Cato Brunvand Ellingsen

«Alle kunne trenge en vernepleiervenn» Denne kommentaren kom på facebooksiden til enn venn av meg i forrige uke. Ville jeg satt pris på å ha en slik venn? En venn som tilrettela hverdagen min slik at jeg fikk mulighet til å delta i samfunnet på mine premisser?

Dette er et gjesteblogginnlegg av Mari Bjørnstad Roer

Jo, det hadde nok vært greit enkelte dager. Men hva med alle de andre dagene? Er vi som vernepleiere flinke nok til å ta med tjenestemottakeren på råd? Lytter vi til hva han og hun formidler av ønsker om hvordan de ønsker å leve livet sitt? Eller er vi inne og «veileder»? Ja, jeg skriver det i anførselstegn.

Hva med matinnkjøp? Matinntak? Hvor ofte skal det gjøres reint i leiligheten? Til hvilken tid skal man legge seg når man skal opp på jobb/skole dagen etter? Er det greit med cola på en tirsdag?

Vi står hver dag i slike dilemmaer på jobb, der vi skal gi gode råd og god veiledning. Det er jo ikke sunt å bare spise pølser og Grandiosa hver dag. Vi jobber hos tjenestemottakere som er lite i aktivitet, og som sliter med overvekt.

Men, hvilken posisjon bruker vi? Er vi klar over at vi ofte bruker og symboliserer en maktposisjon? Og er det veiledning og ikke overstyring vi driver med?

Ingen blander seg opp i hvor mye jeg er i aktivitet. Ingen legger seg opp i at jeg forrige uke hadde opp til flere dager med «hurtiglaget middag», serverte brus til hverdagsmiddag eller at jeg i går spiste sjokoladekake før middag – fordi den var så veeeldig fristende. Noen dager var jeg alt for seint i seng i forhold til når tid jeg skulle opp dagen etter. Fikk svi for det når vekkerklokka ringte, men kommer helt sikkert til å gjøre det igjen. Jeg går på noen smeller rett som det er, og lover meg selv at dette er siste gangen (selv om jeg vet at det ikke er sant). Dette er en del av det å leve, og jeg lærer nok litt av det innimellom.

Jeg har flere ganger tenkt på at hvis jeg hadde bodd i en omsorgsleilighet, hatt personale som kom og gikk, som mente noe om hva jeg skulle gjøre, spise, kle meg, når jeg skulle klippe meg og hvor jeg skulle gjøre det, når tid jeg hadde lagt på meg for mye, og når jeg skulle legge meg – da hadde jeg følt meg overstyrt.

Har vi som vernepleiere nok fokus på selvbestemmelse, egenverd, god veiledning som innbefatter alternativer. Sikrer vi at tjenestemottakeren vet hva han og hun sier ja til, og hva de sier nei til?

Ønsker jeg en «vernepleiervenn»? Nei – bare en venn. En som ser meg og mine behov. En som lytter til hva jeg formidler av ønsker, og hjelper meg med å realisere og gjennomføre dem.

Mari

Mari Bjørnstad Roer er Vernepleier utdannet i 1993. Hun har jobbet i ulike stillinger, for mennesker med bistandsbehov. Hjemmetjenester, dagsenter og voksenopplæring. I dag er hun avdelingsleder i Rygge kommune. 

PS! Bildene som er brukt i innlegget er sitat hentet fra en kronikk Per Koren Solvang skrev i forbindelse med fjorårets Melodi grand prix, der Finland stilte med punkrockere med utviklingshemming. De synger om hverdagen sin. Gjerne om den gjennomregulerte hverdagen. Ikke ulikt hva andre punkrockere synger om.