok disse spørsmålene, noen så tidlig som ved studiestart. Hva er vi, og hva kan vi? Hva gjør oss egentlig så særegen, og hvorfor skal vi skille oss så mye ut fra resten av «bermen»? ”Vernepleier? Hva er det? Verner dere om noe? Er det en form for helsefagarbeider? Du skulle jo heller valgt sykepleien. Da hadde du hatt flere yrkesmuligheter.” Les mer «Hva i alle dager gjør en vernepleier så himla unik?»
Ah…så forutsigbare vi er. Vi som er opptatt av kompetanse i helse- og omsorgstjenestene. Vi som også er opptatt av at vår egen yrkesgruppe eller profesjon må spille en viktig rolle i fremtidens velferdstjenester. Ikke misforstå meg. Vi har alle gode hensikter. Vi har til og med rett. Selvsagt må de ulike yrkene og profesjonene spille en viktig rolle. Gjennom tverrfaglig samarbeid og råbra kompetanse innen hver gruppe bidrar vi til gode tjenester. Men, altså. Svært så forutsigbare.
I forrige uke presenterte helse- og omsorgsdepartementet primærhelsemeldingen. Denne er et viktig dokument som peker vei mot fremtidens helse- og omsorgstjenester i kommunene. En fremtid vi alle mener vi bør være en del av. Før jeg fortsetter så må jeg presisere at jeg kun har hatt tid til et kort glimt inn i denne meldingen. Derfor prøver jeg å begrense mine kommentarer til en pitte liten del av den, samt reaksjonene som har kommet knyttet til denne delen.
For. Reaksjonen lot ikke vente på seg. Reaksjonene fra profesjons- og yrkesorganisasjonene hadde forutsigbart nok stort sett fokus på lovfesting av enkelte profesjoner i kommunene. For regjeringen ønsker nemlig å lovfeste noen profesjoner som noe kommunene må ha. Leger, sykepleiere, fysioterapeuter, jordmødre, psykologer og helsesøstre blir alle nevnt av Høie. En skulle nesten tro at det faktisk finnes noen kommuner som mener at de ikke trenger sykepleier eller lege. Vet du om noen slike?
Reaksjonene bar selvsagt preg av at det visst var noen vinnere. Og noen tapere. Disse som blir lovfestet er alle vinnere. Alle oss andre er visst taperne. Organisasjonene for dem som Høie signaliserer skal lovfestes kommer selvsagt med positive meldinger, mens organisasjonene til de som ikke nevnes kritiserer meldingen. Fagforbundet har hatt møte med statssekretæren. Ergoterapeutene trekker frem hverdagsrehabilitering. FO snakker om sosialfaglig kompetanse. Igjen; selvsagt forståelig. Ganske så forutsigbart.
Jeg var ikke bedre jeg. Som profesjonsorganisasjonene var også jeg raskt ute for å kommentere den manglende lovfestingen og ikke minst den manglende forståelsen meldingen legger til grunn for vernepleierprofesjonen.
Akk, så forutsigbart.
For. Det er jo ikke profesjonene som vinner eller taper i en eller annen primærhelsekonkurranse. Det vi først og fremst må stille spørsmål om er om pasientene/ brukerne/ borgerne vinner på en slik lovfesting. Jeg tviler på det.
Gjennom å lovfeste noen profesjoner er det et tydelig tegn på at Høie mener noen profesjoner er viktigere enn andre. Tja, jeg tror ikke du får Høie til å innrømme det. Men selvsagt er det noen som er viktigere enn andre. Problemet er bare at det er individuelt. For en med et omfattende komplekst pleiebehov vil i de aller fleste tilfeller en sykepleier være viktigere enn en vernepleier. For en med utfordringer knyttet til håndfunksjon etter et slag vil en fysioterapeut være viktigere enn en sykepleier. Mens for en med kognitiv svikt og kommunikasjonsvansker vil ofte en vernepleier være viktigere enn både sykepleiere og fysioterapeuter. Ja, det er slik at noen er viktigere enn andre, og slik må det selvsagt være. Men ikke på den måten helsedepartementet legger opp til nå.
Dessuten: Oftest er vi viktigst i et tverrfaglig team, da det sjelden eller aldri er slik at utfordringene befinner seg et spesifikt sted på kroppen. Vi prøver vel så godt vi kan å riste av oss en medisinsk modell også i helse- og omsorgstjenestene. Derfor er det selvsagt bra at meldingen har fokus på team i helsesektoren (uten at jeg har lest denne delen). Jeg tviler bare på at lovfesting av enkelte profesjoner fremmer disse teamene.
For. Lovfesting av enkelte profesjoner sementerer profesjonenes helsevesen. At profesjonene er viktigere enn tjenestebrukerne. Gang etter gang har vi hørt Høie si at han vil skape pasientens helsevesen, og likevel legger han opp til det motsatte. Ved å lovfeste enkelte profesjoner sier han at disse profesjonene er viktigere enn den enkelte tjenestebrukers behov. Det kan i hvert fall virke som om det er viktigere å skaffe de profesjonene som er lovfestet enn å skaffe den kompetansen som tjenestebrukeren faktisk trenger.
Videre. Og kanskje vel så alvorlig. Lovfestingen prioriterer ikke først og fremst mellom profesjoner, men mellom borgere. Ved å prioritere sykepleiere og ikke ergoterapeuter så sier man noe om hvilke borgere som er viktigst. De som trenger avansert sykepleie er viktigere enn de som trenger hverdagsrehabilitering. Ved å prioritere fysioterapeuter og ikke vernepleiere så sier man kanskje noe om at de med fysisk funksjonsnedsettelse er viktigere enn dem med kognitiv svikt.
Jeg er sterk tilhenger av sterkere statlig styring, men lovfesting av enkelte profesjoner er en underlig vei å gå. Jeg er tilhenger av et profesjonsnøytralt lovverk, men ikke av profesjonsnøytrale tjenester.
