Cato Brunvand Ellingsen

Ah…så forutsigbare vi er. Vi som er opptatt av kompetanse i helse- og omsorgstjenestene. Vi som også er opptatt av at vår egen yrkesgruppe eller profesjon må spille en viktig rolle i fremtidens velferdstjenester. Ikke misforstå meg. Vi har alle gode hensikter. Vi har til og med rett. Selvsagt må de ulike yrkene og profesjonene spille en viktig rolle. Gjennom tverrfaglig samarbeid og råbra kompetanse innen hver gruppe bidrar vi til gode tjenester. Men, altså. Svært så forutsigbare.

I forrige uke presenterte helse- og omsorgsdepartementet primærhelsemeldingen. Denne er et viktig dokument som peker vei mot fremtidens helse- og omsorgstjenester i kommunene. En fremtid vi alle mener vi bør være en del av. Før jeg fortsetter så må jeg presisere at jeg kun har hatt tid til et kort glimt inn i denne meldingen. Derfor prøver jeg å begrense mine kommentarer til en pitte liten del av den, samt reaksjonene som har kommet knyttet til denne delen.

For. Reaksjonen lot ikke vente på seg. Reaksjonene fra profesjons- og yrkesorganisasjonene hadde forutsigbart nok stort sett fokus på lovfesting av enkelte profesjoner i kommunene. For regjeringen ønsker nemlig å lovfeste noen profesjoner som noe kommunene må ha. Leger, sykepleiere, fysioterapeuter, jordmødre, psykologer og helsesøstre blir alle nevnt av Høie. En skulle nesten tro at det faktisk finnes noen kommuner som mener at de ikke trenger sykepleier eller lege. Vet du om noen slike?

Reaksjonene bar selvsagt preg av at det visst var noen vinnere. Og noen tapere. Disse som blir lovfestet er alle vinnere. Alle oss andre er visst taperne. Organisasjonene for dem som Høie signaliserer skal lovfestes kommer selvsagt med positive meldinger, mens organisasjonene til de som ikke nevnes kritiserer meldingen. Fagforbundet har hatt møte med statssekretæren. Ergoterapeutene trekker frem hverdagsrehabilitering. FO snakker om sosialfaglig kompetanse. Igjen; selvsagt forståelig. Ganske så forutsigbart.

Jeg var ikke bedre jeg. Som profesjonsorganisasjonene var også jeg raskt ute for å kommentere den manglende lovfestingen og ikke minst den manglende forståelsen meldingen legger til grunn for vernepleierprofesjonen.

Akk, så forutsigbart.

For. Det er jo ikke profesjonene som vinner eller taper i en eller annen primærhelsekonkurranse. Det vi først og fremst må stille spørsmål om er om pasientene/ brukerne/ borgerne vinner på en slik lovfesting. Jeg tviler på det.

Gjennom å lovfeste noen profesjoner er det et tydelig tegn på at Høie mener noen profesjoner er viktigere enn andre. Tja, jeg tror ikke du får Høie til å innrømme det. Men selvsagt er det noen som er viktigere enn andre. Problemet er bare at det er individuelt. For en med et omfattende komplekst pleiebehov vil i de aller fleste tilfeller en sykepleier være viktigere enn en vernepleier. For en med utfordringer knyttet til håndfunksjon etter et slag vil en fysioterapeut være viktigere enn en sykepleier. Mens for en med kognitiv svikt og kommunikasjonsvansker vil ofte en vernepleier være viktigere enn både sykepleiere og fysioterapeuter. Ja, det er slik at noen er viktigere enn andre, og slik må det selvsagt være. Men ikke på den måten helsedepartementet legger opp til nå.

Dessuten: Oftest er vi viktigst i et tverrfaglig team, da det sjelden eller aldri er slik at utfordringene befinner seg et spesifikt sted på kroppen. Vi prøver vel så godt vi kan å riste av oss en medisinsk modell også i helse- og omsorgstjenestene. Derfor er det selvsagt bra at meldingen har fokus på team i helsesektoren (uten at jeg har lest denne delen). Jeg tviler bare på at lovfesting av enkelte profesjoner fremmer disse teamene.

For. Lovfesting av enkelte profesjoner sementerer profesjonenes helsevesen. At profesjonene er viktigere enn tjenestebrukerne. Gang etter gang har vi hørt Høie si at han vil skape pasientens helsevesen, og likevel legger han opp til det motsatte. Ved å lovfeste enkelte profesjoner sier han at disse profesjonene er viktigere enn den enkelte tjenestebrukers behov. Det kan i hvert fall virke som om det er viktigere å skaffe de profesjonene som er lovfestet enn å skaffe den kompetansen som tjenestebrukeren faktisk trenger.

Videre. Og kanskje vel så alvorlig. Lovfestingen prioriterer ikke først og fremst mellom profesjoner, men mellom borgere. Ved å prioritere sykepleiere og ikke ergoterapeuter så sier man noe om hvilke borgere som er viktigst. De som trenger avansert sykepleie er viktigere enn de som trenger hverdagsrehabilitering. Ved å prioritere fysioterapeuter og ikke vernepleiere så sier man kanskje noe om at de med fysisk funksjonsnedsettelse er viktigere enn dem med kognitiv svikt.

Jeg er sterk tilhenger av sterkere statlig styring, men lovfesting av enkelte profesjoner er en underlig vei å gå. Jeg er tilhenger av et profesjonsnøytralt lovverk, men ikke av profesjonsnøytrale tjenester.

Selvsagt kan man ikke ha profesjonsnøytrale tjenester. Tjenestene skal ha tydelige kompetente profesjonsutøvere som vet hva de er og hva de kan. Og hva de ikke kan. Derfor er kanskje det viktigste med meldingen en satsning på ledelse. Denne satsningen må inneholde en bevisst strategi for kompetanse. Ikke bare kompetanse i seg selv, men kunnskap om kompetanse. Eksempelvis må ledere både vite hvilke kompetanse man trenger, vite hva man kan forvente av den enkelte profesjonsutøver og samtidig vite hva man kan forvente (og ikke forvente) av den enkelte profesjon. Lederne, og tjenestene, må bli flinkere til å kartlegge hvilke kompetanse man trenger og dernest etterspørre denne kompetansen. Dette må selvsagt ta utgangspunkt i den enkelte tjenestebrukers behov. Ikke ta utgangspunkt i et lovverk som setter regler for hvilke kompetanse som skal etterspørres. I dette tilfellet synes jeg at kontingensformet atferd er mye vakrere enn regelstyrt atferd. God ledelse handler nettopp å lære seg hvilke kompetanse som trengs til ulike utfordringer. Ikke følge regler for hvilke kompetanse man må ha i en tjeneste.

Vi må derfor finne andre måter å styre kommunene på. For de beviser jo gang etter gang at de ikke klarer oppgavene selv. For det første trengs det klare og tydelige krav om hvordan kvalitativt gode tjenester ser ut. Vi trenger kvalitetskrav. Ja, jeg vet at det kan være en utfordring å utvikle gode kvalitetsindikatorer, men det kan gjøres. For det andre. Vi trenger også noen standarder eller føringer. Lederne trenger noen verktøy i sin utvikling av tjenestene. Føringer for hvilke kompetanse som trengs til den enkelte oppgave eller utfordring. Forskriften om legemiddelhåndtering er et godt eksempel på noe slikt. Profesjonsnøytralt, men med klare krav om kompetanse. Kompetansekravene i kap 9 i helse- og omsorgstjenesteloven om tvang og makt overfor utviklingshemmede er et dårlig eksempel på dette. De er på ingen måte presise, og brytes på alle mulige måter. Egentlig skulle jeg vel sagt at det burde vært krav til vernepleiere i alle tiltak som innbefatter tvang, men det er jo bare tullete. For det første ville dessverre slike krav være umulig å følge, og for det andre hadde slike krav vært lite til nytte for den enkelte tjenestebruker. Vi må tydeliggjøre den faktiske kompetansen som trengs. En kompetanse som både handler om metodikk, men like mye handler om kritisk tenkning og dannelse. Det trengs noen kvalitetsstandarder som beskriver hvilke kompetanse som trengs til de ulike utfordringene/ oppgavene. Hvilke kompetanse trengs for å bistå mennesker med kognitive utfordringer å bestemme selv i eget liv? Hvilke kompetanse trengs for å sikre at elever med utfordrende atferd får god nok oppfølging i skolehelsetjenesten?

Og, som sagt før. Det trengs virkelig større kompetanse på de ulike profesjonene. Det er jo vel og bra at vernepleier nevnes som en viktig del av primærhelsetjenestene, men det er jo nærmest latterlig at profesjonen min nesten utelukkende nevnes med skråstrek. Ja, ikke med skråstreken til sykepleier som er mest vanlig i stillingsutlysninger. Med en skråstrek til spesialpedagogisk kompetanse. Ingenting negativt om spesialpedagogene, men man kan vel knapt si at vi verken kan det samme eller gjør det samme i primærhelsetjenestene. Det er en katastrofe for tjenestebrukerne det gjelder om en tror at vernepleiere utelukkende bidrar i primærhelsetjenestene med spesialpedagogisk kompetanse. I en skolemelding kunne jeg forstått en slik skråstrek, men i en primærhelsemelding? Hjelpes! Vi må forvente (og håpe) at lederne i tjenestene har bedre kunnskap om profesjonene enn det departementet har.

Så folkens. Kanskje skal vi som er opptatt av profesjonenes bidrag til tjenestene tenke litt nytt. Ikke være så forutsigbare. Kanskje kan vi sammen si at det ikke er profesjonene i seg selv som skal lovfestes, men kvaliteten i de tjenestene vi gir. At vi sammen må bidra til at det er den enkelte tjenestebrukers behov som er viktig, ikke lovfesting av min profesjon.

Etterord:
Det er veldig sannsynlig at også jeg kommer til å argumentere for lovfesting av profesjoner i forbindelse med primærhelsemeldingen. Hvis regjeringen først går for lovfesting, er det nemlig svært gode grunner for å lovfeste vernepleiere.

• For det første må det vel være viktigere å lovfeste dem profesjonene som er vanskelig å rekruttere. Mange steder har gitt opp å få tak i vernepleiere.
• For det andre må det, i en slik sammenheng, være viktig å prioritere kompetanse i de tjenestene som ofte ikke blir annerkjent som kompetansekrevende. Vernepleiere er den profesjonen med best kompetanse på miljøarbeid for personer med utviklingshemning og annen kognitiv svikt/ kommunikasjonsvansker. Innen kommunale habiliteringstjenester og omsorgstjenester må denne kompetansen være tilstede, og derfor bør den lovfestes om man først lovfester.
• For det tredje bør lovfesting søke å sikre tverrfaglig kompetanse. Å lovfeste sykepleiere på sykehjem, hjemmesykepleie og skolehelsetjeneste er jo virkelig smør på flesk. Selvsagt jobber sykepleiere der. Det som kanskje mangler på disse områdene er målrettet helsefaglig miljøarbeid. For å sikre best mulig kvalitet og tverrfaglighet i disse type tjenester bør vernepleiere lovfestes her.
• For det fjerde vil det være områder der lovverket i dag setter krav om kompetanse , men ikke er spesifikk nok. Politikerne må gjøre noe med kompetansesituasjonen knyttet til vedtak om tvang og makt etter kap 9 i helse- og omsorgstjenesteloven. Her bør selvsagt vernepleierkompetansen lovfestes.