Kanskje er jeg en av dine ledere? Kanskje er jeg fagkonsulenten i spesialisthelsetjenesten? Kanskje er jeg den aktive tillitsvalgte i FO eller kanskje er jeg den som foreleser for deg på et seminar? Kanskje er jeg din kollega som alltid smiler og ler? Kanskje er jeg kollegaen som har skader i ansiktet etter å ha «falt av sykkelen»? Kanskje er jeg den du aller minst skulle tro ble utsatt for vold? Jeg kan være hvem som helst!

 

Dette blogginnlegget er i sin helhet skrevet av en anonym mannlig vernepleier jeg kjenner fra et sted på vestlandet. En vernepleier som for litt siden tok kontakt med meg med en historie han mente var viktig å fortelle. Jeg, Cato, kjenner altså hans identitet og hans historie. Historien hans er viktig. Viktig for han, men også viktig da den har et allmenngyldig budskap. Vold er vold. Uansett. Her er det han skriver:

 

Jeg er vernepleier. Jeg har masse klinisk erfaring og jeg har masse utdanning utover vernepleierutdanningen min. Men det er vernepleier jeg er. Jeg har jobbet mye med alvorlig problematferd. Dette har jeg mestret godt. Jeg har ofte vært den som har stått i «førstelinjen» når pasienter- og brukere har vært skikkelig frustrert og sinna. Ja, jeg har også vært skikkelig redd på jobb og jeg har tider vært skikkelig sliten på grunn av jobben.

Det at jeg har gjort en slags karriere i å jobbe med problematferd skyldes delvis tilfeldigheter, men mest at jeg er skikket til det. Jeg er både fysisk sterk og utholdende, samt at jeg er rolig og har aldri hatt noen aggresjonsproblemer.

Selv om jobben til tider har vært utfordrede, var det hjemme jeg i lange perioder hadde det ille. I seks år levde jeg i et helvete. Min daværende samboer, som også er mor til mine barn, slo meg, sparket meg, spyttet på meg, klorte meg, lugget meg og kalte meg de forferdeligste ting. Ikke én gang, ikke «bare» en gang i blant, men i lange perioder hver dag og flere ganger om dagen.

I starten av forholdet var hennes voldsbruk ikke så hyppig, men etter hvert som tiden gikk eskalerte volden. Min daværende samboer ser ikke ut som en brutus. Hun er relativt liten og vever av vekst. Hun jobber i barnehage. Folk som ikke kjenner henne vil oppleve henne som tilbakeholden og stille, muligens som noe sjenert. Man kan ikke se det på henne at bak husets fire vegger, når ingen andre ser på, kan hun oppføre seg som et monster i en skrekkfilm.

Hvorfor ble jeg værende i seks år i et slikt dysfunksjonelt forhold? I starten av forholdet tenkte jeg at hennes vold mot meg skyldes hormoner i forbindelse med at hun ble gravid, men etter den første fødselen skjønte jeg jo at dette ikke kunne stemme. Da hun en dag, helt uten forvarsel, truet meg med brødkniven, før hun stormet inn på rommet til mitt eldste barn, som da var rundt halvannet år og sa «si i barnehagen at pappa slår, si i barnehagen at pappa slår!», skjønte jeg at dette ikke kan forklares med hormoner.

Jeg burde ha rømt den dagen og fortalt hjelpeapparatet hva barna og jeg stod i, men hvem skulle tro meg når jeg fortalte om min samboers voldelige atferd?

Hun liten og vever, jeg stor og sterk. Når hun i tillegg sa til meg at hun skulle anmelde meg for vold og voldtekt, og at hun skulle sørge for at jeg aldri mer fikk jobbe som vernepleier dersom jeg forlot henne og, verst av alt, at hun skulle sørge for at jeg aldri mer fikk se barna mine, da torde jeg ikke rømme. I alle fall ikke da.

Jeg svarte heldigvis aldri på hennes vold med vold. Jeg skjønte at dersom jeg skulle synke så dypt og slå henne eller utøve annen vold, så hadde jeg tapt kampen. Hun skulle ikke få knekke meg! Og hun hadde klart å knekke meg dersom jeg hatt slått tilbake.

