Jeg vet ikke helt når debatten sporet av. Men det er lenge siden. Lenge før Venstrepolitikeren Sanna Sarromaa uttalte seg om situasjonen for Filip. Han med Down syndrom og autisme som går på skole med barn uten diagnose. Lenge før kritikken mot henne ble så stor at det ble en debatt om debatten, og ikke om inkludering. Det eneste jeg vet er at diskusjonen den siste uken viser at debatten om inkludering virkelig har sporet av. Det må vi gjøre noe med.

 

For det første må vi igjen slå fast at inkludering er et prinsipp vi er forpliktet til å legge til grunn for vår skolepolitikk. Vi er forpliktet gjennom internasjonale konvensjoner og norsk lovverk. Vi kan rett og slett ikke velge det bort. Det er også en grunnleggende verdi. Verdi for det norske samfunnet og for hver enkelt av oss. Inkludering, demokrati, deltakelse. Det er ikke noe vi diskuterer om vi skal ha. Vi diskuterer hva dette innebærer og hvordan vi skal få det til. ”Hvordan”. Ikke ”om”.

 

For det andre må vi skille mellom integrering og inkludering. For å skape et grunnlag for samfunnsutvikling og tjenesteyting er det nettopp viktig å skille mellom begrepene integrering og inkludering. Selv om integrering ofte er et positivt ladet ord er det samtidig i stor grad et begrep som bringer med seg et individuelt perspektiv på funksjonshemming, og i svært liten grad gir et grunnlag for samfunnsendring. Når vi snakker om integrering snakker vi oftest om hvordan vi skal styrke det enkelte individ til å passe inn i vårt samfunn. Integreringsbegrepet fritar selvsagt ikke samfunnet for ansvar, men peker i liten grad på hvordan samfunnet skal endre seg.

 

Inkluderingsbegrepet gjør dette. Inkluderingsbegrepet indikerer samfunnsendring slik at det er plass til oss alle, til tross for, eller kanskje på grunn av, vår alles forskjellighet. Inkluderingsbegrepet handler om at skolen og alle oss andre forandrer oss, nei utvikler oss. Hvis vi tar utgangspunkt i målsettinger om integrering er vi ofte dømt til å mislykkes da vi da prøver å ”putte runde barn i firkantete huller”, som det så treffende blir beskrevet i en kronikk i Jyllands-Posten i mai 2014.

 

For det tredje må vi skille mellom makroperspektiv og mikroperspektiv. Det er kanskje her vi oftest bommer i debatten om den inkluderende skolen. Tar vi et mikroperspektiv er det vanskelig å se på inkludering som et mål i seg selv. Om du våkner opp i morgen tidlig i det inkluderende samfunnet, og du fremdeles ikke er tilfreds er det rett og slett ikke godt nok. Da må vi fortsette å spørre om hva som er bra for deg. Individuelle vurderinger, helst fra personen selv eller dens nærmeste, vil alltid trumfe inkludering som et selvstendig mål i et slikt perspektiv. Om du ønsker å gå på spesialskole, så bør ikke du bli tvunget til nærskolen så lenge det finnes alternativer. Om spesialtilbudet åpenbart er det beste, så skal selvsagt ikke den enkeltes beste bli ofret på inkluderingens alter. Nekter man enkeltpersoner å gjøre det de selv ønsker, eller det som er åpenbart best for den, er det vanskelig å tro at vi noen gang kan nå målet om et inkluderende samfunn. Den enkeltes beste er inkludering.

 

Samtidig er det av avgjørende betydning at slike segregerte arenaer bygger på individuelle vurderinger, og ikke en samfunnsmessig motstand mot det inkluderende samfunn. Det er ingen motsetning mellom segregerte arenaer og å ha troen på et inkluderende samfunn. Skal enkeltmenneskets selvbestemmelse være reell må den enkelte også ha mulighet til å fatte valg. Ofte vil denne valgfriheten være sterkt begrenset. Når en rektor sier at denne nærskolen ikke har kompetanse på dine utfordringer, begrenses den reelle valgfriheten. Oftest er problemet motsatt av det Filip møter. Nærskolen har ikke kompetanse på de særskilte utfordringene barn med funksjonsnedsettelse har, og de ønsker heller ikke å tilegne seg denne. Segregerte tilbud må aldri bli en selvfølge. Vi må aldri akseptere at man ikke prøver å gi et fullgodt tilbud i nærskolen. I debatten må vi altså skille mellom mikroperspektivene og makroperspektivene.

 

For det fjerde må vi bygge diskusjonen om hvordan vi skal oppnå inkludering på kunnskap. Det vil være utenkelig å ikke basere utviklingen av norsk, matte og engelsk på kunnskap. Riktig nok diskuteres det hvilken kunnskap som er den mest gyldige, men knyttet til inkludering så er den kunnskapsbaserte debatten nærmest fraværende. Her er det tro og synsing som er det dominerende. Det finnes mye kunnskap på området. Den må taes i bruk. Både i skoleutviklingen og i debatten.

 

For det femte må vi bekjempe nyanseressistens. Det kan oftest virke som det er enten eller. Enten skal alle inn i nærskolen, eller så skal alle ut av nærskolen. Enten så er inkludering bra, eller så er det negativt. Vi må fremme en nyansert debatt om integrering og inkludering. Bare på den måten kan vi komme videre.

 

Jeg kaller meg for inkluderingsagent. Jeg tror vi alle må kjempe for et inkluderende samfunn. Inkludering er bra for oss som samfunn. Og for alle oss som enkeltindivider. Et inkluderende samfunn ser det enkelte individ. Oftest er den største likheten blant funksjonshemmede at de har større risiko for å bli diskriminert enn andre. Selvsagt skal det ikke være slik som Marte Wexelsens Goksøyr, skuespilleren og menneskerettighetsforkjemperen, sier. ”Mens de andre begynte på skolen, ble jeg integrert.” Det må det være like naturlig å se Filip i et klasserom sammen med andre, som det er å se Kristoffer i den nye autismeenheten i Tønsberg.

Nyansert. Alltid. Uansett.