Cato Brunvand Ellingsen

«Jeg tror det er mange som opplever ”å bli integrert”. Kanskje spesielt på en dag som denne. Opplever at enten gjør vi som vi alltid har gjort det, eller så må du lage ditt eget parallellsamfunn. Jeg tror ikke på at noen skal bli integrert i det noen andre definerer som bra. Jeg tror på ”sammen”. Sammen lager vi de beste løsningene for transport til og fra Bjørndal. Sammen lager vi nye tradisjoner for nærmiljøet. Sammen bygger vi det nye Norge.»

I år var jeg så heldig å få holde 17. mai-talen i bygden jeg bor i, Bjørndal. Bjørndal ligger rett på innsiden av Oslo-grensen, i Søndre Nordstrand bydel. Selv om jeg snakker til beboerne på Bjørndal, tror jeg at budskapet mitt strekker seg utover Bjørndal- Jeg mener i hvert fall det…

#LivetPåBjørndal
17.mai-tale 2016
av Cato Brunvand Ellingsen

Gratulerer med dagen, Bjørndal.

Det er selvsagt en stor ære å få lov til å holde årets 17. Mai-tale her i bygden vår. Det er selvsagt også litt skummelt. Jeg må innrømme at jeg ikke pleier å følge så mye med når disse talene holdes. Jeg må innrømme at jeg vel har vært mer opptatt av at ungene vil ha is, kake, popcorn, kaste ball, gå på stylter, se på klovnen, puh…

For ikke snakke om Heliumballongene. Først kampen for å unngå å kjøpe, så jakten på den som nesten ble mistet, så trøsten til den utrøstelige ungen som har mistet sin. Det er faktisk mye god lærdom både for voksne og barn i disse tullete ballongene.

Å prøve å forklare små barn om rettferdighet og urettferdighet. Om livets tilfeldigheter… Det er antakeligvis mye viktigere enn å høre på årets 17. mai tale. Og dessuten er det jo barnas dag dette her. Så om noen av dere er nødt til å løpe etter en ballong mens jeg snakker, så har dere min store forståelse.

Det er god grunn til å snakke om stolthet på en dag som denne. I dag feirer vi Norge. Landet vi bor og lever i. Og vi feirer grunnloven vår. Denne viktige samfunnskontrakten som ligger til grunn for et land og et samfunn å være stolt av.

Siden jeg er bergenser er det sikkert noen som tror at jeg bare kan være patriotisk på vegne av Bergen. Det er ikke sant. I løpet av de 8 årene jeg har bodd her er jeg blitt en skikkelig Bjørndal-patriot. Ikke på grunn av at alt er perfekt her. Det er selvsagt ting som både kunne vært annerledes og bedre her.

Jeg er blitt Bjørndal-patriot mest på grunn av at jeg blir både engasjert og lykkelig av å bo her. Nemlig!

Det er strålende å gå natteravn med folk som har bodd her i 30 år. Eller å være til stede på de årlige forestillingene til Bjørndal barne- og ungdomsteater. Jeg er stolt over at befolkningen her på Bjørndal, gjennom den evinnelige buss-saken, har klart å fortelle byens politikere at de ikke skal lage politikk for folk, men sammen med folk. Eller når det kommer facebookmelding fra Nina om babytreff på grendehuset. Jeg er også nødt til å nevne juleavslutningene med klassene, der jeg stormer til matbordet for å sikre meg Pakora før de blir spist opp. Jeg skulle ønske 17.mai-komiteen byttet ut pølse med Pakora her på skolen neste år.

Det er så mye jeg kunne nevnt om hva som engasjerer meg ved å bo på Bjørndal. Hva som gjør meg lykkelig og stolt. Jeg må selvsagt nevne folkene, og da særlig kvinnene. Særlig kvinnene på barnevernsmøtet i vinter. Jeg var så heldig å få lede møtet vi hadde i Bjørndal skole sin aula der blant andre politi og barnevern kom for å fortelle om deres arbeid her på Bjørndal. Det var i en fullsatt aula at det stort sett var kvinner med minoritetsetnisk bakgrunn som tok ordet. Som heiet på barnevernet og politi, men som også utfordret dem til mer åpenhet, tydelighet og synlighet. Dere beviste mye den dagen. Først og fremst at vi må snakke sammen, og at bare ved dialog knuser vi myter og fordommer.

Jeg innrømmer at det hjelper litt på patriotismen når resten av landet forbinder bydelen vår med parallellsamfunn, fattigdom og svake skoleresultater. Når resten av Oslo glemmer nyansene. De viktige vakre nyansene.

Jeg tør påstå at Bjørndal er en verden i miniatyr. Bjørndal er det nye Norge.

Men. Det er viktig å si at stolthet  ikke handler om statistikk. Det handler ikke om at vi er bedre enn noen andre. Verken når vi sier at vi er stolt av Bjørndal eller stolt av Norge. På en dag som denne er det naturlig å sitere Bjørnson. Ikke han som som i 1870 organiserte det første barnetoget på 17. mai. Nei, jeg skal sitere Ivar Bjørnson som spiller i det norske metallbandet Enslaved. Han sa nemlig følgende viktige ord når han holdt 17. mai-tale i Etne for noen år siden:

”Når folk begynner å grunngi sin stolthet over noko, gjennom å påpeike at andre ting er dårlegare eller «feil», då tenker eg at me heller snakkar om usikkerhet enn stolthet.”

Jeg tror vi klarer fint å være stolte uten å si at vi er bedre enn.

De siste ukene har datteren min som går i tredje klasse sunget på Ja, vi elsker og Bjørndalsangen til alle døgnets tider. Det kan være det er flere tredjeklasseforeldre som begynner å bli litt lei nå, men det er jo egentlig ganske fint. Her om dagen fikk jeg følgende spørsmål fra datteren min: Hvorfor heter det norske MANN i hus og hytte? Hun lurte på hvor damene var blitt av. Datteren min har tydeligvis en feministisk oppvåkning via nasjonalsangen vår. Da måtte vi jo snakke om at sangen er skrevet i en annen tid. Hvor samfunnet vårt så annerledes ut. Og at heldigvis har samfunnet vi lever i forandret seg.

På samme måte som alt annet forandrer seg, oftest til det bedre. Grunnloven for eksempel. Paragraf 2 i den opprinnelige grunnlovsteksten inneholdt faktisk et forbud mot jesuitter, munkeordener og jøder («Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.»).

På en dag som denne, en dag med mange gamle tradisjoner, er det lett å tenke at alt var så mye bedre før. Det er faktisk ikke sant. Selv viktige kulturbærere som nasjonalsangen og grunnloven bommer på fremtidens Norge.

Når vi feirer 17. mai på denne måten vi gjør her på Bjørndal, så er det takket være en haug med frivillige som stiller opp. Uten korpset og foreldre til barna på skolene hadde det ikke blitt 17. Maifeiring.

Uten Nina, Bente, Arve, Kristian, Shabbir, Shabana og alle dere andre som stiller opp her på Bjørndal hadde stedet vårt vært et dårligere sted å bo. Uten alle andre Ninaer og Shabanaer rundt omkring i landet vårt hadde vi ikke hatt det like bra som vi har det her i landet. Det er utrolig viktig at folk stiller opp for egne barn og som frivillige for hele nærmiljøet.

Jeg er selv glad for å kunne bidra til nærmiljøet gjennom blant annet FAU og håndball. Jeg er glad for at jeg har denne muligheten. Akkurat nå. Jeg håper at alle dere andre som har mulighet til å bidra også er glade for det. Samtidig må vi huske på at vi aldri skal dømme alle dem som ikke har muligheten. Akkurat nå.

Her på Bjørndal, som alle andre steder, er det folk som av svært ulike grunner ikke har muligheten til å bidra. De andre som vi kanskje nesten ikke vet noen ting om. Ikke vet at mannen med psykiske utfordringer som aldri sier noe på foreldremøtet vinner en seier hver gang han faktisk er der. Ikke vet at moren som ikke engang er der må være sammen med barna det er umulig å overlate til andre av grunner bare hun vet og ikke vil si noe om til andre. Ikke vet at familien som vi tror ikke følger opp barna sine faktisk ikke har råd til å kjøre barna på kamp, og heller ikke vet hvordan de skal si i fra om dette. Akkurat nå. Neste år kanskje.

Vi må slutte med å klage over de som ikke stiller opp og heller være mer fornøyd med at vi selv har mulighet.

Da kommer jeg til mitt siste poeng i denne talen. Når jeg flyttet hit til Bjørndal sa jeg at ungene mine kom til å bli fargeblinde. At de ved å vokse opp i et multikulturelt nærmiljø ikke ville se forskjell på svart og hvit, kristen og muslim. At de ikke vil legge merke til at vi er forskjellige. Heldigvis tok jeg feil. Tenk så kjedelig det hadde vært om vi ikke så forskjell på folk. Det er jo nettopp det både ungene mine og jeg lærer hver dag vi bor her. Vi har forskjellig kulturell bakgrunn, vi tror på ulike ting. Vi kler oss forskjellig og spiser forskjellig mat. Det jeg håper vi har felles, og som jeg håper at både ungene mine og jeg lærer av å bo her, er at vi anerkjenner hverandre for denne forskjelligheten. At vi utnytter denne forskjelligheten til det beste for oss som enkeltmennesker, for nærmiljøet vårt og for landet. At vi ikke ønsker å viske bort vår forskjellighet og den enkeltes identitet.

Og, jeg tror også at våre barn lærer som Knut Olav Åmås skriver i Aftenposten i går, at de beste norske verdiene er universelle: likestilling, ikke-diskriminering, åpenhet og frihet.

De må vi ha felles i fremtidens Norge. Felles her på Bjørndal. Det er først og fremst de vi feirer i dag.

Jeg skal avslutte talen med et sitat fra en av mine forbilder; skuespiller og menneskerettighetsforkjemper Marte Wexelsen Goksøyr. Goksøyr har Down syndrom og sier følgende om sin egen skolestart:

”Mens de andre begynte på skolen, ble jeg integrert.”

Jeg tror det er mange som opplever ”å bli integrert”. Kanskje spesielt på en dag som denne. Opplever at enten gjør vi som vi alltid har gjort det, eller så må du lage ditt eget parallellsamfunn. Jeg tror ikke på at noen skal bli integrert i det noen andre definerer som bra. Jeg tror på ”sammen”. Sammen lager vi de beste løsningene for transport til og fra Bjørndal. Sammen lager vi nye tradisjoner for nærmiljøet. Sammen bygger vi det nye Norge.

Gratulerer med dagen, Bjørndal.