«Jeg vil ta til orde for mer privatisering, ikke mindre.» Det skriver den anonyme forfatteren av dette gjesteblogginnlegget. Og jeg må si. Det er så flott å bli utfordret på dette. Og, jeg tror noen og enhver bør tenke over det. Jeg skal i hvertfall ta det til etteretning.

 

Om privatisering – og privatliv
Anonym forfatter

Jeg har lagt merke til at «Vernepleieren» med andre vernepleiere – samt mange andre utøvere av profesjoner innen helse- og sosialfeltet – har uttalt en skepsis til fenomenet vi kjenner under begrepet «privatisering».

I hovedsak (men kanskje ikke alltid?) dreier da fenomenet «privatisering» seg egentlig om konkurranseutsetting. Om at en kommune eller et helseforetak ønsker å overlate driften av en tjeneste til andre aktører. Fra privat sektor. Ofte fordi man antar det er penger å spare, virker det som.

Konkurranseutsetting- der et eneste firma står igjen som «vinner», og får overta driften av f.eks. et dagsenter, eller bemanne en omsorgsbolig – er vanskelig å takle for mange. Mest for dem det angår. I de verste tilfellene opplever folk at de må flytte. Når tjenesten som er konkurranseutsatt heter noe sånt som «bolig med heldøgnsbemanning for en person med xx». Det er kodespråk for at et av våre medmennesker som har ekstra dårlige forutsetninger for å takle omveltninger i livet sitt, og enda dårligere forutsetninger for å kommunisere hva hen tenker og føler om denne omveltningen, skal utsettes for nettopp det.

På det området er «Vernepleieren» og jeg helt på bølgelengde. Det jeg strever med, er noe annet. Det å kalle konkurranseutsetting, anbudsinnhenting, rammeavtaler med kort varighet og tilsvarende manglende forutsigbarhet, for «privatisering».

For meg – med det livet jeg lever til daglig – kan det nesten ikke bli nok privatisering. For å si det på en annen måte: Jeg lengter etter trygghet for at også mitt privatliv skal kunne forbli privat. Slik er det ikke i dag. Fordi jeg har behov for bistand, til å få utført stort og smått som betyr mye i hverdagen min.

Jeg skal måtte finne meg i at bistandsbehovet skal granskes i detalj, og gis karakterer i det såkalte IPLOS-registeret. Med IPLOS er jeg for evig og alltid fratatt noe av privatlivet mitt – assistansebehovet mitt er behørig kartlagt, karaktersatt og bevart i statens pseudonyme register. Et register som enhver forsker med god grunn og riktig framgangsmåte kan forlyste seg med. Og bruke mitt privatliv som kilde for å lage forskningsrapporter om dette og hint. Jeg har ikke noe valg. Det er ikke mulig å reservere seg mot registrering i registeret – om jeg har tenkt å ende opp med å motta de tjenestene jeg har behov for. Samtykke innhentes ikke – det er ikke nødvendig…

Og så – om jeg passerer «nåløyet» også denne gangen, og viser fram nok av privatlivet mitt og med det også bistandsbehovet mitt, kan jeg forvente å få tjenester på samme nivå som forrige år.

Tjenester som kan innebære at jeg ikke vet hvem som ringer på døra, og låser seg inn om morgenen. Kanskje er det en person jeg aldri har møtt før? Kanskje er det en jeg har møtt – og ikke tåler trynet på? Om jeg levde med hjemmeboende barn – hvordan skulle min treåring takle å møte (enda) en fremmed person i gangen, på vei til badet?

Det å skulle utlevere sin kropp, sin nakenhet, sin sikkerhet og grunnleggende behov for mat og drikke, toalettbesøk og dusjing er overlatt noen jeg ikke vet navnet på før de kommer. Tryggheten for at det finnes mat i kjøleskapet når 12-åringen kommer hjem fra skolen, er overlatt fremmede.

Hva ville du selv ha syntes, om staten Norge ville observere deg på hjemmebane, og sette karakter på hvordan du takler morgenstellet eller middagsplanleggingen med deg selv og treåringen din – for at treåringen din skulle ha rett på barnehageplass, mens du er på jobb?

Denne okkupasjonen av privatlivet lever mange av dine medmennesker med. Daglig. Det er prisen man betaler for å ta i mot helt nødvendig bistand for å opprettholde livet, og for å ha en hverdag som fungerer på et minimum.

Jeg vil ta til orde for mer privatisering, ikke mindre. Mer privatliv til alle borgere av nasjonen Norge. Større grad av garanti for at man selv har kontrollen på hvem som slipper inn gjennom en låst dør til eget hjem. Valg av hvem som fortjener tilliten til å være med i dusjen, eller til å befinne seg i gangen når en halvvåken treåring som snart skal i barnehagen lurer på hvilken voksenperson hen skal henvende seg til.

Altså: Alle dere som vil begrense såkalt «privatisering» – kan vi bli enige om at det er et uhensiktsmessig begrep? Jeg følger dere på det meste – selvfølgelig skal folk sikres anstendige arbeids- og lønnsvilkår. Og selvfølgelig skal folk slippe å flytte fra hjemmet sitt fordi et annet firma vant anbudskonkurransen de neste 4 årene. Men det er altså noe annet enn å la privatlivet være privat.

Jeg (Cato) kjenner identiteten til forfatteren. Det er samme person som for noen år siden skrev innlegget «Om å bomme på målet».