Folkens. Jeg elsker måling. Det funker strålende. Så lenge det er noe å måle. For. Jeg elsker positiv forsterkning.

 

For noen få uker siden leste jeg en bloggpost som skulle forandre vinteren. Julen hadde vart godt inn i det nye året. Jeg var mer bleikfeit enn jeg noen gang har vært. Konstant vondt i magen. Sur var jeg sikkert. Vet ikke. Var mest opptatt av å spise boller, sjoko, chips og drikke øl. Og. For bare 10 uker siden var det totalt uaktuelt å slutte med dette også. Hvorfor skulle jeg det? Det var sikkert vanskelig. Sånne dietter er jo tull med alle deres underlig, ufyselige matvarer og rutiner. Spis dette, gjør sånn. Og dessuten. Sjoko er jo ikke bare sjoko. Det er jo selve livet.

 

 

Dette var før jeg leste Tjomlid og hans vei til et mindre seg. Om hans tilsynelatende superenkle filosofi. Mindre inn enn det som forsvinner ut. Enkelt og greit.

 

Jeg begynte å telle kalorier. Bonus er det selvsagt at denne tellingen gjøres med appen Lifesum. Scan matvaren på strekkoden og vips, jeg hadde et lettere liv. Faktisk. Jeg satt et konkret mål som var mulig å måle. Lifesum lagde deretter daglige mål for meg, og fulgte med på om jeg klarte det eller ikke. Flotte greier for en vernepleier. Det måtte jo bare funke. 10 kg på 10 uker gikk rett og slett superenkelt.

 

Denne målingen har medført noen underlige handlevaner. Visste du at Sætres beste tynne knekkebrød bare finnes i noen utvalgte butikker. Eller at Zero faktisk betyr null? Jeg har nemlig begynt å drikke brus. Cola Zero. (Og elske artikler som «Handler lettbrus mest om moral?«) Underlige greier, men det funker. Jeg har sluttet med juice, men har spist mange hundre Dulcita søte cherry tomater.

 

Heldigvis har jeg en reisevei til jobb som betyr 3 (!!!) bytter av transportmiddel. Jeg har nemlig begynt å gå tur i stedet for å vente på tog eller buss. I morges mistet jeg nesten toget mitt da jeg plutselig fant ut at jeg skulle gå rundt omkring på motsatt perrong. Underlige greier. Det beste er nesten at Lifesum synkroniserer med Endomondo. En relativt hyppig forekommende kveld de siste ukene er denne: Shit. Jeg har bare 100 kalorier igjen i dag. Hva skal jeg da spise til debatten på TV. Jeg stikker på trening. Løper en time, og når jeg da kommer hjem så har jeg nok i banken til rundstykker og brunost. Og. Brunosten tar du aldri fra meg.

 

Vel. Det var målingen jeg egentlig skulle frem til. Det er jo ikke slankingen min som er poenget med denne bloggposten. Det er måling. Måling kan nemlig være supert. Det vet vi vernepleiere godt. Men det må brukes på en smart måte. For. Mål og måling fører til atferdsendring. Det er det liten tvil om. At måling fører til mer oppmerksomhet mot det som blir målt er selvsagt rett. Som kritikerne av måling i skolen og helsetjenestene sier. Derfor. Målingen må gjøres individuelt som et redskap for å nå mål som er viktig for meg. Altså, viktig for meg. Ikke for deg, eller for en eller annen hjemmetjenesteadministrator eller skoleleder. Mål som er konkrete og målbare (10 kg på 10 uker, ett kg i uken). Og har vi gode mål må det selvsagt måles. Målingen må være hyppig nok til å gi korrektiv feedback, men sjeldent nok til at det faktisk er noe fremgang å spore. For meg var målingen i Lifesum og hyppig bruk av vekt avgjørende. Skulle jeg hørt på dem som sier at måling av vekt bare skal gjøres en gang i måneden, hadde jeg vært i gang med bollespising for lenge siden. Både resultatene av målingen og målingen i seg selv fungerte nok som forsterker for min atferdsendring. Derfor er det avgjørende at forsterkeren kommer så hyppig at den ikke blir utkonkurrert av forsterkere på motstridende atferder (det er jo derfor vi ikke klarer å gjøre noe med miljøproblemene (straffen og/ eller forsterkerne kommer for langt frem i tid), men det får vi snakke om en annen gang).

 

Ok. Dette vektprosjektet mitt innebar minst to forskjellige målinger. Jeg målte hva jeg gjorde underveis, altså hvor mange kalorier jeg spiste per dag. Og, jeg målte måloppnåelse, altså vektendring. Den første målingen kan på ulikt sett sammenlignes med språkkartlegging av små barn i barnehagen og med målingen med stoppeklokker som foregår i hjemmetjenestene. Den kan også åpenbart sammenlignes med mål på behandlingsintegritet (altså om jeg faktisk gjennomfører behandlingen mindre inn enn ut).  La meg forklare hvordan jeg tenker.

