Står til? Fra mandag starter jeg med ansvaret for godt over 20 (!) tjenestemottakere, samarbeid med x antall pårørende og gud vet hvor mange ansatte…-  i 50 % sykmelding og uten at noen har lagt en eneste plan eller visjon for hvordan denne nye organiseringen skal gjennomføres. Trøste og bære! (SMS jeg fikk fra en leder et sted i Norge)

Det er så utrolig lett. Utrolig lett for media og bloggere, ja kanskje også brukerrettighetsorganisasjoner og hvermannsen,  å kritisere situasjonen i helsenorge. På denne bloggen retter jeg ofte oppmerksomheten på det som bør være annerledes. Der det svikter. Ofte roper jeg etter mer kompetanse. Bedre ledelse. Det er så utrolig lett for meg å sitte med min fine Mac og skrive noen kritiske ord. Lett.  Jeg lover dere. Det skal jeg fortsette med. Jeg håper mange andre også fortsetter med det. Fortsetter med å ta tjenestebrukernes perspektiv. Peke på det som svikter i vårt ellers så fine velferdssamfunn. Vi skal fortsette med å sette mennesker foran systemer.

 

Men av og til synes jeg vi skal stoppe litt opp.

 

Det er nemlig noen som jobber i disse systemene. Det er unge jenter og gutter som kommer rett fra videregående. Det er damene. Med og uten utdannelse. Disse hverdagsheltene som dag ut og dag inn gjennom et helt arbeidsliv jobber tett på folk som er helt avhengig av deres bistand for å leve gode liv basert på egne ønsker og verdier. Det er fagfolk. Vernepleiere. Som hver dag kjemper en kamp for å bli hørt på sine ønsker om faglig kompetanse i tjenestene, også når en skal jobbe for mennesker. Det er på tide at noen snakker om disse folkene. Som snakker om den jobben de gjør. Som de gjør for deg og meg.

 

Det er nemlig ikke slik mange tror. At livet i offentlig sektor bare går sin gang. At det er oppsamlingsheat for de som ikke klarte konkurransen i det private næringslivet. Det er arbeidsplasser med svært komplekse utfordringer. Utfordringer som krever klare og tydelige verdier og holdninger, som krever fagkompetanse, som krever stolthet. For å bidra til denne stoltheten må vi andre gjøre mer.

 

I disse dager skriver Dagbladet en hel rekke reportasjer fra Villa Eik i bydel Bjerke i Oslo. Det er flott. Jeg har selv skrevet om det sviket som velferdssamfunnet har bidratt til her. Det er avgjørende at slike forhold får flomlyset på seg. Og (ikke men). Vi trenger stemmer som tør å gå dypere enn krigstypene som tabloide medier ser seg nødt til å bruke. Krigstypene som tilsynelatende er nødvendig å bruke for å bidra til nødvendig endring. Vi trenger å gå dypere. Og bredere. Hva skjer når flomlyset nå snart er borte? I bydelen sitter nemlig en hel haug med ansatte. Ansatte som prøver. Hver dag. Det er disse unge jentene og guttene. Det er disse damene. Og disse fagfolkene. I reportasjene, inkludert det jeg selv har skrevet, er det knapt noen som nevner disse. Ja, bortsett fra disse foreldrene. Som gang på gang presiserer at dette først og fremst ikke dreier seg om de som står i direkte relasjon til sine sønner.

 

Et annet eksempel er bruk av tvang i tjenestene. Dette som det antakeligvis er lettest for oss utenforstående å kritisere. Bruk av tvang kan være de største overgrepene. Og bruk av tvang kan være nødvendig. I gitte tilfeller. Det er så lett. Lett å kritisere den ulovlige unødvendige tvangsbruken. Den må og skal kritiseres. Flomlysene skal ha ekstra sterke pærer. Og så må vi huske på at når lysene slukkes står det noen igjen. Noen som står der med disse komplekse utfordringene. Hver dag. Utfordringene som ikke bare går på tjenestene, men som utfordrer den enkelte som menneske. Rommet mellom bruk av tvang og risikoen å selv blir skadet og oppleve brudd med egen integritet er svært svært komplekst. Derfor har vi også et stort sett strålende rundskriv som omhandler verdier, holdninger, rettigheter og fag. Blant annet. Et rundskriv som setter store krav til tjenestene. Et rundskriv som det er vanskelig å oppfylle. Selv om det personlige ansvaret enhver i tjenesten har er viktig, må vi ikke la de stå igjen med dette ansvaret alene. Ikke alene når flomlyset er på. Ikke alene når flomlyset er av. Aldri.

 

Vi må gå videre. Selv om det da blir mer komplekst. Hvordan skal en sikre tjenester av høy kvalitet? Er rammebetingelsene tilstede? Er det gode nok systemer for læring. Og for varsling? Hvordan fremmer en grunnleggende verdier? Verdier som ikke bare er tomme ord, men som faktisk er retningsskapende for alt annet arbeid. Hvordan bygger en systemer som fremmer menneskene og ikke systemene i seg selv? Hvordan sikrer en fagadministrative systemer og fagkompetanse? Når flomlysene er borte står de igjen i virkeligheten. De som skal bygge fagkompetanse, holdninger og profesjonelle ferdigheter. De som skal bygge stolthet.

 

Det er et dobbelt svik hvis vi som til daglig påpeker det som er feil, lar menneskene i systemene stå alene igjen med å bygge opp tilliten igjen. Tilliten til systemene som faktisk er helt nødvendige for at tjenestene skal fungere. Helt nødvendige for at vi skal kunne se menneskene i systemene. Bygge opp tilliten til faget og til yrkesutøverne.

 

Hvis vi skal klare det vi alle ønsker. Åpne, gode, trygge og forutsigbare tjenester. Så er det et ledd i denne lange kjeden fra tjenestebruker til statsminister som er svært viktig. Denne kjeden av ledd der alle er viktige for å sikre gode tjenester. Det er nemlig disse mellomlederne. Disse som til daglig står ansvarlig for å balansere krav og forventninger, samt en hel haug med praktiske oppgaver. Turnus, ledige vakter, ordne det slik at noen kan handle på IKEA, dialogmøter med NAV, etc, etc, etc . Disse som hver dag står i krysspresset mellom økonomisk-administrative krav fra toppledere med økonomibakgrunn, politikere som spriker i alle retninger, ansatte (med og uten fagbakgrunn) som utgjør langt flere hoder enn årsverk og ikke minst tjenestebrukere og pårørende som forventer verdens beste tjenester. Folkens. Det er ikke lett. Jeg har møtt ganske mange av disse i løpet av mitt vernepleierliv. Altså. Wow.

 

Vi har så lett for å glemme. Vi som kritiserer. Vi har av og til glemt grunnlaget for at vi i det hele tatt kan drive vår kritikk. Grunnlaget er nemlig den enorme suksessen velferdssamfunnet vårt faktisk er. Og. Hovedgrunnen er faktisk disse guttene og jentene. Disse damene. Disse fagfolkene. Og ikke minst mellomlederne. Jeg har ikke tenkt å slutte å kritisere. Det er mer enn nok grunner til å gjøre det. Jeg skal også stoppe opp. Snakke om disse menneskene i systemene. Menneskene.

 

Det er bare en sektor i Norge som i sum har levert i ypperste verdensklasse kontinuerlig i langt mer enn et halvt århundre; kommunene. Der leveres det velferd i verdensklasse, daglig. Jeg vil påstå at de fleste gode ledere i privat sektor ville bli spist levende til frokost i kommunen. Der må ledere lokke frem det beste i alle sine medarbeidere gjennom primært å styrke indre motivasjon ettersom ytre virkemidler som lønn og frynsegoder er fraværende. (Erik Slinning i Ledernytt 01/16)