Kjære dere som har fulgt saken om barnevernet, utviklingshemming, foreldreskap og omsorgsovertakelse i Stange kommune. Saken som TV2 har satt søkelys på denne uken. Kjære dere. Det er ikke sant. Det er ikke sant at foreldreskap og utviklingshemming er så enkelt som det her fremstilles. At det er, eller bør være, et en til en forhold mellom diagnose psykisk utviklingshemming og det å ikke være i stand til å ta vare på eget barn. Det som derimot er sant er at måten utviklingshemming fremstilles i saken fører til et stempel. Et stempel som forsterker våre fordommer til utviklingshemmede.

Foreldreskap og utviklingshemming er komplekse saker. Det er god grunn til å se nærmere på forhold der utviklingshemmede får barn. Å være forelder innebærer kunnskap og ferdigheter som mange med utviklingshemming kan ha særskilte utfordringer med. Det er viktig at barnevern og helsetjenester har kompetanse til å følge opp disse foreldrene på en kvalitativ god måte. Desverre er det nok av saker som tilsier at barnevernet har svært mangelfull kompetanse på utviklingshemming. Det er selvsagt også avgjørende at barnevern har barnets beste som grunnleggende utgangspunkt også i disse sakene. Men.

 

En omsorgsovertakelse må bygge på konkrete vurderinger i den enkelte sak. Barnevernet kan ikke, skal ikke, begrunne omsorgsovertakelse i mors mulige utviklingshemming.

 

For meg er det mye som tyder på kommunen og barnevernets begrunnelser er i strid med FN konvensjonen om rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelse. Og at TV2 bidrar sterkt til å forsterke dette inntrykket. Saken har nesten utelukkende hatt fokus på en feilaktig diagnose. Diagnosen var borte, og vipps så var barnet tilbake hos foreldrene. Dette inntrykket er sammenfallende med nyere forskning på feltet. Jeg anbefaler alle å lese omtalen av denne forskningen som er gjengitt på NAKU sine nettsider. Der står det blant annet:

 

Det er enighet om at barna er i en risikogruppe, men samtidig tyder flere studier på at hjelpeapparatet kan være for rask til å gå til omsorgsovertakelse og at mindre inngripende hjelpetiltak kan være dårlig tilpasset målgruppas behov. Flere studier konkludere med at funksjonsnedsettelsen i seg selv brukes som et argument for å overta omsorgen, noe som er i strid med FNs konvensjon om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne.

 

Det er selvsagt forståelig at moren i denne saken ikke ønsker å ha en feilaktig diagnose. Diagnosen i seg selv burde dog aldri ha noen fremtredende plass i denne saken. Det kan til og med være forståelig at en lege i en gitt kontekst vurderer å benytte betegnelsen utviklingshemming for å sikre at et barn får tilstrekkelig med tjenester (selv om slik bruk av diagnoser selvsagt ikke skal forsvares).

 

Altså. Denne saken viser med tydelighet at vi har langt igjen til vi ser på utviklingshemmede som likeverdige mennesker. Mennesker med lik rett til å bli sett på som individer som alle oss andre. Kjære dere. Det er vi som stempler.

 

Til slutt har jeg lyst til å komme med enda en anbefaling. Bruk 12 minutter av ditt liv på denne vakre vakre filmen. Den omhandler utviklingshemming og foreldreskap på en annen måte enn saken som er utgangspunkt for denne bloggposten. Den er dog et varmt angrep på våre egne fordommer og forutinntatte holdninger. Holdninger som smitter, også over på dem som er offer for disse holdningene. Kjære dere som har fulgt saken på TV2.. Bruk 12 minutter på denne her…