Cato Brunvand Ellingsen

Ingen er normale. Alle er annerledes. Det var noe sånt sønnen min på 11 sa til meg i bilen hjem fra trening her om dagen. Ingen er normale. Ah, tenkte vernepleierfaren. 

Vel. Jeg tror konen min er dritt lei. Dritt lei av å høre meg snakke om Todd Rose. Nei. Egentlig ikke om Todd Rose, men om boken hans. For. Mange av samtalene vi har hatt de siste ukene, ukene etter at jeg hørte denne boken, har nemlig endt med at jeg har referert til den. Av og til er det nemlig slik at en bok treffer. Treffer både i hodet og hjertet. Og, derfor. Derfor må jeg skrive litt om den.

Helt tilfeldig kom jeg over boken ”THE END OF AVERAGE: How We Succeed in a World that Values Sameness” av Todd Rose. Og, ja da. Selvsagt måtte jeg overvinne noen fordommer før jeg kunne innrømme at dette lød spennende. Amerikansk fokus på individuell suksess er kanskje ikke i min vanlige gate. Men, når jeg kom over disse fordommene innrømmer jeg det gjerne. Boken plasserte seg midt i min egen motorvei. Vi må rett og slett avvise gjennomsnitt som den grunnleggende enhet for politikk- og tjenesteutvikling.

Boken er nemlig et oppgjør med gjennomsnittstenkningen i samfunnet, og et manifest for å se den enkelte. Science of individuality. At det er grunnleggende viktig at vi tilpasser systemene til det enkelte menneske og ikke at menneskene må tilpasse seg systemene.

Hva skjer om vi bygger politikk og tjenester etter gjennomsnittet? På de fleste områder vil det ikke passe noen enkeltpersoner. Det innledende eksempelet i boken er fra det amerikanske flyvåpenet. Lenge var cockpitene i jagerflyene bygget ut i fra gjennomsnittsmål på flygerne. De opplevde selvsagt store problemer. Den enkle løsningen var å bygge fleksible seter. Seter som vi i dag tar som en selvfølge i bilene våre. En designer for den enkelte, ikke for gjennomsnittet. Hvis en bygger for gjennomsnittet er det svært få som passer inn. Det er nærmest ingen enkeltpersoner som matcher gjennomsnittet. Tenk om vi kunne bygge «fleksible seter» på mange andre områder enn i fly og bil. Som i skolesektoren. Velferdssektoren….

Eksempelet om Norma illustrerer dette utmerket. Rundt 1940 ble det laget en modell av den typiske amerikanske kvinnen. Modellen, Norma, tok utgangspunkt i gjennomsnittet av proporsjonene til tusenvis av amerikanske kvinner. En avis utlyste deretter en konkurranse der de skulle finne den som var mest lik Norma. De regnet med at det ville være mange som stod igjen til slutt. Det viste seg at nesten ingen var lik Norma. ”No one is average”.

Rose er mest opptatt av utdanningssektoren. En sektor som også her i Norge er sterkt preget av gjennomsnittet som mål. Standardiserte tester som må tas innenfor en gitt tidsramme. Lærebøker som er basert på alder, og hvor gjennomsnittseleven er/ bør være. En utdanningssektor som i mindre grad er basert på at folk lærer ulikt. At vi alle er forskjellige fra gjennomsnittet.

Jeg ser det også svært tydelig når jeg leser avslag på søknader om tjenester til familier med barn med funksjonsnedsettelse. Denne enorme trangen til å sammenligne med gjennomsnittet. Det er ikke vanlig at en tiåring er alene hjemme en helg, så derfor kan dere ikke få avlastning. Det er normalt at en fireåring trenger kontinuerlig hjelp fra voksne. Dere har plikter som foreldre som alle andre. Omsorgslønn er uaktuelt. Dette nesten totale fraværet av forståelse for at folk er forskjellige. Denne gjennomgående sammenligningen med et eller annet normalt. En gjennomsnittlig utviklingsvei som Todd Rose så tydelig avviser at finnes, og som han enda mer avviser som en fornuftig vei å styre samfunnet etter.

Her i Oslo har vi et grelt eksempel. At Osloskolen finansierer spesialundervisning etter gjennomsnittlige kostnader for enkeltgrupper av elever, og ikke etter den enkelte elevs bistandsbehov er en svært underlig konstruksjon.

Poenget er som Todd Rose sier i sin TED talk. Vi må utvikle politikk og tjenester ”for the edges, not for the average”. Rose peker på tre prinsipper for å forstå hans overordnede poeng. For det første så er profilene til folk taggede, jaggedness. Vi kan ikke lage endimensjonale målinger av gjennomsnittet til enheter som ikke henger sammen. Eksempelet med Norma er et godt bilde på dette. IQ som måleenhet er også det. Bare se på illustrasjonen under fra Rose sin forelesning på SXSW nå i mars.

Rose sitt andre poeng er kontekst. Vi kan ikke karakterisere mennesker uten å ta med kontekst. Han henviser til begrepet ”if-then signatures”. Eksempelvis. Det er helt meningsløst å kalle folk for introverte eller ekstroverte. Det varierer avhengig av kontekst. Under gitte betingelser (if) utviser en person ekstrovert atferd (then), under andre betingelser (if) kan samme person utvise en introvert atferd (then).  Eller kanskje det beste eksempelet, særlig for en vernepleier. Det er helt meningsløst å kalle barn for aggressive. Det gir mye mer mening å bruke ”if-then signature”. Under gitte betingelser (if) utviser barnet det en kan kalle aggressiv atferd (then), under andre betingelse gjør det ikke det. Altså. Å kategorisere barn på bakgrunn av gjennomsnittlig atferd er rett og slett helt bak mål, men vi gjør det hele tiden. Hun er flink, han er aggressiv, hun er… Ja, jeg tror du forstår. Meningsløst. Vi må ta med konteksten.

Det tredje prinsippet til Rose er pathways. Han avviser at det er en måte å gjøre ting på, en rett sti til målet. Mangfold. Som han sier i et intervju i nprEd:

I think when you look at the idea of pace, we are so convinced that slow means dumb and fast means smart. We feel justified in pegging the time to how fast the average person takes to finish.

But this is where, with a better understanding of this and realizing, «Oh, pace really has nothing to do with ability, people are fast at some things and slow with others,» you would build a very different system than the one we have.

Jeg er tilhenger av kunnskapsbasert praksis. Praksis som er informert av evidens. Dessverre er det mange som mener at kunnskapen må være på gruppenivå for at den skal være gjeldende. Dette kan være problematisk. Selv om en intervensjon gjennomsnittlig fungerer, så sier dette gjennomsnittet ingenting om den fungerer på Hans eller Idil. Statistikk kan være nyttig i mange sammenhenger, men den sier ingenting om hva som nettopp fungerer på disse to personene. Intervensjoner må være personsentrerte. Kunnskapen er best på N=1. Vi må sikre oss at intervensjonen faktisk virker på Hans og Idil.

It’s not that you can’t use statistics, it’s just that you don’t use group statistics. If I want to know something about my daily spending habits, one straightforward way would be to collect records of what I spend every day. To take an average for myself would be perfectly fine. (Samme intervju i nprEd)

For.

Målet er vel ikke å bli best sammenlignet med alle andre. Alltid havne over gjennomsnittet. Målet må være, litt sagt med amerikansk selvhjelpslitteraturslang, at enhver skal kunne være den beste versjonen av seg selv. Derfor går også tankene mine sånn avslutningsvis til ungene mine. Når de i går gikk og sang på den fengende melodien til TV-serien ”Sånn er jeg og sånn er det”. Når barna mine i går sang «Jeg e’kke vanlig, men hvem er vel det” Da tror jeg at de synger høyt om hovedpoenget til Todd Rose.

Det er vel unødvendig å si at jeg anbefaler boken.