 

Måling av kalorier har ført til en haug med overraskelser. Som at det faktisk er null kalorier i Cola Zero (trenger ikke være rakettforsker for å finne ut av det, men likevel noe jeg aldri har tenkt helt over). Det er dog voldsomt mange kalorier i juicen jeg drakk til lunsj hver dag, og jeg kan spise ganske mange knekkebrød på det ene lille hatting rundstykket jeg spiste ganske så ofte. Jeg kunne fortsatt slik, men poenget er…målingen har ført til at jeg vet mer nå enn før jeg begynte måling. Og ikke minst, jeg vet mye mer ved å systematisk bruke kartleggingsverktøy enn det jeg ville visst ved å bruke mitt eget skjønn.  Jeg kan ikke stole på hva jeg tror, og trenger verktøy som kan informere meg.

 

Dette får meg til å tenke tilbake på de gangene jeg drev med utredning og veiledning innen barnehabilitering. Alle de gangene nærpersonene fortalte om alt barna kunne. Alt de forstod av det som ble sagt. Helt til vi gjorde systematisk kartlegging og det viste seg at barnet ikke forstod noe som helst av det vi sa, men hadde lært seg å lese situasjoner. Når mamma sa noe på et visst tidspunkt betød det mat, selv om barnet ikke forstod ordet middag. Tenk deg da hvor mange barn i en barnehage som faller utenfor på grunn av at vi voksne tror at barnet kan det ene eller forstår det andre. Jeg tror det er fornuftig å kartlegge språkforståelse hos barn i barnehagen, eller drive med andre type kartleggingstester i skolen. Det er dog helt avgjørende at vi vet hva de testene faktisk måler og hva vi faktisk kan bruke dem til. Og ikke minst, at det er det enkelte barns atferd vi kartlegger. Kartlegging av barns atferd må bidra til at vi finner mer ut av det enkeltes barns læringsforutsetninger slik at ikke vi blir overrasket over hva barnet kan eller ikke kan. Den bør ikke ha fokus på hvordan det enkelte barn gjør det sammenlignet med andre barn eller enda verre; hvordan det gjør det sammenlignet med gjennomsnittet av andre barn.

 

Hva så med måling av aktivitet i hjemmetjenestene? Er jeg for det og nå etter å ha målt egenaktivitet knyttet til kaloriinntak. Selvsagt ikke. Det er det mange grunner til, men her skal jeg fremheve en viktig en. Målingen i hjemmetjenestene er bygget på en uforbeholden tro på gjennomsnittet. Gjennomsnittlig tar det så lang tid å vaske. Gjennomsnittlig er det dette som skal til for å gi eldre mennesker gode tjenester. Og så videre og så videre og så videre. Hele konseptet med stoppeklokkeomsorgen er bygget på troen på gjennomsnittsmennesket. Men. Slike gjennomsnitt kan ikke overføres til det enkelte menneske. Til tjenestene til Kari, Isaac og Mamadou. Dermed ender vi med å måle ting som på ingen måte er viktig for nettopp Kari, Isaac og Mamadou. Det kan dog være lurt å måle hva vi driver med i hjemmetjenestene av og til. Nettopp for å eliminere overraskelser. Det kan være lurt å måle hva vi driver med for å sikre at vi faktisk driver med det som er viktig for Kari, Isaac og Mamadou. Da må vi først faktisk vite hva som er viktig for dem.

 

Altså. Det er liten tvil om at mål og måling fører til atferdsendring. Vi må bare sørge for at denne atferdsendringen er ønskelig. Derfor må vi være nøye med våre målvalgsprosesser. Hvem er målene viktig for? Hvorfor er de viktige? Hva fører måloppnåelse egentlig til?

 

Til slutt. Og antakeligvis viktigst. Skal mål og måling fungere må det være fremgang. Hadde jeg ikke blitt lettere, eller om jeg aldri hadde klart å holde dagens kalorigrense, så hadde jeg havnet utpå kjøret igjen. Da hadde jeg droppet hele greiene. Så skal måling fungere som positiv forsterker i seg selv (for meg) må en sørge for fremgang. Hvis målingen hele tiden hadde ført til bekreftelse på min dårlige innsats så hadde jeg unngått målingen. Fusket på dem. Nektet å gjennomføre. Det tror jeg er en viktig lærdom som er mulig å ta med seg, også i vernepleierfaglig arbeid.

 

Mål og måling er fortsatt viktig. Jeg vil ha en nyansert debatt om når det er viktig, hvorfor det er viktig og hvordan de skal være for at de skal være viktig. Det er ikke slik at om man heier på måling så er man en kald klinisk person som ikke ser menneskene bak tallene. Jeg har i hvertfall tro på at min måling fører til at jeg blir en gladere, mer fornøyd person.

 

Det er antakeligvis første og siste gang på denne bloggen jeg skriver om slanking. Nå kommer påsken, og en hel haug med påskeegg liggende på lur hos mamma i Bergen. Lurer på om jeg kan scanne dem med Lifesum eller om det blir 10 kg på 10 uker motsatt vei frem til bikinisesongen begynner.

 

Ps. Jeg er ikke sponset av Lifesum, men om de ønsker å betale meg for denne bloggposten kan de gjerne gjøre det. Penger funker enda bedre enn vektmåling.