Cato Brunvand Ellingsen

Jeg tror også mange ikke deltar på slike møter og/eller lar seg velge i tillitsverv fordi de har lav selvtillit når det gjelder oppgaven de skal gjøre. Dernest er de engstelig for at vil føle en forventning de ikke makter å oppfylle fra de andre på oppgavene. Derfor er det viktigste vi kan gjøre å skryte av og støtte dem som faktisk påtar seg et tillitsverv, enten det er i borettslaget, FAU, politikken, idrettslaget eller i menighetsrådet.

Trakk meg ut av styret i korpset nettopp på grunn av slike holdninger du beskriver. Jeg ble også lei av meg selv, likte ikke den personen jeg ble da jeg satt sammen med andre korpsforeldre og rakket ned på «de som ikke stilte opp» Tok det opp som styresak at jeg synes dette var en ukultur men saken ble fort lagt død da leder konkluderte med at dette ikke stemte. Holdt meg lenge unna øvelser men bestemte meg en dag for å ta turen innom og høre på når ungene øvde. Det første som møtte meg i gangen var to mødre som kritiserte en «uansvarlig» mor som for andre øvelse på radd ikke gadd å gi beskjed om at sønnen ikke kom på øvelse. Denne moren de kritiserte visste jeg var midt i et opprivende samlivsbrudd akkurat da. Jeg snudde på hælene og gikk. Nå er jeg sikkert en av disse «uengasjerte» foreldrene som de sitter og kritiserer i gangene. Utrolig synd da jeg elsker korps og å høre ungene mine spille.

De som klager på at andre ikke stiller opp vinner jo litt selvbekreftelse på det…og hvis det er litt sånne holdninger…. -vi husker vel «Borettslaget»? Folk prøver vel å stille opp så godt de kan …-moralisme trenger vi ikke…:-)

Hei. Har aldri hatt så dårlig selvtillit som da barnet mitt var i korps. Var alene med 2 barn, den i korps er 9 år eldre enn den yngste. Den yngste trengte at jeg var hjemme. Jeg hadde ikke tilgang til bil, hadde ikke førerkort på den tiden. Jeg kan ikke beskrive følelsen av å måtte hver uke, ringe eller kontakte andre foreldre om barnet mitt kunne sitte på til øvelser. Spesielt når det var vinter og mye snø. Når barnet mitt begynte i korps planla jeg ikke å måtte spørre om hjelp/støtte. Det var helt forferdelig, rett og slett deprimerende. Når det gjaldt dugnader og loppemarked, følte jeg ALLTID på dårlig samvittighet siden det ble en stor utfordring å ta med den yngste på slike arrangementer. Jeg begynte å unngå å delta. De få gangene jeg hadde mulighet følte jeg ingen åpenhet/vennlighet fra de andre foreldrene. Men styret sa de gjerne ville at barnet mitt skulle fortsette i korpset siden han var en ressurs. Det ble tilbydt (obligatiorske dyre korpsturer) hver gang måtte jeg forklare min situasjon til styret (like flaut hver gang) og jeg måtte spørre om å betale både semester avgift og turavgifter i avbetalinger. Det føltes ut som jeg var den eneste forelderen i min situasjon i hele korpset. Jeg ble så lei av å måtte si nei til både turer og dugnader. Og ingen i styret jeg kunne hente inn forståelse fra. Min sønn er supermusikalsk og elsket å drive med musikk og korps, og jeg holdt ut for jeg så hvilken glede han hadde av det. Men jeg må innrømme at jeg ble lettet når han selv bestemte seg for å slutte i korps i 16 års-alderen. Jeg kunne faktisk endelig senke skuldrene. Han spiller nå i 3 rockeband og vi slipper obligatoriske turer og dugnader. Det hadde vært årevis med nedverdigelse og stress pga korps. Jeg anbefaler alle som sitter i styret i korps eller andre foreninger å sette seg litt inn i utfordringer som familier kan ha, og å jobbe med seg selv og sine styremedlemmer om å ha stor og åpen terskel, slik at barn som ønsker å være med kan få være med samme hvilken situasjon familien er i. Barnet burde ikke lide under firkanta regler i diverse styrer. Takk for kjempebra innlegg

Tja, litt enig med det du skriver, men ikke helt.
Jeg er litt lei av at vi alltid skal finne unnskyldninger for alt, og forstå oss ihel også. LITT kan alle bidra, uansett økonomi, hvor mange andre barn de har hjemme, hva de sliter med osv.
MEN jeg tenker at ting har tatt litt av, at det skal skje alt for mye hele tiden, at ungene skal delta på altfor mye hele tiden osv. Og at det er vi foreldre (eller kanskje noen av oss) som lager dette «jaget», som nok helt sikkert blir for mye for noen av oss.
Jeg tenker at vi må skille mellom det som er nødvendig, og det som kan gjøres dersom noen har ork og tid. Når det gjelder sistnevnte, så er det alltid noen veldig engasjerte foreldre som har energi, ideer og har lyst til å få mye til å skje. Og det er bra! Men man kan kanskje ikke forvente at alle andre deler det samme engasjementet. Noen er i begynnelsen av «småbarnslivet» og har mye å gi, andre er i slutten og føler de har gitt sin del. Her synes jeg man får lete etter andre foreldre som deler denne entusiasmen og prøve og på til noe, og godta at det er noen som ikke er interessert i å delta i dette.
Når det gjelder det som er nødvendig, så synes jeg, som nevnt ovenfor, at alle har mulighet til å bidra litt. I mine barns oppvekst har jeg sett flere eksempler på total latskap eller rett og slett «at de driter i det, fordi andre fikser det». Ta for eksempel 17. mai arrangementet, der det hvert år er et visst klassesteg på skolen som har ansvaret. Å lage til 17. mai er en stor jobb med mange oppgaver, men også mange små overkommelige oppgaver. Ingen er så dårlig stilt at de ikke har mulighet til å ta på seg en eneste av de små oppgavene. Det er så mye forskjellig som skal gjøres, at det finnes alltid EN ting du kan klare. Mye kan gjøres uten at du i det hele tatt trenger å gå ut av hjemmet. Om du ikke har mulighet til å være med på noe som helst, så kan du i det minste klare å bake en kake. Og det rare er at de som aldri stiller opp, er de første til å presse seg inn på området og kapre seg bord og stoler når arrangementet starter.
Jeg har også sett flere eksempler på turer der det skal samles inn penger for å finansiere turen. Siden man ikke lenger kan kreve foreldrebetaling, har man brukt mange andre kreative løsninger for å skaffe penger. Bl.a. dugnader som varetelling og småjobber. Det har ikke vært vanskelig å kunne bidra litt, uansett hvilken situasjon man er i. Så har man også hatt sparing, der elevene et par ganger i mnd. har spart en beskjeden sum. Summen er så liten, at alle vil klare å få det til, DERSOM de vil. Selv har jeg vært litt lei av å sponse turen for de foreldrene som faktisk kjører rundt i de dyreste bilene og reiser til syden 3 ganger i året. Og ja, jeg har selv sittet med regnskapet, så jeg vet hvem som ikke betaler!
Så litt tror jeg alle kan få til, hvis de vil. Men skill mellom det som er nødvendig, og det noen har et brennende ønske om å drive med!