Selvsagt kan man ikke ha profesjonsnøytrale tjenester. Tjenestene skal ha tydelige kompetente profesjonsutøvere som vet hva de er og hva de kan. Og hva de ikke kan. Derfor er kanskje det viktigste med meldingen en satsning på ledelse. Denne satsningen må inneholde en bevisst strategi for kompetanse. Ikke bare kompetanse i seg selv, men kunnskap om kompetanse. Eksempelvis må ledere både vite hvilke kompetanse man trenger, vite hva man kan forvente av den enkelte profesjonsutøver og samtidig vite hva man kan forvente (og ikke forvente) av den enkelte profesjon. Lederne, og tjenestene, må bli flinkere til å kartlegge hvilke kompetanse man trenger og dernest etterspørre denne kompetansen. Dette må selvsagt ta utgangspunkt i den enkelte tjenestebrukers behov. Ikke ta utgangspunkt i et lovverk som setter regler for hvilke kompetanse som skal etterspørres. I dette tilfellet synes jeg at kontingensformet atferd er mye vakrere enn regelstyrt atferd. God ledelse handler nettopp å lære seg hvilke kompetanse som trengs til ulike utfordringer. Ikke følge regler for hvilke kompetanse man må ha i en tjeneste.
Vi må derfor finne andre måter å styre kommunene på. For de beviser jo gang etter gang at de ikke klarer oppgavene selv. For det første trengs det klare og tydelige krav om hvordan kvalitativt gode tjenester ser ut. Vi trenger kvalitetskrav. Ja, jeg vet at det kan være en utfordring å utvikle gode kvalitetsindikatorer, men det kan gjøres. For det andre. Vi trenger også noen standarder eller føringer. Lederne trenger noen verktøy i sin utvikling av tjenestene. Føringer for hvilke kompetanse som trengs til den enkelte oppgave eller utfordring. Forskriften om legemiddelhåndtering er et godt eksempel på noe slikt. Profesjonsnøytralt, men med klare krav om kompetanse. Kompetansekravene i kap 9 i helse- og omsorgstjenesteloven om tvang og makt overfor utviklingshemmede er et dårlig eksempel på dette. De er på ingen måte presise, og brytes på alle mulige måter. Egentlig skulle jeg vel sagt at det burde vært krav til vernepleiere i alle tiltak som innbefatter tvang, men det er jo bare tullete. For det første ville dessverre slike krav være umulig å følge, og for det andre hadde slike krav vært lite til nytte for den enkelte tjenestebruker. Vi må tydeliggjøre den faktiske kompetansen som trengs. En kompetanse som både handler om metodikk, men like mye handler om kritisk tenkning og dannelse. Det trengs noen kvalitetsstandarder som beskriver hvilke kompetanse som trengs til de ulike utfordringene/ oppgavene. Hvilke kompetanse trengs for å bistå mennesker med kognitive utfordringer å bestemme selv i eget liv? Hvilke kompetanse trengs for å sikre at elever med utfordrende atferd får god nok oppfølging i skolehelsetjenesten?
Og, som sagt før. Det trengs virkelig større kompetanse på de ulike profesjonene. Det er jo vel og bra at vernepleier nevnes som en viktig del av primærhelsetjenestene, men det er jo nærmest latterlig at profesjonen min nesten utelukkende nevnes med skråstrek. Ja, ikke med skråstreken til sykepleier som er mest vanlig i stillingsutlysninger. Med en skråstrek til spesialpedagogisk kompetanse. Ingenting negativt om spesialpedagogene, men man kan vel knapt si at vi verken kan det samme eller gjør det samme i primærhelsetjenestene. Det er en katastrofe for tjenestebrukerne det gjelder om en tror at vernepleiere utelukkende bidrar i primærhelsetjenestene med spesialpedagogisk kompetanse. I en skolemelding kunne jeg forstått en slik skråstrek, men i en primærhelsemelding? Hjelpes! Vi må forvente (og håpe) at lederne i tjenestene har bedre kunnskap om profesjonene enn det departementet har.
Så folkens. Kanskje skal vi som er opptatt av profesjonenes bidrag til tjenestene tenke litt nytt. Ikke være så forutsigbare. Kanskje kan vi sammen si at det ikke er profesjonene i seg selv som skal lovfestes, men kvaliteten i de tjenestene vi gir. At vi sammen må bidra til at det er den enkelte tjenestebrukers behov som er viktig, ikke lovfesting av min profesjon.
Etterord:
Det er veldig sannsynlig at også jeg kommer til å argumentere for lovfesting av profesjoner i forbindelse med primærhelsemeldingen. Hvis regjeringen først går for lovfesting, er det nemlig svært gode grunner for å lovfeste vernepleiere.
- For det første må det vel være viktigere å lovfeste dem profesjonene som er vanskelig å rekruttere. Mange steder har gitt opp å få tak i vernepleiere.
- For det andre må det, i en slik sammenheng, være viktig å prioritere kompetanse i de tjenestene som ofte ikke blir annerkjent som kompetansekrevende. Vernepleiere er den profesjonen med best kompetanse på miljøarbeid for personer med utviklingshemning og annen kognitiv svikt/ kommunikasjonsvansker. Innen kommunale habiliteringstjenester og omsorgstjenester må denne kompetansen være tilstede, og derfor bør den lovfestes om man først lovfester.
- For det tredje bør lovfesting søke å sikre tverrfaglig kompetanse. Å lovfeste sykepleiere på sykehjem, hjemmesykepleie og skolehelsetjeneste er jo virkelig smør på flesk. Selvsagt jobber sykepleiere der. Det som kanskje mangler på disse områdene er målrettet helsefaglig miljøarbeid. For å sikre best mulig kvalitet og tverrfaglighet i disse type tjenester bør vernepleiere lovfestes her.
- For det fjerde vil det være områder der lovverket i dag setter krav om kompetanse , men ikke er spesifikk nok. Politikerne må gjøre noe med kompetansesituasjonen knyttet til vedtak om tvang og makt etter kap 9 i helse- og omsorgstjenesteloven. Her bør selvsagt vernepleierkompetansen lovfestes.
Min første tur til Afrika var i november i fjor. Det var en spesiell opplevelse med mange sterke inntrykk. Jeg hadde ikke kommet hverken for å reise på safari, eller slikke sol på strendene på Zanzibar. Turen gikk til Mombasa, den største byen sør i Kenya, og formålet var å delta på en work-shop sammen med ungdom med funksjonshemmede foreldre.
Slik er starten på dette brevet jeg har fått fra vernepleier Jan Gunnar Berg. Les gjerne videre om arbeidet for å opprette en foreldreforening for foreldre med utviklingshemmede barn i Kenya. Her resten av reisebrevet:
Jeg møtte utrolig mange flotte og varme mennesker og fått mange nye venner. Det var likevel en sterk opplevelse å se hvordan mange kenyanere sliter for å få dekket helt grunnleggende behov som mat og drikke. Forskjellene er enorme. En vanlig dagslønn kan gjerne ligge på rundt 300 kenyanske shilling, noe som utgjør ca. 24 norske kroner. Når transport til jobb med en matatu (en overfylt minibuss i dårlig teknisk stand som kjøres på en hasardiøs måte…) koster omtrent halvparten av dette så blir det lite igjen til mat, skolepenger for barna, klær o.l. Noen velger derfor å gå over en mil hver vei til jobb for å spare disse pengene. Lærerne har fått et lønnsløft i det siste og tjener nå mellom 16 000 og 20 000 shilling, eller mellom 1 250 og 1 560 norske kroner i måneden. Noen venner av meg er med i en gruppe som driver med tradisjonell kenyansk dans. Fantastisk flinke folk! Når de blir hyret inn på oppdrag, gjerne på noen av de store hotellene i Bamburi området, får de kanskje 2000 shilling for dette. Når de bruker rundt halvparten av dette på å komme seg til oppdraget, blir det lite igjen å fordele på de åtte medlemmene i gruppa.
Det har definitivt vært en katastrofe for Kenya at de flere ganger har vært rammet av terror fra den somaliskdominerte Al-Shabaab militsen. Dette har ført til en sterk nedgang i antall turister som besøker landet. Spesielt ille har det vært etter det grusomme angrepet på kjøpesenteret Westgate i Nairobi. Når det er sagt skjer de fleste terrorangrepene nord i Kenya, og i nærheten av grensen til Somalia. Et av de siste angrepene skjedde i Mandera, 118 mil fra kystbyen Mombasa som ligger sør Kenya. Det som var vanskelig før har blitt enda vanskeligere etter at turistene har uteblitt.
Noe av bakgrunnen for turen min til Kenya var å delta på en workshop av vennskapsgruppen Enebakk – Mombasa. Temaet var funksjonshemmede og de fleste av deltakerne var ungdommer med funksjonshemmede foreldre.
Den gang var jeg med som observatør, og deler av formålet var å rede grunnen for et nytt prosjekt der formålet er å opprette en organisasjon for foreldrene til utviklingshemmede, eller mentally challenged som man sier her nede.
Deltakere i prosjekter fra Norge er Tove Britt Henriksen, Tom Henriksen og Jan Gunnar Berg. Vi er alle tre aktive innenfor arbeidet med å sikre rettighetene til utviklingshemmede i Norge. Tove Britt og Tom i første rekke som pårørende og aktive i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU), meg selv som vernepleier og fagperson innen feltet, men også aktiv i NFU.
I samarbeid med rektor Rophus Mwamburi ved Pwani School for the mentally challenged er vi nå i gang med prosjektet som også tar sikte på bedre foreldrenes forståelse og forhold til egne barn med utviklingshemming. Utfordringene på dette området er enorme. Hvilket ikke betyr at det er umulig å utgjøre en forskjell! Mange lever med en forståelse av årsaken til at barnet har en utviklingshemming enten er at det er forhekset eller at årsaken ligger hos mor. Flere fedre velger derfor å stikke av, mens mor blir sittende igjen med alle barna. Det er også mye skam forbundet med å få et barn med utviklingshemming. Det er mange historier om fysiske og seksuelle overgrep begått både av familie og av andre. Til og med drap. Holdningene mange har til utviklingshemmede, medfører at disse historien sjelden fører til innsats for å ansvarliggjøre overgriperne og at folk flest stilltiende aksepterer at det skjer.
Arbeidet vil skje i samarbeid med oss fra Norge, lærere og rektor fra skolen. Det er 17 spesialskoler for mentally challenged her I Mombasa, antall elever varierer fra 12 til 120.
Prosjektet drives under paraplyen Vennskap Nord/Sør (VNS). VNS er et internasjonalt nettverk av lokalsamfunn, kommuner, skoler og enkeltmennesker som driver internasjonale samarbeid. VNS jobber for en fredelig, rettferdig og bærekraftig utvikling som blir drevet fram av vanlige folks deltakelse og samarbeid. Å skape utvikling krever både innsikt i globale spørsmål – og konkrete, lokale tiltak. Vennskapssamarbeid gjør mennesker bevisst de store sammenhengene i verden. Gjennom globalt samarbeid setter VNS mennesker i stand til å påvirke sitt eget samfunn og endre sitt eget nærmiljø. Lokale nettverk bygges, sivilsamfunnet styrkes, og nye, kreative løsninger ser dagens lys. Vennskap Nord/Sør driver ikke bistand eller nødhjelp, men skaper utviklingsresultater i nord og sør gjennom samarbeid mellom likeverdige partnere.
Tirsdag 17. mars deltok vi på møte med ca. 60 foreldre på Pwani School. Tom og jeg snakket om bakgrunnen for opprettelse av en foreldreorganisasjon i Norge, hva vi jobber med og for, rollen som pårørende og styrken i å være med i en organisasjon.
Jeg snakket også litt om årsaker til utviklingshemming. Dette var et spesielt tema ettersom flere her nede også tror at barnet er forhekset. Møtet var svært vellykket og det ble avsluttet med valg av et interimstyre som skal jobbe videre med opprettelsen av en organisasjon. Et resultat vi er særdeles godt fornøyde med!
Rett før vi reiste ned hit til Mombasa fikk vi svært bekymringsfulle nyheter fra vår kontaktperson i Vennskap Nord/Sør (VNS). Norad/Utenriksdepartementet skulle avvikle sine overføring til VNS. Nyheten slo naturlig nok ned som en bombe ettersom vi allerede var godt i gang med prosjektet, vi hadde til og med planlagt første møte med foreldrene på Pwani School For The Mentally Challenged.
Her er et utdrag fra brevet vi fikk fra VNS:
«Det er med tungt hjerte at jeg må informere dere alle om at Vennskap Nord/Sør (VNS) har fått en betydelig reduksjon i overføring av midler til driften fra Norad/Utenriksdepartementet. Norad legger opp til en avvikling av sine overføringer til VNS med 2015 som et år for nedtrapping og eventuell omstilling. Deres prioriteringer er i tråd med politiske målsettinger om å konsentrere bistandsinnsatsen og legge vekt på klar måloppnåelse og effekt i landene i Sør. Styret har besluttet at det dermed ikke kan utbetales støtte til de som har søkt VNS om midler til skolesamarbeidet Elimu og lokalsamfunnsprogrammet for 2015. Dersom det er grupper som allerede har pådratt seg utgifter i 2015 vil VNS, ut fra skriftlig søknad, vurdere delvis dekning av utgifter.»
Nyheten slo naturlig nok ned som en bombe ettersom vi allerede var godt i gang med prosjektet, vi hadde til og med planlagt første møte med foreldrene på Pwani School.
I dag kom heldigvis nyheten om at vi får noe midler fra VNS i år, dvs. halvparten av hva vi søkte om. For vår del betyr dette at vi må gjøre noen endringer og lete etter andre mulige inntekter. Arbeidet med å etablere en organisasjon for foreldre til utviklingshemmede er allerede godt i gang. Om nødvendig fortsetter vi for egne og innsamlede midler.
Onsdag 25. mars hadde vi et oppfølgingsmøte med våre kontaktpersoner her I Sør. På møtet deltok Rektor ved Pwani School for mentally challenged Rophus Mwamburi, Chairman Erick Otieno i interimstyret for foreldreorganisasjonen, Tom Henriksen og undertegnede fra Norge. Det var stor enighet om viktigheten av å følge opp tett nå mens temaet er varmt. Vel vitende om at dette ikke er noen enkel prosess, ble det uttalt i dagens møte at «metallet må bøyes mens det fortsatt er varmt…!». En organisasjon for foreldrene vil bli søkt opprettet (offentlig registrering) i nær fremtid, formularer og medlemslister vil bli utarbeidet. Vi har også snakket om mulige temaer på høstens samling, som f.eks. årsaker til utviklingshemming, prosessen om man får et barn med funksjonshemming m.m. Videre har vi vært innom temaer som økonomi, samt erfaringsutveksling.
Vi opplever at vi har kommet godt i gang med prosjektet, og gleder oss veldig til fortsettelsen.
Du kan lese mer og følge prosjektet ved å bli med i vår facebookgruppe.
Jan Gunnar
Vernepleier (Også stolt av det!)
Mombasa 26. mars 2015
Det var sommer. Det var sol. Jeg var ung. Det var kanskje den sommeren jeg egentlig og virkelig ble voksen. Og det var første gangen.
Sommeren 1994 jobbet jeg nattevakter i en kommune. Syklet hjem til foreldrene mine. Sov noen timer, og dro videre til kveldsvakt i en annen kommune. Det var en fantastisk sommer. Jeg jobbet og jobbet og jobbet. Sommeren året før jeg begynte på vernepleierutdanningen. Og det var første gangen.
Det var første gangen jeg ble bitt på jobb. Første gangen jeg havnet på legevakten etter en arbeidsøkt. Første gang jeg virkelig møtte den delen av virkeligheten i mitt kommende yrke. Og, den sommeren jeg virkelig ble sikker på hva jeg skulle drive med resten av livet.
Jeg skriver dette til deg, mr. Ian Ayre* for å vise at jeg har erfaring. Erfaring med å oppleve hvordan det er å bli bitt, men først og fremst erfaring med hvordan det er å jobbe for folk som biter. For. Du vet sikkert ikke hva en vernepleier er. Kanskje har du hørt om vår britiske søstre, learning disability nurses, men det sier deg sikkert ikke så mye. Jeg forventer ikke at du selv skal forstå at du trenger en slik som meg.
Andre gangen var jeg blitt vernepleier. Hun var kanskje 12, men litt liten for alderen. Litt som han mannen du har ansvar for. Jeg posisjonerte meg helt feil, men skal selvsagt ikke ta skylden. Litt som han italieneren. Men. Man skal aldri aldri akseptere å bli utsatt for vold på jobben. Verken som fotballspiller, eller som vernepleier. Merket på armen er der fremdeles etter den andre gangen. Et minne for livet.
Mange vernepleiere opplever slike situasjoner ofte. Situasjoner der man står i fare for å bli utsatt for vold. I fare for å bli bitt. Men først og fremst er vi i situasjoner der vi har muligheten til å endre. Vi er endringsagenter som både kan jobbe med enkeltindividet og jobbe med miljøet rundt. Vår erfaring tilsier at endring er mulig. Med tilrettelegging og positive strategier er det mulig å redusere og eliminere lavfrekvent alvorlig problematisk atferd. Det er vanskelig, men det er mulig.
Mr. Ian Ayre, jeg forstår godt at det er fristende å straffe. Straffe hardt. Selvsagt må du gjøre det og. For omverdenen sin skyld. For at vi unitedsupportere og alle andre skal tro at dere ikke tar lett på slik atferd. Men ikke tro at det hjelper så mye på atferden. Jada, det kan være det er lenge til neste gang, men kunnskapen og erfaringen, også med mannen din, er vel at straff ikke hjelper noe særlig. Du kan selvsagt sende han vekk. Sende problemene bort. Det er noe vi vernepleiere har erfaring med. Skoler som nekter utagerende elever skoleplass. Psykisk helsetjenester som sender de videre. Tilbake til vernepleieren. Vernepleieren som forstår at det er vanskelig og komplekst, men som også vet at det er mulig. Det er ikke sikkert Real Madrid vil ha han, men du finner sikkert en klubb.
Men.
Hadde jeg vært deg, mr. Ian Ayre så hadde jeg ikke kvittet meg med Suarez. Jeg hadde ansatt en vernepleier. (Jeg vet til og med om noen vernepleiere som av en eller annen merkelig grunn er Liverpoolsupportere)
*Ian Ayre er direktør i Liverpool FC
Om du ikke forstå noenting av bakgrunnen for denne bloggposten kan du jo trykke her…
«… Kanskje går det så det suser. Vi kan ikke vite utfallet av et tiltak før vi har gjennomført det, men vi vet at hvis vi ikke gjør noe, så vil ting dundre og gå som det alltid har gjort. Jeg har ikke sluttet å være vernepleier. Jeg har bare bevegd meg litt utafor boksen. Målet er fortsatt å hjelpe folk til enklere liv.»
Neste gjesteblogger på vernepleieren.com er Bergljot Rosvoll. Hun er noe så sjeldent som vernepleier og gründer. Det synes jeg er fine greier. Vernepleie kan og bør brukes på mange ulike områder. Her viser Bergljot at vernepleie ikke bare er fornuftig knyttet til folkehelse. Hun skriver også om vernepleiefaglig innfallsvinkel til det å starte for seg selv. La deg inspirere!
Gjør det, gjør det, gjennomfør det!
Om å starte egen bedrift som vernepleier
Av Bergljot Rosvoll
Da jeg startet min karriere innenfor vernepleieryrket hadde jeg virkelig ikke peiling på hva jeg gikk inn i. For det første så forstod jeg ikke at man kunne få betalt for å gjøre det jeg gjorde i boligen/avlastningen. For det andre skjønte jeg ikke hva det var med brukerne – spesielt to unge gutter som satt i rullestol – jeg hadde ikke hørt om cerebral parese, og innbilte meg at de hadde vært i en trafikkulykke. Og for det tredje så trodde jeg ”vernepleier” var et brevkurs. Bokstavelig talt. Sjefen på avlastningen sa til meg etter at jeg hadde jobbet der noen måneder; ”du burde bli vernepleier,” sa hun (som selv var vernepleier). ”Å, er det noe brevkurs-greier?” spurte jeg, som hadde dillet rundt med litteraturfag på Blindern og trodde at det var universets sentrum.
Det var starten, så gikk det slag i slag, tre år, og vips så var jeg vernepleier. Det ene tok det andre, jeg hadde ingen klare strategier på hvor jeg skulle jobbe da jeg var ferdig. Men begynte å jobbe et sted som heter Ullevålsveien 34 i Oslo, som da var i oppstarten. Jeg har hatt både korte og lange arbeidsforhold, og jobbet mest med mennesker med utviklingshemning, ungdom med atferdsvansker, litt innenfor psykiatri, noe rus, og tja, det var vel det hele. Ja, også har jeg jobbet som veileder i administrasjon i bydel Ullern.
I femten år har jeg jobbet i kommunen eller staten. Jeg har hatt faste jobber, med faste lønninger, faste arbeidstider og faste sjefer.
Helseatferd
Da rektor på Hava-skolen (Karl Kristian Indreeide) og jeg kjørte ned fra NAFO for et par år siden, snakket vi om hva man eventuelt kunne tenke seg å gjøre av andre ting enn det vi drev med akkurat da. Karl Kristian tygde på sin fjerde hvetebolle fra Statoil da jeg fikk idéen om at jeg kunne tenke meg å jobbe med folkehelse. Det jeg ønsket meg, og som jeg fortsatt ønsker meg, er å bidra til at de helseproblemene vi ser i samfunnet i dag, reduseres. Det er målet. Middelet er atferdsvitenskap. Altså ønsket jeg å bruke de samme prinsippene som jeg har lært på skolen, og under arbeidet som vernepleier, å hjelpe folk til å ta vare på egen helse. Aller helst ønsker jeg å hjelpe folk før de blir syke, altså hvordan holde seg frisk resten av livet. Denne idéen er nå materialisert til mitt eget firma som jeg har kalt ”Helseatferd”. Jeg valgte det navnet fordi 1) jeg er svært interessert i helse (kosthold, trening og natur) og 2) fordi jeg kan litt om atferd. Så da ble det Helse + atferd. Bedriften ble registrert i Brønnøysundregisteret i desember 2013, og nå i skrivende stund mai 2014 har den enda ikke gått konkurs.
Gründer og metoderekka
Jeg har altså blitt en slags gründer. Det har vært, og er, en krevende affære, som krever hjelp fra atferdsanalysen. Først og fremst så må man vite hvordan man skal endre atferd. Jeg hadde som sagt jobbet for den trygge staten i alle fall i femten år. Jeg visste ingenting om moms og skatt og er den som stilletiende alltid samtykker til selvangivelsen og aldri sjekker et eneste tall (utenom restskatten). Jeg har alltid syns at det har vært greit å få oppgaver/utfordringer av noen andre, og forsøke å løse dem på best mulig måte. Nå er alt snudd på hodet. Jeg må finne på egne oppgaver, og be andre om å gi meg penger for det. Jeg skal altså lage en tjeneste folk og bedrifter ikke engang visste at de hadde behov for før de traff på meg, aka Helseatferd.
Så, hva gjør man da som god vernepleier? Jo, man starter med en kartlegging. Hva kan jeg? Hva kan jeg ikke? Hva bør jeg få hjelp til? (regnskap, helt klart) Og hva kan jeg klare å lære meg? Deretter må man sette noen mål utifra denne kartleggingen. Hva er målet for virksomheten? Hva er verdiene? Hva slags kortsiktige mål har virksomheten, hva er de langsiktige? Dette føres inn i en forretningsplan. Akkurat som med målrettet miljøarbeid, så trenger man ikke finne opp kruttet selv. Man bruker internett, søker opp maler, oppskrifter, tidligere studier, liknende problemstillinger, også er det bare å plukke det man trenger.
Altinn har forresten gode oppskrifter på det meste, i denne rekkefølgen:
- Slik starter du egen bedrift
- Slik driver du egen bedrift
- Slik går du konkurs
Ikke noe mer betryggende enn Altinn. Men det er et faktum at så mange som 2/3 av nyoppstartede bedrifter legges ned etter 3 år. Dette kan selvsagt også skje med Helseatferd. (eller, min indre stemme sier: ”det vil skje med Helseatferd”). Det er godt at jeg har lært meg risikovurderinger: Hva kan gå galt? Og hva kan vi gjøre for å hindre dette?
Videre i metoderekka så har vi tiltak/metode for å nå målet. Tiltakene er mange, men felles for alt når man starter egen bedrift er at man må ”take action” – som jeg har lært at det heter på Gründerskolen. Dette er jo ikke akkurat noe stor overraskelse for en atferdsanalytiker. Man må gjøre, handle, utføre, ringe, skrive, maile, mase, lære seg nye ferdigheter, oppdatere seg faglig, mingle, planlegge, selge, lage nettside, blogge – og sist, men ikke minst, man må levere en sabla god tjeneste eller produkt. Det Helseatferd tilbyr av tjenester er foredrag, kurs og personlig veiledning i hvordan man kan endre egen atferd, for å få bedre helse. Det nytter ikke å sitte hjemme å dagdrømme med andre ord, selv om jeg har gjort mye av det også.
Registrering og evaluering
Alle som jobber med mennesker og setter i gang såkalte tiltak, må vite at det er absolutt nødvendig å registrere og evaluere. Gründerhjelpa i kommunen har rådet meg til å få et styre, det har jeg ikke akkurat sett nødvendigheten av enda, men det å evaluere ville vært en viktig oppgave for et styre. Alle mine tiltak har et felles mål – å få kunder. Sånn er det med alle som driver privat, man må seg kunder, for å få penger. Sånn er det jo ikke i kommunen. Der får man brukere man helst ikke vil ha, og de koster penger. Det kan ikke sammenliknes. Jeg hadde håpet at jeg skulle levere vanvittig bra, og at jungeltelegrafen skulle fungere som salgsmetode. Det har ikke skjedd. Jeg deler kontorer med tre andre gründere, og alle har tenkt det samme, men det har ikke skjedd noen av oss. Så man må ut og selge. I forhold til registrering så er vi heldig stilt med internet. Facebook teller antall likes, klikk, delinger og kommentarer, og det gjør også google analytics i forhold til hvor mange ”klikk” jeg har fått på hjemmesiden min. Dessuten spør jeg de kundene jeg har fått hvordan de har funnet meg. Slik får jeg registrert og evaluert hva som har effekt i forhold til de ulike tiltakene.
Om forsterkning
Jeg har aldri planlagt et eneste foredrag så godt som de jeg har hatt under navnet Helseatferd. Jeg har forberedt hver minste detalj, øvd foran speilet, øvd i dusjen, øvd når jeg går tur, fått tilbakemeldinger, rettet opp, endret, forbedret. Mitt første foredrag hadde jeg kjørt gjennom så mange ganger at jeg var drittlei av det før jeg skulle legge det frem. Jeg har også fått en mentor, som har peiling på både atferdsanalyse og det å starte egen bedrift. Det er fort gjort å vikle seg inn i en boble, så at noen kan dirigere deg ut av den er kjekt.
Da jeg fikk min første store innbetaling på konto, så skulle jeg ”belønne meg selv” (som jeg hadde lest var viktig i Gründerboka for kvinner). Jeg bestilte en times idrettsmassasje. Det var helt unødvendig, og vet man litt om forsterkningsprinsipper, så vet man at stimulusen som skal fungere som forsterker må bli levert i rimelig tid etter prestasjonen, og det må være en sammenheng mellom atferd og forsterker for at det skal ha effekt (hvis ikke er det strengt tatt ikke en forsterker). Den virkelige forsterkeren for det oppdraget var selvsagt at det kom en fyr opp til meg etter foredraget og sa ”dette var interessant. Jeg driver med det og det. Hva tror du at du kan bidra med for oss?” Da var jeg så gira at jeg ikke sov på tre døgn. ”When I have success, I don´t get satisfied, I get hungry!” Sier hip hop preacher Erik Thomas. Naturlige forsterkere for å gjøre et eller annet er vel stort sett det beste. Å drive for seg sjøl krever som sagt mye innsats, det skader ikke med et drypp av suksess innimellom.
Acceptance-and commitment therapy (ACT) for alt det er verdt
Aldri før har jeg hatt så stort behov for ACT som jeg har hatt i denne perioden. Tankene ”hvorfor gidde, det kommer aldri til å gå uansett”, ”hvorfor skal noen gidde å betale deg for dette?” ”Det er helt håpløst, dumt, driti-ut, idiotiskt, amatør…” Og-så-videre. Tankene har vært høylytte og til tider svært tyngende, spesielt når jeg har gjort ting jeg aldri har gjort før, sånn som å fungere som ”mental trener” for et håndballag. Hver dag må jeg øve på å si til hjernen: ”takk for innspillet, det var interessant.” Også fortsette å gjøre de tingene som må til for å få dette til å gå. Hvis jeg hadde hørt på tankene, så hadde jeg aldri begynt i utgangspunktet. Folk sier ”man må ha trua, man må ha trua, ellers går det ikke.” Neida. Jeg har ikke trua, men gjør det likevel. Som i god ACT-ånd så aksepterer jeg ubehaget, og fortsetter å jobbe mot det som er viktig for meg (å drive egen bedrift). Forøvrig bruker jeg ACT som bakteppe for noen foredrag jeg har hatt for idrettsorganisasjoner om ”mental tøffhet.” I korte trekk så handler det om å akseptere smerte, som å være sliten, ha vondt når det røyner på osv, og likevel gjennomføre kampen eller treningen som planlagt. Det gjør vondt å bli sterkere, raskere og bedre. Foredrag om ”mental tøffhet” har blitt en del av tjenestene til Helseatferd.
Framtida
Jeg er fortsatt i oppstartsfasen av noe nytt. Jeg har fortsatt innbytterpuls, og vet ikke hva det kommer til å bli av Helseatferd. Kanskje er det over innen utgangen av året. Kanskje går det så det suser. Vi kan ikke vite utfallet av et tiltak før vi har gjennomført det, men vi vet at hvis vi ikke gjør noe, så vil ting dundre og gå som det alltid har gjort. Jeg har ikke sluttet å være vernepleier. Jeg har bare bevegd meg litt utafor boksen. Målet er fortsatt å hjelpe folk til enklere liv.
Les mer av og om Bergljot og hennes arbeid på http://www.helseatferd.no. Anbefaler blant annet hennes gode blogginnlegg.
Jeg er vernepleier, og vet du hva? Jeg tror ikke du helt vet hva det er. Det er ikke din feil, det altså. Det er vår feil. Vår feil at vi ikke har markedsført oss godt nok. At vi fremdeles må skrive noe slikt som dette. Det skulle være helt unødvendig…
Bakgrunnen for det jeg her skriver er egentlig noe veldig positivt. Her om dagen varslet du en storstilt satsning på landets omsorgstjenester. Det er helt nødvendig, og jeg håper virkelig at du om noen få dager, altså den 9. September, får mandat til å sette i verk planen din. En plan som handler om å sikre flere ansatte i omsorgssektoren.
Vi har benyttet perioden fra 2005 til 2013 til å rehabilitere og bygge heldøgns omsorgsplasser, til å styrke kompetansen blant personalet og til å øke antall ansatte i sektoren. I tiden fram mot 2020 må vi videreføre og forsterke denne innsatsen, sier Gahr Støre.
Dette er skikkelig flotte greier. Og. Ikke si det til noen (siden jeg er sånn profesjons- og kompetanseforkjemper), men jeg synes det er flott at dere har Fagforbundet som sparker dere litt bak der du vet når det gjelder dette feltet. Jeg er ærlig talt litt usikker på om Jens og Jonas hadde brydd seg så mye hvis ikke det hadde vært for Fagforbundet.
Et av tiltakene du skal sette i gang er en utviklingsplan for å øke antall helsearbeidere i kommunene. Dette er en plan jeg har etterlyst lenge. Innen det feltet jeg kjenner best, tjenestene til personer med utviklingshemning, er det nemlig skrikende mangel på kompetent personell. Undersøkelser knyttet til bruk av tvang og makt viser dette med all tydelighet. Regjeringen, som du er en del av, bekrefter dette i meldingen til stortinget som kom rett før sommeren, Frihet og likeverd. Og, du kjenner godt Jonas. Han som kanskje en dag skal styre deg. Han var ute i media for noen uker siden og sa at dere satt av penger til å øke kompetansen på dette feltet. Igjen, strålende.
Du venter kanskje på et men. Jepp, her kommer det:
Dette er hentet fra nettsidene dine. Det er dette denne utviklingsplanen går ut på. Øke antallet helsefagarbeidere, sykepleiere, ergoterapeuter og fysioterapeuter. Mens feltet ønsker å være preget av profesjonsnøytralitet (et svært så tullete begrep) og tverrfaglighet, har altså du definert 3 profesjoner og en annen yrkesgruppe som dem som skal satses på. Er ikke det svært så underlig?
Vernepleierutdanningen ble i sin tid utviklet for å fylle behovene personer med utviklingshemning har for kvalifisert personell. Mange av oss jobber nettopp i omsorgssektoren, i tjenester rettet mot folk med utviklingshemning. Men så jobber vi også i omsorgstjenester til personer med psykiske lidelser og rusproblemer (tør jeg å minne deg på at dette også er satsningsområder for deg), og også innen eldreomsorgen. I forhold til helsefaglige prosedyrer er vi likestilt med sykepleiere, men vi har større vekt på miljøterapeutisk arbeid. Hagen-utvalget var soleklar på at fremtidens omsorgstjenester har mye å lære av reformen for personer med utviklingshemning. Lære av oss vernepleiere, kanskje?
For noen år siden fikk jeg en oppringning fra Kunnskapssenteret som skulle gjøre en kunnskapsoppsummering på hvilke videreutdanninger som kunne møte rundskrivet om Aktiv omsorg. For å være ærlig lo jeg litt av spørsmålet. Vernepleiere trenger vel ikke videreutdanning for det. Les rammeplanen vår. Tilbakemeldingen etter en stund var at jeg hadde helt rett. Vernepleierutdanningen er svært aktuell for å møte samhandlingsreformens krav om aktiv omsorg, men det finnes sørgelig lite forskning på dette.
Du forstår sikkert poenget mitt; hvorfor er ikke vernepleiere inkludert i utviklingsplanen? Ok, jeg er litt irritert, men ikke sur. Som sagt, det er opp til oss. Men, jeg undrer meg veldig på hvilke vurderinger du har gjort når du utelukket oss. Jeg undret meg så mye at jeg prøvde å få svar. Jeg sendte en henvendelse gjennom din nettside.
Det hadde altså vært fint å få høre mer om deres vurderinger knyttet til utvalget av akkurat disse yrkene. Trenger dere mer info om vernepleiere, ta gjerne kontakt.
Svaret jeg fikk var svært omfattende. Flinke folk du har ansatt borte på stortinget. Det var en rekke utklipp fra ulike dokumenter som viser til at vi vernepleiere ikke er glemt. Nok en gang; fine greier. Det mest interessante sitatet jeg fikk tilsendt var kanskje dette:
Antall studieplasser i vernepleierutdanningene ble økt med 20 i forbindelse med RNB 2009. Beregningene i HELSEMOD viser et overskudd i årene framover, fra 2300 til 5800 årsverk i 2030 avhengig av framskrivingsalternativ for etterspørsel. Utdanningskapasiteten er høy sett i forhold til antall yrkesaktive, og gjennomsnittsalderen blant de yrkesaktive er forholdsvis lav. På den annen side tar ikke beregningene hensyn til dagens lave kompetansenivå i pleie- og omsorgstjenestene for utviklingshemmede, der tvangsvedtak ofte gjøres av personell uten nødvendig fagkompetanse. De tar heller ikke hensyn til at vernepleierne stadig har fått nye arbeidsområder (demensomsorg, psykisk helsevern, veiledning av andre brukergrupper) i forhold til for noen få år tilbake da de i hovedsak arbeidet med psykisk utviklingshemmede. Denne utviklingen vil sannsynligvis fortsette.
Nettopp. Det gjorde ikke min undring mindre på hvilke vurderinger som var gjort når man utelukket vernepleiere fra din utviklingsplan, så jeg spurte igjen om dette. Svaret var som følger:
Fant nå det avsnittet du viser til, og jeg sjekket for sikkerhets skyld ut dette med departementet. De svarte at veldig mange yrkesgrupper er knyttet opp mot eldre og omsorg, men de valgte å ta med de fire som er mest sentrale opp mot eldreomsorgen.
Ja, sånn kan man og si det. Men, ærlig talt Arbeiderpartiet. Du vet like godt som meg at dette er tullball. Se her hva som står med gedigen skrift på nettsiden du har laget om temaet:
Så du tenker nytt ved å lage en utviklingsplan for de du definerer som de mest sentrale? Mmm. Hvordan definerer du ”mest sentrale”? De som er størst i dag? De som er viktigst? De som kommer med mest ny kunnskap?
Og, er det ikke slik at du i dokument etter dokument de siste årene har påpekt at omsorgstjenestene innbefatter flere enn de eldre? At dem under 67 år utgjør størstedelen av dem som får omsorgstjenester? Hvorfor i huleste peker du da ut de som du på en eller annen måte mener er mest sentrale i eldreomsorgen da?
Det hadde virkelig vært spennende å få innsikt i hvilke vurderinger du og dine har gjort her? I hvor stor grad handler det om tilfeldigheter, uvitenhet eller sterke fagforeninger?
Jeg forstår på en måte om du synes dette er pirk. Pirk fra en eller annen tulling som vil opprettholde profesjonsskiller og makt. At jeg henger meg opp i en bagatell. Da skal jeg fortelle deg noe. Dette er ingen bagatell for alle de vernepleierne som jobber ute i omsorgssektoren. Ja, det er blitt flere av oss, men fremdeles er vi ganske så ukjente. Det gjør at vi mange steder er alene. Alene i tjenester som roper etter kompetanse. Tjenester som trenger så mange dispensasjoner fra lovverket at det snart er en stor vits. Det blir stadig stilt spørsmålstegn ved vår kompetanse, og mange steder får vernepleiere ikke innpass i de kommunale tjenestene. Igjen, tjenester som trenger kompetanse. Vernepleiere får ikke være ansvarlig på sykehjem uten at sykepleiere er bakvakt, det blir stilt spørsmål ved om vi kan dele ut legemiddel og om vi kan utføre andre helsefaglige prosedyrer. I en tid der det er fokus på forebygging, tidlig innsats, hjemmebasert og aktiv omsorg skal altså du i din satsning utelukke den utdanningen som kanskje har hatt mest fokus på dette de siste 20 årene (20 år etter ansvarsreformen, men du forstå sikkert at det er det jeg mener). Hallo… Skal du virkelig, i en liten setning, vise at samhandlingsreformens idealer egentlig er en interessekamp om profesjonsposisjoner (og ja, jeg ser at jeg kanskje kaster svære steiner i et glasshus med å skrive det, men jeg mener det virkelig!!!).
Så, hva er det jeg egentlig vil? Vel, egentlig vil jeg at tjenestebrukerne ute i kommunene skal få best mulig tjenester. Jeg er overbevist om at skal man sikre dette trengs det flere vernepleiere. Jeg er selvsagt en smule subjektiv. Derfor ønsker jeg egentlig ikke mer enn en forklaring i denne omgang. En forklaring på hvorfor vernepleiere er utelukket fra utviklingsplanen din. Jeg forstår det bare ikke (selv om du forklarer det med dette med de 4 mest sentrale i eldreomsorgen).
Jeg foreslår at du endrer planen om utviklingsplanen. Ta med vernepleiere. Da kan det selvsagt være at sosionomene kommer med samme ønske (selv om de er minst like treige som oss vernepleiere til å markedsføre seg). Så kanskje det beste er å satse på en profesjonsnøytral utviklingsplan for å sikre god, høy og riktig kompetanse i landets omsorgstjenester.
Ok. Forstår du meg? Jeg avslutter med dette utmerkede sitatet jeg fikk fra din enda mer utmerkede førstekonsulent på stortinget. Det sier vel egentlig alt jeg mener….
En faglig omlegging av omsorgstjenestene forutsetter at det utvikles nye arbeidsmetoder og faglige tilnærminger i omsorgssektoren. Innføring av hverdagsrehabiliterende metoder, velferdsteknologiske løsninger og ulike miljøterapeutiske metoder stiller personellet i omsorgssektoren overfor nye utfordringer. Omleggingen vil kreve større faglig bredde, sterkere vekt på tverrfaglig samarbeid og mer personell med rehabilitering og forebygging som fagfelt: ergoterapeuter, fysioterapeuter, sosionomer, vernepleiere, helsesøstre, sykepleiere med spesialutdanning mv. Samtidig vil et styrket samarbeid med frivillige og pårørende kreve et større innslag av sosialfaglig personell og kompetanse.
Er det ingen som skal stoppe opp og si at nok er nok?
Det skriver min neste gjesteblogger i dette innlegget.
Her om dagen fikk jeg en e-post fra en ung kvinnelig vernepleier. Hun skriver ærlig om sine erfaringer i arbeidet i tjenestene for personer med utviklingshemning. Hun utfordrer både vernepleiere, tidligere kollegaer og myndigheter. Professor Johans Sandvin sa en gang at en av grunnene til at situasjonen for personer med utviklingshemning er som den er, er at de mangler en sterk profesjon i ryggen. gjestebloggeren her skriver at vernepleiere må stå enda mer opp for rettighetene til personer med utviklingshemning. Les, tenk og kommenter:
Refleksjoner om å arbeide for personer med utviklingshemning
Jeg jobber som vernepleier og har gjort det i 5 år. Studerer nå til master. Jeg ønsker å fortelle om betraktninger rundt det å jobbe med fantastiske mennesker, og ett mindre godt støtteapparat i kommunene. Les mer «Gjesteskribent: Refleksjoner om å arbeide for personer med utviklingshemning»
Vernepleieren 