Cato Brunvand Ellingsen

Ideen er jo strålende. Klassen får noen maiskorn på en flaske når de oppfører seg bra. Når flasken er full poppes dem til popcorn. En knallbra ide. Popcorn som belønning. Ja, bortsett fra at datteren min ikke liker popcorn. Hva da…?

For å være ærlig så er jeg litt bekymret. Jeg er bekymret for det jeg synes å se som en økende bruk av det noen vil kalle for læringspsykologiske virkemidler i skolen. Belønningssystemer, respons-cost, regler, avtaler og til og med skjermingsrom. Er det virkelig slik at læringspsykologi og atferdsanalyse er på vei inn i skolen?

Det er ikke bare meg som er bekymret. For noen uker siden skrev en av mine favoritt eks-ministre en kronikk basert på sin nylig utgitte bok. Inga Marte Thorkildsen kritiserer der skolene som bruker såkalte BRA-kort i sitt arbeid med positiv atferdsstøtte (PALS). Hun peker på et for stort fokus på atferd og for lite fokus på hvordan barna har det. Mange sammenligner nok også Osloskolens testregime som en del av det samme tankegodset som læringspsykologi er bygget på. Et negativt, mekanistisk menneskesyn som er mest opptatt av atferd, telling og måling enn av….tja, kjærlighet?

Eksemplene er mange. Kanskje særlig for en som oftest leser det ”venstresidefolk” skriver. Jeg leser om det i aviser og blogger, jeg hører folk forteller, og ikke minst; jeg ser det selv på skolen jeg har mine barn i. Der brukes det belønningssystemer i form av smilefjes og popcorn på flaske. De fjerner belønning ved uro, og de vurderer å bruke skjermingsrom (eller hva de nå kaller det). I tillegg kommer målinger, tester, kritisk grense og en hel haug med ulike former for tilbakemeldinger.

Folkens. Dette bekymrer meg. Virkelig.

En skole som tilsynelatende bruker læringspsykologiske virkemidler helt uten atferdsanalytisk kompetanse er en bekymringsverdig skole. Bruk av slike virkemidler uten grunnleggende kunnskap om atferdsteori og helt uten analytisk kompetanse er i beste fall bortkastet tid. I verste fall skadelig.

Kanskje den beste forelesningen jeg noensinne har vært på var Richard Foxx sin forelesning på det årlige NAFO-seminaret (kanskje var det i 1998). Han snakket om kunstnerne. De folkene som bare har det i seg. De som både har analytiske evner og gjennomføringskraft til å bruke disse evnene til å støtte dem man jobber for på en best mulig måte. The behavioral artist. Jeg husker fremdeles den første læreren til sønnen min. Jeg tenker hun var en slik en. Uten kunnskap om Skinner, Sidman eller læringspsykologi, analyserte hun. Og gjennomførte. Men folkens. Vi kan ikke bygge en skole på sånne. Forelesningen til Foxx var strålende, men etterlot seg en frykt i meg. Hva om jeg ikke klarer å være en slik en? Hva da?

Jeg har tro på programmer som PALS. Eller, det hjelper jo egentlig ikke hva jeg tror på. Forskningen viser ganske tydelig at programmer som PALS funker. Programmene gir profesjonsutøverne støtte og redskaper slik at ikke alle trenger å være atferdskunstnere. Samtidig er jeg bekymret. Jeg er bekymret for at de fleste henter noen elementer av disse programmene uten egentlig å kunne nok om grunnlaget for dem. Jeg er også bekymret for at innføringen av programmer ikke sikrer nok fokus på den analytiske kompetansen til lærerne og skoleledelsen (i hvert fall på skoler som ikke bruker programmene).

For. Jeg er bekymret når det innføres belønningssystemer helt uten forsterkerkartlegging eller funksjonelle analyser. Innenfor atferdsanalysen blir da fort disse belønningene til straff. Hva skjer når datteren min får popcorn, som hun ikke liker? Sannsynligheten for at hun gjør det hun fikk popcorn for igjen, blir antakeligvis mindre. Altså motsatt effekt enn ønskelig. Eller hva skjer med gutten som blir sendt ut av klassen til skjermingsrommet? Han som antakeligvis lengtet etter å komme ut av den kaotiske klassen. Lengtet etter å få være for seg selv… Hva kan egentlig lærerne om effekten av å fjerne smilefjes klassen har opparbeidet seg? Fjerne dem på grunn av at noen i klassen bråker? Hvilke effekt har det på de elevene som er rolige? Eller effekten av å få 10 advarsler på en dag? Eller effekten av å lokke med doble sett med smilefjes når klassen kommer til ro etter en bråkete time? Hva kan skolen om dette? Egentlig.

”Vi bruker det litt. Når det trengs.” Det har jeg hørt mang en vernepleier eller pedagog si. Særlig i tjenestene til utviklingshemmede. ”Jeg er egentlig i mot atferdsanalyse, men bruker det litt når det trengs.” Med respekt å melde. Det er tullball. Hvordan skal du egentlig kunne vite når det trengs når du ikke har grunnleggende kunnskap i læringspsykologi eller kompetanse i atferdsanalyse? Når skal du vite når du skal bruke hva?

Frykten fra Richard Foxx sin forelesning har forvunnet. Jeg ble aldri en atferdskunstner, men jeg fikk kunnskap og kompetanse nok til å gjøre en akseptabel atferdsanalytisk jobb. Jeg forventer ikke at skolene skal ha ambisjoner om at dette skal falle naturlig for alle som jobber der. Jeg forventer dog at skolene, og alle profesjonsutøverne der, tar dette på alvor. På alvor i like stor grad som de gjør med alt det andre de driver med på skolen. At de har grunnleggende kunnskap om det teoretiske fundamentet for det de driver med. At de har kompetanse til å anvende dette sammen med den enkelte elev til elevens (og skolens) beste. Alt skolen gjør må være bygget på kunnskap. Som skole. Og som profesjonsutøver. På forskning, på erfaring og på brukerkunnskap. Jeg forventer at skolen også skal gjøre det når de innfører systemer for belønning og straff. Og. Jeg forventer at skolen gjør det som funker, og klarer å finne ut av hva som funker og hva som ikke funker. Nemlig.

Jeg tenker at skolene må slutte med denne halvveis flørtingen med teori og analyse de ikke kan. Fortsetter de slik jeg ser og hører en del om, tror jeg både det går utover den enkelte elev og atferdsanalysens renommé. Det første er selvsagt viktigst, men det henger sammen. For. Jeg tror nemlig at læringspsykologi og atferdsanalyse har mye i seg som kan bidra til en sterk forbedring for skolene. Og da selvsagt nettopp for den enkelte elev.

Det burde ikke være så vanskelig. Vi kan jo begynne med å sørge for at den enkelte lærer har grunnleggende kunnskap om straff og forsterkning, samt kompetanse i enkle funksjonelle analyser.

Det er nemlig ingen motsetning mellom fokus på atferd og fokus på hvordan barnet har det. Kompetente profesjonsutøvere med et kunnskapsbasert fokus på atferd er en forutsetning for å finne ut hvordan barnet har det. Atferdsanalyse fremmer kjærlighet.

Hvis du ikke er overbevist av dette uryddige innlegget, les Kirsti MacDonald Jareg sitt strålende innlegg «Slemme gutter».