Det er egentlig ganske underlig. Underlig at vi trenger en egen politikk for eldre. Eldre, som om det er en ensartet kategori folk som trenger det samme. Nei. Vi trenger ingen eldrepolitikk. Vi trenger en menneskepolitikk.

Den siste tiden har jeg vært medlem av et utvalg i SV som skulle utvikle partiets eldrepolitikk. Det er mye som er bra med dette. Vi har hatt noen gode, spennende diskusjoner, og vi presenterer et fint kort dokument. Om trygghet, tid og tillit. Om forskning og om kompetanse. Om ikke-diskriminering og om deltakelse. Ja, om mennesker og politikken for mennesker. Forslagene innebærer ingen radikale rettningsendringer i politikken, verken fra dagens SVpolitikk eller fra regjeringens politikk (som driver med dokumenter om aldersvennlige samfunn). Det er jo i det store og hele ganske så stor enighet om denne delen av politikken her til lands.

Nei. Det radikale hadde vært å rope høyt og tydelig: Vi trenger ikke en egen eldrepolitikk her i landet. Vi trenger en politikk som tok begrepene mangfold, inkludering, deltakelse og tillit på alvor. En politikk som faktisk satt mennesker foran systemer. Jeg skal prøve kort å si litt om hva jeg mener med dette.

Vi står foran en tid der vi får langt flere eldre. Det er et bilde på en helt fantastisk suksess. Det er et godt tegn på at vi har lykkes som samfunn. Det blir flere eldre på alle mulige måter. Flere syke eldre. Flere friske eldre. Flere som har levd med funksjonsnedsettelse hele livet. Flere som har tilhørt såkalte minoriteter. Flere som har veldig god råd, men også noen som må leve på et minimum. Noen løper maraton, mens andre er utslitt etter hardt langt liv i tøffe yrker. Mangfold, altså. Det finnes knapt noen andre felles forenende faktorer enn alder. Er det da virkelig mulig eller ønskelig å lage en politikk bare basert på denne ene faktoren?

Jeg kommer rett og slett ikke på et eneste område hvor dette er mulig. Gjør du?

For.

Den såkalte eldrebølgen gir noen fantastiske muligheter. Muligheter til å tenke livsløps- og menneskepolitikk.

Ved å lage et inkluderende arbeidsliv der folk ikke sliter seg ut får vi plass til de som vil jobbe lenge samtidig som vi forebygger at folk blir slitt ut og skvist ut lenge før den enkelte ønsker.

Ved å sikre mangfold i frivilligheten bidrar vi til at unge og eldre sammen utvikler idrettslag og rockeklubber.

Ja, visst du trodde universell utforming handlet om de som tradisjonelt blir puttet i båsen funksjonshemmet så får du tro om igjen. Det handler like mye om alle oss andre, også eldre som får svakere syn eller gangfunksjon eller som får lyst til å få besøk av barnebarnet i barnevognen.

Jammen. Hva med tjenestene? Omsorgstjenestene for eldre? Sykehjem for dem som får komplekse bistandsbehov med alderen og som føler seg tryggest der? Eller de som får demens? Vi trenger vel en politikk for dem?

Tja, selvsagt trenger vi det. På samme måte som vi trenger en politikk for alle andre som trenger tjenester, gjerne omfattende tjenester, for å leve liv etter egne ønsker. Noen snakker om demensgåter og demenslandsbyer? Den største gåten er at vi må lage institusjoner for å ivareta folk med kognitiv funksjonsnedsettelse. Vi trenger tjenester som er bygget for å møte mangfold, uavhengig av alder.

Jeg forstår forsåvidt at et parti ikke kan gå til valg uten en egen politikk på eldreområdet. At det ville vært pedagogisk vanskelig å synliggjøre hva partiet faktisk mente i viktige valgkampdiskusjoner. Jeg har forsåvidt også prøvd å være en vaktbikkje når tema jeg har vært opptatt av ikke er synliggjort i politikken. Som politikken på ”funksjonshemmedeområdet” (i mangel på et bedre ord). Jepp. Jeg kaster nok sten i mitt eget glasshus.

Det er dog et tankekors at mens noen menneskepolitikkområder er svært viktig å fremme eksplisitt, så er andre slike områder helt greit å gjemme bort med en slags ”mens det regner på presten så drypper det på klokkeren” holdning.

For.

Det er ikke aldersvennlige samfunn vi skal lage. Det er vennlige samfunn…