Du visste det kanskje ikke. Du visste kanskje ikke at dette er et av de viktigste spørsmålene vi som jobber i landets helse- og omsorgstjenester kontinuerlig må spørre oss selv om. Jeg har tenkt på det en god del i det siste, og håper at flere med meg gjør det samme. Er det jeg som er Kodak?
På 70-tallet utviklet forskerne i selskapet Kodak prototypen på det første digitale kameraet. Dette selskapet som var kjent for sine filmruller, kameraer og sin evne til innovasjon. De var markedsledere med klar margin. Men. De valgte feil. De valgte å stole på det gamle. Det de tjente penger på der og da. De valgte filmrullen foran digitalkameraet. Så vidt jeg vet unngikk markedslederen så vidt konkurs for kort tid tilbake.
Av og til skjer det store omveltninger på et område. På ”vårt” område er ansvarsreformen fra 1991 åpenbart en slik en. Selv om boligsituasjonen for utviklingshemmede hadde endret seg sakte men sikkert i løpet av 80-tallet, medførte reformen en klar omveltning i måte å tenke bolig og tjenester på.
Hvor finner man så potensialet for slike omveltninger i dag? Jeg kan minst tenke meg 3 slike områder som enten er i gang med å endre tenkning og praksis eller som har potensiale i seg til å gjøre det.
- Selvbestemmelse og samspill med pårørende
Det er åpenbart slik at fokuset på selvbestemmelse har blitt styrket de siste årene. Hva den enkelte personen selv vil skal legges til grunn for utformingen av tjenestene som gis. Dette gjelder også synet på pårørendes plass i tjenesteutviklingen. Jeg tror at vi nå går inn i en tid som i mye større grad er preget av tillit til at personer med utviklingshemming og deres pårørende vet best hvilke tjenester som skal gis og hvordan disse blir utformet. Fra firkantete løsninger til fleksible løsninger. Fra vi og de til sammen. Jeg tror at de som tviholder på at tjenestene vet best om hvordan tjenestene skal utformes er Kodak. - Tvang
Dette henger selvsagt sammen med det ovenfor, men er mye mer spesifikk. Mange fagmiljøer tviholder på tvangsbruk som et viktig element i tjenesteutøvelsen. Avsløringene fra psykisk helse som VG har stått for de siste dagene er et godt eksempel på det. Jeg tror vi finner slike miljøer også innen tjenestene for utviklingshemmede. Jeg er selv for tvangsbruk, men særlig i miljøer som sier at en er for tvangsbruk er det nødvendig med å kontinuerlig stille seg spørsmål om ikke det er vi som er Kodak. Finnes det virkelig ikke andre måter å gjøre dette på? Av og til er det vi alltid har gjort det eneste naturlige å gjøre. Kanskje er det vi som da blir plassert på historiens skraphaug. - BPA
Den siste tidens debatt om BPA og avlasning har vært vond og vanskelig. Jeg har selv tatt klart standpunkt; soleklart for BPA og svært kritisk til retorikken visse BPA-forkjempere har stått for. Selvsagt må avlastning være en viktig del av tjenestene som gis. Dette er jeg villig til å kjempe for når som helst, hvor som helst. Samtidig er det avgjørende at skal jeg være troverdig i denne debatten er jeg nødt til å stille meg Kodak-spørsmålet. De store omveltningene begynner ofte i det små. De som står for ideene om de nye store endringene blir ofte uglesett, tilbakevist. Er det mulig at det er jeg som er Kodak når jeg så tydelig kjemper for institusjonsavlastningens eksistens?
Jeg hørte Jarle Andøy en gang fortelle om når han hadde med seg folka som bor i Tangerudbakken på seiltur med Berserk. Han var klar og tydelig på at om vernepleierne hadde fått bestemme så hadde det ikke blitt noen tur. Jeg vet ikke om akkurat det stemmer, men jeg kjenner godt igjen tendensene til å tenke innenfor boksen. Der det er trygt og godt. Men. Der blir vi også fartsdumper for innovasjon.
Det kan godt være at kampene vi kjemper for det bestående er rettmessig og fornuftig, men vi må alltid stille oss spørsmålet: Er det jeg som er Kodak?
Cato Brunvand Ellingsen 
24/11/2016 at 02:18
Her var det mange ting på en gang så jeg velger derfor å begrense meg til områder.
Det er ansvarsreformen og BPA.
BPA er slik jeg ser det en misvisende ordning for de få utviklingshemmede som har vedtak på det.
Ja det er en ordning med personlig assistent men for utviklingshemmede er det pårørende som styrer innholdet i tjenesten og det har jeg selvsagt forståelse for men det kan ikke kalles brukerstyrt fordi bruker etter mine begreper er det samme som tjenestemottaker og så vidt meg bekjent har pårørende i utgangspunktet ikke vedtak om slike tjenester så man må derfor snarest fjerne begrepet brukerstyring når det gjelder utviklingshemmede som har vedtak om ordningen.
Så til ansvarsreformen.
I likhet med forfatter av bloggen er også jeg for institusjonsavlastningens eksistens.
Jeg er også for tvang forutsatt at alle andre forsøk har vært dokumentert utprøvd.
Den tvangen jeg definitivt alltid har vært i mot er den som utviklingshemmede ble utsatt for i forbindelse med ansvarsreformen hvor utviklingshemmede mot sin vilje ble flyttet til kommuner man ikke hadde noe forhold til.
Dissimilis hadde i 1991 en sang som het HVPU-reformens blues.
Den sangen hadde et talevers som lyder:
Der bodde mor da jeg var 16 men jeg kjenner ingen der nå.
Det påfølgende refrenget lyder:
HVPU-reformens blues HVPU-reformens blues.
Dem flytter oss som hittegods fra byen og til en gård.
Der mora mi har bodd en gang da jeg var 16 år.
Jeg vil helst bestemme selv, hvor jeg vil holde hus
HVPU-reformens blues.
Legger her ved en video som bekrefter historikken i sangen.
https://www.google.no/url?sa=t&rct=j&q=&esrc=s&source=web&cd=1&cad=rja&uact=8&ved=0ahUKEwiyno6rnMDQAhUBaxQKHaY7CMIQtwIIGzAA&url=https%3A%2F%2Fvimeo.com%2F77293794&usg=AFQjCNH-grIxOAIt1qCHzJ__jDgSO4QixA&sig2=VjJHwJTNntupdwrzlB-VqA&bvm=bv.139782543,d.d24
24/11/2016 at 17:06
Familier som har bruk for avlastning har et vidt spenn i belastning, behov, plassforhold i der de bor osv. Noen kan greit tilpasse seg assistenter og har plass til det, eller de finner andre løsninger i samråd med assistentene. Vår erfaring er at vi skulle vært mye mer obs på vår sønns behov for trygghet og stabilitet i avlastningshjemmet. Det ble for mange personer som var ukjente for ham. Dette fortsatte i kommunal omsorgsbolig og han reagerte mer og mer på nytt personale. Da vi fikk ham over i sitt eget hus med BPA og få, stabile assistenter, ble livet hans uendelig mye bedre. Men han reagerer fortsatt med motvilje når vi må introdusere en ny assistent. Jeg sier ikke at da må alle oppleve det slik, barna er forskjellige og har ulik tålegrense. Men når en vet at trygghet er et av de grunnleggende behovene til et menneske (Maslow) så må en så langt råd ta hensyn til dette. BPA er en løsning, men et avlastningshjem kan et stykke på vei løse det med å ha få ansatte i store stillinger og fordele disse etter hvem som kommer til avlastning. Dette gjør det også lettere å bruke eventuelle kommunikasjonsverktøy og forstå hverandre. Med stor gjennomtrekk av personale og små stillinger så går det dårlig.
Vær også klar over at kvaliteten på foreldrenes opplevelse av avlastningen er avhengig av at de er trygge for at barnet har det godt på avlastningshjemmet. Kommer barnet hjem med blåmerker, rot i tøyet og uten eller dårlige rapporter om hvordan oppholdet har vært, så mottar de avlastningen med en vond klump i magen.
24/11/2016 at 17:44
Hva angår å bruke begrepet BPA for personer med utviklingshemning som ikke selv kan ivareta arbeidsledelse, så er det helt i tråd med rundskriv om BPA (2005), pkt 3.3.
24/11/2016 at 19:36
Tenk deg at du er jenta som ikke får være ute blant venner men må tilbringe helga på institusjon. Tenk deg at du er mammaen som er helt utslitt etter alt ansvaret og trenger en frihelg.
Vi trenger ikke sette disse behovene opp mot hverandre. Vi kan leve oss inn, forestille hvor ufattelig krevende og urettferdig det kan være.
Alle tilbud kan ikke tilpasses alle.
Institusjon er bra for dem som trenger det.
Institusjon er ikke bra for dem som ikke trenger det.
Kodak er når man ikke klarer å revurdere samtiden i sanntid.
Skal vi omforme institusjonene til oaser for alle typer funksjonshemminger, eller skal vi skreddersy individuelle tjenester til den enkelte? For noen vil institusjon alltid være et overgrep. For andre vil det være selve ønskedrømmen. Kodak er når vi blander kortene og gir folk tjenester som ikke passer. Så ja, vi skal skreddersy tjenester, som personlig assistanse, til den enkelte, så får vi se hvilke mennesker som opplever institusjonene som oaser. La oss få velge. Kodak er når vi konstruerer løsninger som ikke blir valgt.