Du må gjøre det du frykter. Det var sønnen min på 12 som sa dette til meg. Til meg der jeg stod 2 meter over havet. På dette stupebrettet på svenskekysten et sted. Du vet, pappa, som du sier til meg; du må gjøre det du frykter. Så hoppet han, mens jeg fortsatt stod igjen på brettet.

 

Det stemmer. Jeg har det stort sett i kjeften. ”Gjøre det du frykter”. Liksom. Som en helt vanlig livsstilsveileder. Pøh. Det er vel strengt tatt ikke min stil. I hvert fall ikke når det kommer til fysiske utfordringer. Jeg står stort sett igjen på brettet, hvis jeg i det hele tatt har kommet meg ut der. Det at jeg er litt redd av meg, litt forsiktig, har skapt en del utfordringer opp gjennom livet. Jeg innrømmer det. Hadde jeg fått velge selv hadde jeg gjerne vært litt mer modig. For, som du sikkert tenker. 2 meteren er ikke akkurat det øverste trinnet på stupebrettet… (og er du en slik livsstilsveileder så vet jeg inderlig godt at jeg faktisk velger selv, men den debatten tar vi ikke her). En av utfordringene er selvsagt at jeg har et litt ambivalent forhold til fornøyelsesparker. For å si det enkelt. Sånne alt-i-ett kort passer ikke så bra for meg.

 

Det er dog noen klare fordeler med å være litt pysete. En av de fordelene opplevde jeg i går. Sammen med tusenvis av andre mennesker på et pitte lite område i vestsveriges hovedstad, Gøteborg. En får nemlig svært god tid når en har dagstur til Liseberg uten planer om å gjøre noe annet enn å drikke kaffe, spise is og vente. Vente på at resten av reisefølge står i kø for å snurre rundt.

 

Jeg er overrasket over at jeg faktisk ikke har oppdaget det før, men slike fornøyelsesparker er faktisk en liten fantastisk verden i miniatyr. Ja. Jeg går så langt at jeg til og med vil kunne hevde at på noen områder kan en slik fornøyelsespark en dag midt i dens høysesong fungere som en slags modell for resten av samfunnet.

 

For. Her var det plass til alle. Virkelig plass til alle mulige folk. Fra de fleste samfunnslag og befolkningsgrupper. Det var virkelig et nydelig eksempel på inkludering jeg observerte disse timene jeg ventet, drakk kaffe og til slutt fikk meg en svær iskrem.

 

Her var jeg. Mannen som helst ønsket å unngå flest mulige aktiviteter, men som elsker å sette folk i båser (og selvsagt åpne båsene igjen). Her var de fleste andre løpende fra den ene ”skumle” aktiviteten til den andre. Her var den multifunksjonshemmede gutten som fikk medisiner og sondeernæring liggende på en av de få gressflekkene. Tilsynelatende uten at andre enn en sær vernepleier la merke til det. Her var metallrockeparet som lo godt av sønnen på karusellen og her var de svartkledde hipsterne som sikkert kom rett fra den kuleste klubben i London. Her var de fine fruene med flotte kjoler og mannen med seilerskoene (som sikkert kom rett fra yachten på kaien). De gikk der sammen med bonden, trailersjåføren, hjelpepleieren og vaskehjelpen som kanskje en dag skal vaske båten hans for luselønn. På Liseberg denne dagen var damene i hijab og damen i niqab sammen med familiene på kaninland.

 

En stund stod jeg rett ved siden av inngangen til noen kopper som går fryktelig fort rundt og rundt. Som jeg selvsagt ikke hadde tenkt å ta, men som jeg av andre grunner måtte vente litt ved. Det var en strålende opplevelse. Å se damen på 80 le seg halvt i hjel, rundt og rundt. Å se mannen med downsyndrom. Eller jenten med fysisk funksjonsnedsettelse bli hjulpet av sin assistent som hadde  ”I hate you 2” med store bokstaver på sin t-skjorte, nesten som et stort fuck you til den forferdelige hendelsen i Japan bare noen timer senere.

 

Jeg tror rett og slett jeg ikke har sett så mange med en eller annen synlig funksjonvariasjon samlet i en felleskapsarena noen gang. Samlet sammen med alle oss andre. Med våre funksjonsvariasjoner. Sammen med pyser, tøffinger, kaniner og alle andre. Alle sammen med samme flotte mål. En dag med smil og gøy. Både for seg selv og for de en er sammen med.

 

På alle de timene jeg var der så jeg ingen krangling. Ingen konflikter. De var der sikkert. Jeg må innrømmer at min tråd var tynn som bare fy en lite stund der. Men også jeg holdt meg i skinnet. For jeg visste at vi sammen hadde samme fine mål. At vi faktisk var der sammen med all vår forskjellighet.

 

Dette skal selvsagt folkene som jobber på et slikt sted ha stor ære for. Også her er mangfoldet stort.

 

Nu kjør vi.

 

Aldri har ordene til mannen som styrte den ene barnekarusellen vært mer riktig. Mannen som tok over for den unge jenta i hijab. Han som med sine streetsmarte gule runde briller hadde full kontroll over barn og voksne. Han som nærmet seg pensjonistalderen, eller som kanskje hadde tatt seg en sommerjobb for å ha noe å krydre pensjonisttilværelsen med. Når han i mikrofonen oppfordret barn og voksne til å løfte armene sine når de ville. Som sa at vi kunne skrike når vi trengte det.

 

For.

 

Når han sa disse ordene sa han de kanskje ikke bare til alle som satt i karusellen eller til oss som stod å så på. I en sommer der terror og terrorfrykt har preget oss alle. Sa han det kanskje også til oss alle:

«Nu kjør vi.»

 

 

 

Ps!

Ja. Jeg vet det ikke er mye «klasseanalyse» i dette innlegget. At det også, antakeligvis, er noen som står utenfor. Som aldri har råd til å delta i dette fornøyelsesparkfelleskapet. Det får bli innholdet i en senere bloggpost. For her. Nå. Skal jeg, den fornøyelsesparkskeptikeren som jeg i utgangspunktet er, rope et aldri så lite hurra for dette fantastisk flotte felleskapet som denne dagen på Liseberg viste seg å være.