Kjære dere som har fulgt saken om barnevernet, utviklingshemming, foreldreskap og omsorgsovertakelse i Stange kommune. Saken som TV2 har satt søkelys på denne uken. Kjære dere. Det er ikke sant. Det er ikke sant at foreldreskap og utviklingshemming er så enkelt som det her fremstilles. At det er, eller bør være, et en til en forhold mellom diagnose psykisk utviklingshemming og det å ikke være i stand til å ta vare på eget barn. Det som derimot er sant er at måten utviklingshemming fremstilles i saken fører til et stempel. Et stempel som forsterker våre fordommer til utviklingshemmede.
Foreldreskap og utviklingshemming er komplekse saker. Det er god grunn til å se nærmere på forhold der utviklingshemmede får barn. Å være forelder innebærer kunnskap og ferdigheter som mange med utviklingshemming kan ha særskilte utfordringer med. Det er viktig at barnevern og helsetjenester har kompetanse til å følge opp disse foreldrene på en kvalitativ god måte. Desverre er det nok av saker som tilsier at barnevernet har svært mangelfull kompetanse på utviklingshemming. Det er selvsagt også avgjørende at barnevern har barnets beste som grunnleggende utgangspunkt også i disse sakene. Men.
En omsorgsovertakelse må bygge på konkrete vurderinger i den enkelte sak. Barnevernet kan ikke, skal ikke, begrunne omsorgsovertakelse i mors mulige utviklingshemming.
For meg er det mye som tyder på kommunen og barnevernets begrunnelser er i strid med FN konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse. Og at TV2 bidrar sterkt til å forsterke dette inntrykket. Saken har nesten utelukkende hatt fokus på en feilaktig diagnose. Diagnosen var borte, og vipps så var barnet tilbake hos foreldrene. Dette inntrykket er sammenfallende med nyere forskning på feltet. Jeg anbefaler alle å lese omtalen av denne forskningen som er gjengitt på NAKU sine nettsider. Der står det blant annet:
Det er enighet om at barna er i en risikogruppe, men samtidig tyder flere studier på at hjelpeapparatet kan være for rask til å gå til omsorgsovertakelse og at mindre inngripende hjelpetiltak kan være dårlig tilpasset målgruppas behov. Flere studier konkludere med at funksjonsnedsettelsen i seg selv brukes som et argument for å overta omsorgen, noe som er i strid med FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne.
Det er selvsagt forståelig at moren i denne saken ikke ønsker å ha en feilaktig diagnose. Diagnosen i seg selv burde dog aldri ha noen fremtredende plass i denne saken. Det kan til og med være forståelig at en lege i en gitt kontekst vurderer å benytte betegnelsen utviklingshemming for å sikre at et barn får tilstrekkelig med tjenester (selv om slik bruk av diagnoser selvsagt ikke skal forsvares).
Altså. Denne saken viser med tydelighet at vi har langt igjen til vi ser på utviklingshemmede som likeverdige mennesker. Mennesker med lik rett til å bli sett på som individer som alle oss andre. Kjære dere. Det er vi som stempler.
Til slutt har jeg lyst til å komme med enda en anbefaling. Bruk 12 minutter av ditt liv på denne vakre vakre filmen. Den omhandler utviklingshemming og foreldreskap på en annen måte enn saken som er utgangspunkt for denne bloggposten. Den er dog et varmt angrep på våre egne fordommer og forutinntatte holdninger. Holdninger som smitter, også over på dem som er offer for disse holdningene. Kjære dere som har fulgt saken på TV2.. Bruk 12 minutter på denne her…
Vernepleieren 
14/04/2016 at 20:47
Ser ut til at vi må spisse klørne igjen. Dersom det er slik journalister generelt og TV2 i denne saken promoterer diagnose som enkeltstående kriterie for omsorgsovertakelse så burde noen spørre disse journalistene – og det aktuelle barnevernet om det ikke er like greit å sterilisere disse utviklingshemmede kvinnene før de blir gravide? Ja, kanskje det skal være en naturlig følge av diagnostiseringen? Tvangssterilisering av en gruppe, det er det lenge siden vi drev med (men vi har jo erfaring). Mulig enkelte journalister (og barnevern) synes at det er drøye saker, i så fall kan de jo blåse støv av ord som foreldrekompetanse, objektiv vurdering osv…. – Vi hadde besøk av en mann fra Malawi noen uker i fjor – Jaco, han hadde gått et semester på folkehøgskole og lært seg ei norsk setning – den er relevant i denne saken: «Æ blir så forbainna!!»
14/04/2016 at 22:20
Liker godt når du spisser klørne, Bernt!
14/04/2016 at 23:06
Lenge siden? Hvor lenge er lenge=
14/04/2016 at 23:20
Her må jeg tilstå at jeg sliter med å forstå hva Bernt Barstad mener.
Er det virkelig slik å forstå at Barstad mener at TV 2 ikke skulle fokusert på diagnose?
Det er jo antakelse om en diagnose utviklingshemmet foretatt av lege uten mandat når Natascha var 13 år som dannet grunnlaget for saken.
I tillegg bidro TV 2 til å belyse at barnevernet ikke gjorde jobben for dem gikk til omsorgsovertakelse uten å kontakte tvillingparets bestefar.
TV 2 har slik jeg ser det bidratt til å hindre alvorlig systemsvikt?
19/04/2016 at 10:50
Dette er en problematikk vi i Norge har gjort lite med, men som internasjonalt har vært et forskningsfelt i mange år.
Det er ca. 600 barn pr. år (0-18 år) som har foreldre med kognitive funksjonsnedsettelser i Norge (Tøssebro et. al. 2014), og til sammenligning ca. 4000 barn mellom 0-18 år som har foreldre med kognitive funksjonsnedsettelser i Sverige (Weiber, 2015). 30-50% av barna plasseres i fosterhjem (McConnell et al., 2010, Tøssebro et.al.,2014, Weiber, 2015). Dette er et stort antall barn som har behov for at deres livssituasjon blir satt på dagsorden i Norge, og at foreldrene får tiltak og veiledning som er tilpasset deres funksjonsevne.
Sammen med kollega Ellinor Young og representanter fra barnevernstjenestene i 2 kommuner har jeg vært med å oversette foreldreveiledningsprogrammet Parenting Young Children (PYC) (Thronsen & Young, 2015).
PYC er et evidensbasert foreldreveiledningsprogram utviklet i Australia, spesielt tilpasset foreldre med kognitive funksjonsnedsettelser (Mildon et.al., 2008). Programmet bygger på et samarbeid med familiene hvor familien setter mål for samarbeidet, veiledningen foregår i familiens hjem, opplæringsmetodene er konkrete og tilpasset familiens funksjonsevne og barnets beste er gjennomgående for opplæring og evaluering. Programmet skal gi familien en mulighet til å bedre sine foreldreferdigheter, og gir samtidig barnevernstjenesten god dokumentasjon på om eller hvordan det kan kompenseres for manglende foreldreferdigheter. Programmet er under utprøving i Sverige (Starke et al., 2013, Mc Huge & Starke, 2015). Våren 2016 har 14 barnevernsarbeidere gjennomført grunnkurs i PYC, og prøver det nå ut i 3 kommuner og et statlig familiesenter innen barnevern. Utprøvingen følges opp av månedlige veiledninger/metodestøtte. Det er Sverige som har lisens for PYC i Skandinavia, og både grunnopplæringen og veiledningen gis av godkjente svenske PYC veiledere (Mensas, 2014).
Barnevernets første reaksjon på spørsmål om deres kjennskap til foreldre med kognitive funksjonsnedsettelser var at de kjente få (Gundersen & Young, 2010, Tøssebro, 2014). Men etter nærmere beskrivelser av hva som i hovedsak kjennetegner familiene mente noen at det nok var «minst halvparten» av barnevernets familier. Disse foreldrene er ofte litt «trege», har ulike utviklingsforstyrrelser, har lærevansker og lite utdanning og kalles gjerne for «the hidden majority» (Edgerton, 2001, LLewellyn et.al., 2010). Det er særlig når de blir foreldre at konsekvensene av kognitive funksjonsnedsettelser blir tydelige. De kommer ofte for sent, de følger ikke opp avtaler med barnehagen, skolen eller barnevernet, hjemmene er ofte i kaos og det er utydelig struktur, rutiner og grenser for barna. Barnevernet kjenner godt disse familiene.
Forskningen viser at det har vært en tydelig politisk og faglig føring at bruken av hjelpetiltak i barnevernet dreies fra kompenserende til endrende tiltak (Christensen, 2015, Christensen et al., 2015). Våre erfaringer viser at dette kan være en utfordring for foreldre med kognitive funksjonsnedsettelser (Thronsen & Young, 2015). Foreldrene trenger veiledning og opplæring som er tilpasset deres funksjonsevne, og tiltak som kan kompensere for funksjonsnedsettelsen. Tilpasset opplæring med bruk av enklere tekst, bilder, rollespill, sjekklister og oppfølging over tid har vist seg hensiktsmessig (Feldman, 2010). Dette er metoder vi som vernepleiere kjenner, men som det viser seg at barnevernet har mindre erfaring med.
Spørsmålet er derfor ikke om mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser skal få barn, men heller hvordan vi best mulig kan legge tilrette for at de er gode nok omsorgspersoner – eller hvordan vi systematisk kan dokumentere hvor og hvordan omsorgskompetansen ikke strekker til. Det fortjener barna!!
19/04/2016 at 13:05
Jeg tror vi gjør lurt i å begrense vekten på Norsk forskning for Svenske professorer mener Norge klarer ikke å hevde seg i fronten av den internasjonale forskningen.
Den er for politisk styrt og preget av lave ambisjoner, ifølge en svensk utredning.
Se artikkel bak betalings mur.
http://www.aftenposten.no/kultur/Svenske-professorer-mener-forskning-er-middelmadig-7483493.html
Dette er noe jeg har fått bekreftet av Nordlandsforskning og av NTNU.
Det er ofte respons på utlysninger som de velger eller lar vær.
Forskningen her krever ekstern finansiering.
Oppdragsgivere er enten departement eller underliggende direktorat.
Hvem som velges som forskere avhenger av hvem som til en hver tid sitter i regjering.
Et eksempel som viser at forskning bør tilegnes begrenset vekt er at første gangen forskere startet evalueringen av ansvarsreformen var i 1989 mens reformen trådte som kjent i kraft i 1991.