Løsningen kom etterhvert. Det var en gradvis og nokså lang prosess. Den viktigste delen av løsningen var at jeg begynte å prate om mine problemer til noen utvalgte. Selvfølgelig ikke til henne, men til noen vernepleiekolleger og til min nærmeste leder på min daværende jobb. Jeg fikk god støtte fra disse, noe jeg virkelig trengte. Samtidig fikk jeg lagt et slags press på meg selv ved at også andre visste om situasjonen jeg stod i.

Det ville være meningsløst å bare prate om hvor fælt jeg hadde det, uten å gjøre noe med det.

Disse gode vernepleiekollegene ble også «heldigvis» vitne til hennes sms- og telefonsjikane av meg. For eksempel bevitnet min kvinnelige kollega at min samboer sendte meg over 300 tekstmeldinger i løpet av en drøy time.

Jeg sluttet også å lyve til mine kolleger om hva alle kloremerkene og de små sårene i ansiktet mitt skyldes. Jeg skjønte at skulle jeg klare å komme meg ut av det jeg stod i måtte jeg begynne å forholde meg til sannheten, ikke benekte den.

I tillegg begynte jeg å skrive ned episoder i en slags dagbok. Her skrev jeg ned hva jeg hadde gjort og hvordan hun reagert med vold på det jeg hadde gjort. En helt typisk episode kunne starte med at jeg ikke tok av meg buksen jeg hadde hatt på meg på bussen i yttergangen når jeg kom hjem. Det hun kalte for «buss-bukser» måtte tas av i yttergangen. Hennes reaksjon dersom jeg ikke kledde av meg disse «buss-buksene» i yttergangen var ofte slag, spytting og kloring samt at hun la seg i sengen og nektet å stå opp før jeg hadde krøpet på gulvet foran henne og bedt om unnskyldning på en måte som behaget henne. Unnskyldningen fra meg måtte være i et spesielt tonefall, og ofte godtok hun ikke min unnskyldning før jeg hadde skrevet en avtale om hun skulle ha prosentandeler i leiligheten. Leiligheten hadde jeg kjøpt for midler jeg hadde arvet og lån jeg hadde tatt opp. Ja, hun var en sadist, og jeg følte meg nedverdiget.

Av ren desperasjon for å få en slutt på det helvete hun satte i gang, gjorde jeg oftere og oftere som hun befalte. Som «belønning» fikk jeg opp til ett døgn med pause fra hennes helvete.  Andre episoder kunne starte med at min mor ringte meg på telefonen (hun hatet min mor), at jeg pratet med naboen (hun hatet naboen) eller at jeg snakket med mitt normale stemmevolum (hun mente at jeg ropte når jeg snakket, noe hun hatet). Hva som helst kunne utløse en slik episode. I tillegg til å skrive ned disse episodene, dokumenterte jeg enkelte av de ved at jeg la en lydopptaker på strategiske plasser i leiligheten. Jeg trengte noen ugjendrivelige bevis i den saken jeg visste måtte komme.  Jeg tok også bilder av sårene og blåmerkene hun påførte meg.

Jeg var så veldig redd for ikke å bli trodd!

Fortsettelsen blir for lang å skrive her. Jeg gjorde som jeg måtte gjøre, det vil si at jeg rømte og jeg varslet barnevernet. Barnevernet henla saken nokså raskt, tiltross for at de beskrev henne både som ond og som en psykopat. På spørsmål fra min advokat om barnevernets vurdering hadde noe med hennes kjønn å gjøre, uttalte representantene fra barnevernet at dersom det var jeg, altså barnefaren, som hadde gjort det mor hadde gjort, så hadde jeg fått samvær under tilsyn. Men dette var et uaktuelt tiltak siden det her var mor som var problemet. Dette opplevde jeg som diskriminerende og kan vel neppe beskrives som et glimrende barnevernfaglig arbeide.

Det ble så en barnefordelingssak i tingretten hvor sakkyndig konkluderte at «mor har personligstrekk som gjør at hun er lite egnet for å ha daglig omsorg for barna». Jeg fikk også lagt frem både bilder og lydopptak i retten og jeg ble trodd av samtlige som var involvert i saken. Da slapp angsten omsider taket. Hennes advokat, som var en veldig fin støttespiller for henne og som samtidig hadde barnas beste i fokus, foreslo å stanse saken midlertidig og at jeg skulle ha den daglig omsorgen for barna til saken ble gjenopptatt. Min forhenværende samboer sa seg villig til å gå til psykologisk behandling. Vi ble enige om at når den psykologiske behandlingen var ferdig skulle saken tas opp igjen. Etter cirka halvannet år var hun «ferdigbehandlet». Saken ble da gjenopptatt. Vi ble enige om en annen samværsordning. Årsaken til at jeg gikk med på hennes forslag til ny samværsordning var at hun uttalte at hun ikke kunne leve med en ordning hun ikke var fornøyd med.

