Det kom faktisk en liten tåre i øyekroken. Den kom i øyekroken i det jeg leste kronikken i Aftenposten. Den berørte meg sterkt. For. Den er til meg. Trude Trønnes vakre, vonde og viktige ord er til meg.

 

Den er til meg når hun beskriver situasjonen for utviklingshemmede i Norge i dag. Når hun henter frem den velformulerte og sterke NOUen som ble lagt frem i høst. NOU 2016:17 som dokumenterer at menneskerettighetene til utviklingshemmede blir brutt. Systematisk.

 

Den er til meg når hun beskriver situasjonen for sin bror. Broren som bor i det kommunale bofellesskapet. Og, den er til meg når hun skriver om moren. Moren som har sluttet å tro på papirer.

 

Det er til meg hun skriver når gapet mellom rettigheter og levd liv blir stort.

 

Som leder i tjenester til utviklingshemmede står jeg nemlig ansvarlig for å tette dette gapet. Det daglige arbeidet i disse tjenestene er et menneskerettighetsarbeid. De flotte folkene som er på jobb når deres leder skriver dette er menneskerettighetenes frontsoldater. Flotte ord på glanset papir holder ikke hvis vi ikke kan tilby tjenester som er i tråd med folks verdier, ønsker og behov. Hvis vi ikke kan tilby tjenester som bygger opp under disse rettighetene.

 

Rettighetsperspektivet er viktig. Det er viktig at vi i tjenestene har et overordnet perspektiv på det vi driver med. Samtidig er det helt avgjørende, slik Trønnes gjør i sin kronikk, å fremheve det arbeidet som hver dag gjøres i de kommunale tjenestene for nettopp å kunne sikre at alle mennesker nyter godt av deres rettigheter. Vi må evne å oversette disse rettigheten til vårt daglige arbeid. Oversette lovparagrafer, retningslinjer og føringer til fuglebrett, blomsterenger og badestrender. Altså. Faktiske, konkrete fuglebrett, blomsterenger og badestrender.

 

Jeg tror det er nødvendig med rettigheter, veiledere og kommunale planer på glanset papir. Jeg tror vi må bruke skjema og rapporter og avviksrapportering i de tjenestene vi har. Vi trenger dette for å kvalitetssikre tjenestene våre. Vi trenger de for å drive kontinuerlig forbedringsarbeid. Men. Vi som hver dag jobber i tjenestene skal ikke gjemme oss bak et kontroll- og rapporteringsregime. Regelverket skal først og fremst være et redskap for å kunne skape betingelser for levende liv.

 

Det er faktisk det det handler om. Levende liv.

 

Vi som er ledere i disse tjenestene er ansvarlige for at tjenestene bygger oppunder menneskerettigheter, at vi bidrar til at folk oppnår sine rettigheter, at folk ikke blir diskriminert. Jeg er ansvarlig for at de folkene som er på jobb mens jeg skriver dette faktisk bidrar til levende liv. Med alt det levende liv innebærer.

 

Trønnes skriver de vakreste, vondeste og de viktigste ordene som er mulig å skrive. Hennes kronikk er rett og slett like viktig, sannsynligvis viktigere, å lese for oss i tjenestene som det er å lese haugen av prosedyrer i vårt kvalitetssystem.