Altså selvsagt. Selvsagt skal folk få lov til å spise og drikke det de selv ønsker. Og. Altså selvsagt. Det gjelder også folk som får pleie- og omsorgstjenester.

I dag har det blitt skrevet om den muslimske sykepleierstudenten som ikke ville servere svin og alkohol i sin praksis i kommunehelsetjenesten. Og om rådet for sykepleieetikk som har behandlet saken. De mener at det er problematisk om utdanningsinstitusjonen tilrettelegger for studentens ønske om dette i studentens praksis all den tid det er tvilsomt om studenten vil kunne få fritak om å servere tjenestebrukere svin og alkohol når han er ferdig sykepleier.

Dette er et klassisk dilemma for profesjonsutøvere i helsetjenestene. Hva når tjenestebrukers ønsker og behov utfordrer våre egne holdninger og vårt eget personlige ståsted? Mange er enige i etikkrådets konklusjon og mener at helsepersonell ikke skal kunne få fritak fra å gjøre slike ting. Hva skal helsetjenestene bli til om alle skal få fritak til alle mulig oppgaver?

Folkens. Helt ærlig. Det er mulig å se denne saken på en annen måte. For. Er virkelig dette et etisk dilemma? For meg er det først og fremst en administrativ utfordring.

Fremtidens Norge trenger flere helsearbeidere, ikke færre. Skal vi virkelig kaste folk ut av profesjonsutdanningene på grunn av at de ikke ønsker å servere alkohol og svinekjøtt?

Vi profesjonsutøvere velger bort oppgaver hele tiden. Å velge bort servering av øl og kotelett kan umulig være den oppgaven det er mest problematisk at vi velger bort.

Jeg synes det er mye mer problematisk at profesjonsutøvere som sykepleiere og vernepleiere ikke ønsker å jobbe for folk med utviklingshemming eller for eldre. At en først og fremst søker seg til andre tjenesteområder. Det er kanskje den mest problematiske bortvelgelsen i dag.

Det er også mye mer problematisk at folk faktisk ikke får bestemme selv hva de skal spise. Jeg tror de fleste vil være mye mer opptatt av hva de får å spise enn hvem som serverer dem maten.

Jeg klarer ikke å se for meg et helsevesen der vi som jobber der aldri skal kunne reservere oss fra noen enkeltoppgaver. Oftest gjør vi det uten å gjøre noe særlig baluba. Vi finner løsninger. Løsninger som innebærer at helsepersonell ikke blir tvunget til å gjøre ting den ikke ønsker, men som samtidig sikrer det selvfølgelige; at tjenestebrukerne får dekket sine behov. Enten ved at gode kollegaer snakker sammen. Samarbeid til det beste for alle. Eller ved god ledelse. Ledelse som enten er fleksibel i arbeidsoppgavene eller tydelig i rekrutteringen. Eller, og kanskje mest sannsynlig, at personer med spesielle ønsker selv søker seg til jobber der dette ikke er noe problem.

For selv om jeg mener at folk skal kunne få fullføre en helsefaglig profesjonsutdannelse og også jobbe som autorisert helsepersonell selv om en ikke vil servere alkohol og svin, mener jeg selvsagt ikke at alle skal kunne jobbe alle steder. Selvsagt ikke. Det er mange stillinger der det aldri vil være aktuelt å måtte gjøre dette. I kompetansetjenester, i bedriftshelsetjenesten, i sykehjemsavdelingen for muslimer, noen stillinger i helseforetakene og mange andre. Områder der det helt sikkert er behov for dyktige, reflekterte sykepleiere. Og det er vel her hovedproblemstillingen er. Mens media og folk flest nok er mest opptatt av selve reservasjonen fra disse oppgavene, bør vi andre være mest opptatt av evnen til å reflektere over hvilke problemstillinger som kan komme av et slikt reservasjonskrav. Hvis personen selv ikke klarer å reflektere over utfordringene dette kan innebære eller at han mener at han kan jobbe over alt alltid, så er det selvsagt et problem for yrkesutøvelsen som autorisert helsepersonell. Først da blir dette mer enn et administrativt problem. Først da blir dette et etisk dilemma.

Servering av øl og svin kan umulig være en kjerneoppgave for sykepleiere (eller vernepleiere) og jeg mener at det er svært underlig om dette skal være et absolutt kriterie for å få autorisasjon som helsepersonell.