I dag går det svært bra med barna, både sosialt og på skolen. Og jeg er etablert i et nytt og vitalt forhold – jeg har det som plommen i egget.

Jeg ser på meg selv som en vinner, men veien hit jeg er i dag har vært utrolig lang og tung.

Hvorfor velger jeg å skrive om mine opplevelser? Jo, for jeg vil tydeliggjøre at voldsovergripere ikke alltid er hankjønn og at offeret ikke alltid er hunkjønn. De eneste som alltid er ofre er barna. I den senere tid har det vært et fokus på at det er mange kvinner som gjør forferdelige ting i nære relasjoner. Det er også mødre som slår sine menn og sine barn, og det er også mødre som begår seksuelle overgrep mot sine barn.

Mitt hovedpoeng er at volden er kjønnsløs, og at en påstand om at det bare er menn som er voldelige vil kunne medføre at man overser en stor del av volden i nære relasjoner. Hvordan kan samfunnet bekjempe vold som samfunnet overser?

Jeg velger å skrive om dette anonymt fordi at jeg vil ikke utsette meg for det stigmaet denne historien kan innebære og for at jeg vil skjerme mine barn. Jeg vil også skåne mor til mine barn. Hun har også rett til å komme seg videre i sitt liv og leve et godt og vitalt liv. Jeg håper virkelig hun lykkes.

En annen grunn til at jeg velger å skrive anonymt om dette er at det jeg ønsker å sette fokuset på er et generelt problem, ikke et problem som bare angikk meg. Historien min er virkemiddelet jeg benytter. Summen av alle historiene beskriver det generelle problemet. Kanskje er jeg en av dine ledere? Kanskje er jeg fagkonsulenten i spesialisthelsetjenesten? Kanskje er jeg den aktive tillitsvalgte i FO eller kanskje er jeg den som foreleser for deg på et seminar? Kanskje er jeg din kollega som alltid smiler og ler? Kanskje er jeg kollegaen som har skader i ansiktet etter å ha «falt av sykkelen»? Kanskje er jeg den du aller minst skulle tro ble utsatt for vold? Jeg kan være hvem som helst!

Kanskje du kjenner deg igjen i det jeg skriver. Da er mitt viktigste råd til deg, enten du er mann eller kvinne, å komme deg fortest mulig vekk fra det du opplever. Det har ingen hensikt å forsøke å løse problemet bak husets fire vegger. Det er jo det overgriperen faktisk vil – trollet vil for all del unngå lyset. Overgriperen vil at du skal ta på deg skylden for hans eller hennes vold mot deg. Overgriperen vil mene at løsningen er at du endrer deg. Det er helt feil! Den som har slått en gang, vil sannsynlig gjøre det igjen. Den som har slått to ganger, vil helt sikkert gjøre det igjen.

Denne volden har ingenting med deg å gjøre.

Dersom du «sitter fast», slik jeg gjorde, og ikke klarer å rømme, slik jeg omsider klarte å gjøre, må du prate om det du opplever til noen du stoler på, og ikke gi deg med denne pratingen før du faktisk har klart å komme deg ut av situasjonen som du lever i!

Noen utvalgte referanser relatert til problemet:

Artikkel publisert på Forsking.no i 2015: Vold mot kvinner er en tragedie – vold mot menn er komedie

Podkast lagt ut 19. april på Ekko om Stine Sofie senteret mot vold. Skroll deg ned på siden for å finne podkasten.

Nordfjell, O. B. (2009). Menn utsatt for vold i nære relasjoner. En vurdering av omfang og hjelpebehov sett i lys av eksisterende forskning og Reforms erfaringer. Oslo: Reform

Sogn, H., & Hjemdal, O. K. (2009). Vold mot menn i nære relasjoner. Oslo: Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress