Cato Brunvand Ellingsen

Spørsmålet er derfor ikke om mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser skal få barn, men heller hvordan vi best mulig kan legge tilrette for at de er gode nok omsorgspersoner – eller hvordan vi systematisk kan dokumentere hvor og hvordan omsorgskompetansen ikke strekker til. Det fortjener barna!!

Her om dagen skrev jeg blogginnlegget «Stemplet som psykisk utviklingshemmet». Det var en reaksjon på TV2 sine saker om foreldreparet som ble fratatt barnet blant annet med begrunnelse i at mor en gang i sin ungdom hadde fått diagnosen psykisk utviklingshemming. I en kommentar til dette innlegget skriver Anne Thronsen om kognitiv funksjonsnedsettelse og foreldreskap. En kommentar jeg tenker bidrar til både «folkeopplysning» og nyansering av temaet, og som jeg mener flere bør lese. Derfor legger jeg den ut her i sin helhet. Anne er det en med rette kan kalle en veteran innen vernepleie. Mer om henne under.

Det fortjener barna!
Anne Thronsen

Dette er en problematikk vi i Norge har gjort lite med, men som internasjonalt har vært et forskningsfelt i mange år. Det er ca. 600 barn pr. år (0-18 år) som har foreldre med kognitive funksjonsnedsettelser i Norge (Tøssebro et. al. 2014), og til sammenligning ca. 4000 barn mellom 0-18 år som har foreldre med kognitive funksjonsnedsettelser i Sverige (Weiber, 2015). 30-50% av barna plasseres i fosterhjem (McConnell et al., 2010, Tøssebro et.al.,2014, Weiber, 2015). Dette er et stort antall barn som har behov for at deres livssituasjon blir satt på dagsorden i Norge, og at foreldrene får tiltak og veiledning som er tilpasset deres funksjonsevne.

Sammen med kollega Ellinor Young og representanter fra barnevernstjenestene i 2 kommuner har jeg vært med å oversette foreldreveiledningsprogrammet Parenting Young Children (PYC) (Thronsen & Young, 2015). PYC er et evidensbasert foreldreveiledningsprogram utviklet i Australia, spesielt tilpasset foreldre med kognitive funksjonsnedsettelser (Mildon et.al., 2008). Programmet bygger på et samarbeid med familiene hvor familien setter mål for samarbeidet, veiledningen foregår i familiens hjem, opplæringsmetodene er konkrete og tilpasset familiens funksjonsevne og barnets beste er gjennomgående for opplæring og evaluering.

Programmet skal gi familien en mulighet til å bedre sine foreldreferdigheter, og gir samtidig barnevernstjenesten god dokumentasjon på om eller hvordan det kan kompenseres for manglende foreldreferdigheter. Programmet er under utprøving i Sverige (Starke et al., 2013, Mc Huge & Starke, 2015). Våren 2016 har 14 barnevernsarbeidere gjennomført grunnkurs i PYC, og prøver det nå ut i 3 kommuner og et statlig familiesenter innen barnevern. Utprøvingen følges opp av månedlige veiledninger/metodestøtte. Det er Sverige som har lisens for PYC i Skandinavia, og både grunnopplæringen og veiledningen gis av godkjente svenske PYC veiledere (Mensas, 2014).

Barnevernets første reaksjon på spørsmål om deres kjennskap til foreldre med kognitive funksjonsnedsettelser var at de kjente få (Gundersen & Young, 2010, Tøssebro, 2014). Men etter nærmere beskrivelser av hva som i hovedsak kjennetegner familiene mente noen at det nok var «minst halvparten» av barnevernets familier. Disse foreldrene er ofte litt «trege», har ulike utviklingsforstyrrelser, har lærevansker og lite utdanning og kalles gjerne for «the hidden majority» (Edgerton, 2001, LLewellyn et.al., 2010). Det er særlig når de blir foreldre at konsekvensene av kognitive funksjonsnedsettelser blir tydelige. De kommer ofte for sent, de følger ikke opp avtaler med barnehagen, skolen eller barnevernet, hjemmene er ofte i kaos og det er utydelig struktur, rutiner og grenser for barna. Barnevernet kjenner godt disse familiene.

Forskningen viser at det har vært en tydelig politisk og faglig føring at bruken av hjelpetiltak i barnevernet dreies fra kompenserende til endrende tiltak (Christensen, 2015, Christensen et al., 2015). Våre erfaringer viser at dette kan være en utfordring for foreldre med kognitive funksjonsnedsettelser (Thronsen & Young, 2015). Foreldrene trenger veiledning og opplæring som er tilpasset deres funksjonsevne, og tiltak som kan kompensere for funksjonsnedsettelsen. Tilpasset opplæring med bruk av enklere tekst, bilder, rollespill, sjekklister og oppfølging over tid har vist seg hensiktsmessig (Feldman, 2010). Dette er metoder vi som vernepleiere kjenner, men som det viser seg at barnevernet har mindre erfaring med.

Spørsmålet er derfor ikke om mennesker med kognitive funksjonsnedsettelser skal få barn, men heller hvordan vi best mulig kan legge tilrette for at de er gode nok omsorgspersoner – eller hvordan vi systematisk kan dokumentere hvor og hvordan omsorgskompetansen ikke strekker til. Det fortjener barna!!

Anne Thronsen er vernepleier og pedagog. Hun har jobbet med vernepleierutdanning i Høgskolen SørØst i ulike roller siden 1992. I 2015 kom hun ut med boken «Innføring i vernepleie» sammen med Inger Nordlund og Sølvi Linde.

Se også denne fine snutten fra healthystart i Australia: