På et eller annet tidspunkt så ble det et slags varemerke. Dette med stolthet. Jeg vet ikke helt når jeg begynte med det, men det fortsatte. Når jeg snakket til vernepleiere og vernepleierstudenter. Fremdeles. Når jeg snakker. Når jeg skriver. Ofte. Ofte sier jeg at jeg er vernepleier, og det er jeg veldig stolt av.

 

Det begynner nesten å bli en fast tradisjon at jeg har forelesninger for helt rykende ferske vernepleierstudenter. Jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det, men kanskje er det nesten som et slags forsøk på inspirasjonsforedrag på en av deres første dager som vernepleierstudenter. De siste årene har jeg hatt det for både heltids- og deltidskull på Høgskolen i Oslo og Akershus. Jeg har også vært et par ganger i Trondheim (HIST) med samme formål. Selvsagt snakker jeg om kritisk tenkning, om ydmykhet, om tverrfaglig samarbeid, men jeg snakker også om viktigheten av stolthet.

 

Se her for årets presentasjon (pdf)

 

Tidligere i år fikk jeg en tilbakemelding som jeg synes var veldig interessant. Siv-Hege Mathisen fra Vestfold er deltidsstudent på vernepleierutdanningen i Sandvika, og kom med følgende utfordring til meg. En utfordring jeg lenge har tenkt å skrive om, men jeg har ikke funnet anledning til det før nå. Det passet godt nå når jeg igjen har forelesninger for vernepleierstudenter. Når jeg igjen snakker om stolthet for nye studenter.

 

Inn kommer en bergenser … «Jeg er vernepleier, og er stolt av det» og slik åpner bergenseren forelesningen om hva en vernepleier er. I salen sitter godt over 60 spente studenter. På bakerste benk blir jeg kanskje en smule forundret og ja kanskje litt skeptisk. Jeg undrer på hvorfor han må si at han er stolt av å være vernepleier? Man er da stolt uansett hva man er, er man ikke? Er det forbunnet en skam til yrket? Er det for å overbevise oss nye studenter om at han er stolt av det? Overbeviser han seg selv om at han er stolt av det?  Ja, det er mange tanker i hodet mitt om hvorfor han sier akkurat det.

 

Han nevner at han har en blogg, som vi gjerne må ta en titt på. Noe jeg gjør, og igjen dukker det opp «jeg er vernepleier og stolt av det». Hva ligger bak dette? Jeg mener på ingen måte at det er galt å si at man er stolt av det, fordi for meg er det man ER noe man skal være stolt av. Er det ikke viktigere å vise stolthet gjennom handling? Da vil det ikke være nødvendig å si det. Det er bare underlig for meg at han sier dette flere ganger, som om det er for å overbevise oss. Tiden går, men en dag jeg er innom bloggen bestemmer jeg meg for å spørre. Så Cato hvorfor sier du det?

 

Ah…jeg må først si at jeg synes utfordringen er strålende. Jeg tror vi alle trenger å tenke over innarbeidede praksiser (og ingen er vel bedre til å påpeke det enn studenter).

 

Det er nok flere grunner til at jeg begynte å snakke om stolthet. En var at jeg var aktiv i FO, men tiltakende frustrert over at vi ikke klarte å profilere den enkelte profesjon på en god nok måte i en organisasjon som rommet tre ulike profesjoner. Det ble viktig for meg å tydeliggjøre at jeg var først og fremst vernepleier, ikke sosialarbeider, og at min profesjonsutdanning utgjorde en stor del av min faglige identitet, også i et slikt profesjonsfelleskap.

 

I tillegg har jeg ofte opplevd vernepleiere som lite frempå. Vi er forså vidt flinke til å klage over at vi er lite synlige, og få vet om oss, men det er for sjeldent vi fremhever hva vi driver med. Vi beskriver profesjonen vår som en mellomting mellom sykepleier og sosionom, altså ofte i referanse til andre, vi publiserer svært lite i akademiske tidsskrift og også veldig lite andre steder. Mitt hovedpoeng har nok vært at vi må fremheve oss selv og det vi driver med mer. Ikke nødvendigvis for vår egen skyld, men jeg tror at kompetansen vår er viktig for tjenestebrukerne. Vernepleier blir oftest glemt, eller ikke nevnt, i de store sammenhengene, særlig i helsemyndighetenes omtaler av helsesektorens profesjoner. Når en satsning på skolehelsetjenesten blir en satsning på helsesøstre, når vernepleiere blir til en del av en skråstrek med spesialpedagoger eller når jeg må krysse av på ”annet” når jeg skal svare på skjema om meg selv og min profesjonsbakgrunn på Oslo universitetssykehus, da er det ikke bare et problem for profesjonen. Jeg tror det er et problem for tjenestebrukere som burde fått kvalitativ, kunnskapsbaserte vernepleiefaglige tjenester.

 

Når jeg snakker om stolthet er det minst fire elementer jeg trekker frem:

  1. Vi må vite hva vi selv er for å kunne være stolt over det vi gjør. Jeg tror vi har godt av å diskutere mer hva vernepleierfaglig arbeid og kompetanse egentlig er for noe. Vi må i større grad blir tryggere på hvilke kompetanse vernepleiere innehar.
  2. Vi må i større grad være tydelige på hva vi ikke kan som vernepleier. Vi må nemlig vite hva vi ikke kan for å kunne være stolt av det vi kan. Altfor ofte beskriver vi oss selv som poteten. Som den kan vi liksom brukes til alt. Det er tull og tøys. Vel er vi brukanes til mye, og vår kompetanse er ikke avgrenset av arena, diagnose eller alder på de som mottar tjenester av oss. Men, den er avgrenset av en hel haug med andre faktorer. Vi kan ikke det samme som en sykepleier på sykehjemmet (selv om vi kan håndtere legemidler) og vi kan heller ikke det samme som en barnevernpedagog i barnevernet (og nettopp derfor burde det vært flere av oss nettopp der). Altså. Min stolthet er bundet opp til å vite hva jeg ikke kan også. OG VI MÅ SLUTTE Å BESKRIVE OSS SOM EN POTET!!!
  3. Stolthet henger også sammen med at vi er en del av noe større enn oss selv. Det hadde vært stusselig å være stolt av en profesjon som verken hadde kompetanse som var nyttig for andre eller hadde et samfunnsmandat som tydelig gav oss legitimitet til å engasjere oss i velferdens fremtid.
  4. Punkt 4, og siden jeg er bergenser slipper dere ikke unna dette, er at jeg mener vi må snakke om det. Vi må snakke om at vi er stolte. Jeg tror vi må tørre å vise folk at vi er stolte over det vi driver med. Selvfølgelig ikke først og fremst gjennom hele tiden å presisere at vi er stolte, men gjennom å snakke om det vi gjør og vise hva vi driver med. Og, vi må snakke på en måte som ikke devaluerer det arbeidet vi gjør eller de folkene vi jobber for. Jeg jobber ”bare i en bolig” for utviklingshemmede hjelper ikke særlig mye på den statusen de vi gir tjenester til har i samfunnet. Devaluerer vi oss selv, devaluerer vi også de vi jobber for og kompleksiteten i deres liv.

 

Til slutt. Det viktigste er selvsagt å vise at en er stolt av det en gjør gjennom handling, og at det en gjør gjør en stolt. Jeg tror mange vernepleiere nettopp opplever disse små øyeblikkene i sin arbeidshverdag.