For 4 måneder siden ble jeg leder for folk som jobber i tjenester for utviklingshemmede. Det er en jobb som krever det min direktør kaller m i tredje: Mening. Mot. Mestring. Det er ikke vanskelig å finne meningen i en slik jobb. Jeg kan ikke tenke meg noe mer meningsfullt enn å jobbe for mennesker med utviklingshemming. I dette arbeidet er vi menneskerettighetenes frontsoldater. Det gir mening.

 

Jeg opplever også at vi daglig viser mot. Mot til å fatte viktige avgjørelser som påvirker andre folks liv. Mot til å møte utfordringer der de valgene en gjør betyr noe for livskvaliteten til andre.

 

Verken mening eller mot er nok. For at vi skal kunne yte gode tjenester er vi helt avhengig av å oppleve mestring. At hver enkelt av oss opplever mestring i sin egen yrkesutøvelse. At vi opplever at vi som tjeneste opplever mestring. Mangel på mestring utfordrer både vårt mot og meningen i det vi driver med.

 

Når vi leser om tjenester i rapporter, media eller på sosiale medier er det ikke vanskelig å finne eksempler på at folk faktisk ikke mestrer disse tjenestene. At vi ikke mestrer jobben vår. Helsetilsynets landsomfattende tilsyn med tilsvarende tjenester som jeg er leder for er svært dyster lesning. Lovbruddene og avvikene florerer. Den offentlige utredningen som ble lagt frem i fjor høst bekrefter dette. Det er mange mange som ikke mestrer jobben sin. Mange av oss mestrer ikke jobben vår slik vi skulle ønske at vi gjorde.

 

Det er mange grunner til at vi ikke gjør det. Jeg er skikkelig glad for at tilsyn og utvalg peker på de feilene vi gjør. Vi må hele tiden jobbe systematisk for å unngå feil i fremtiden. Samtidig innrømmer jeg at det er utfordrende å lese om alle feilene vi gjør i disse tjenestene. Det er en vanskelig balansegang å sikre at feil fører til læring og ikke bare hjelpeløshet og avmakt.

 

Jeg tror det er avgjørende at vi balanserer tilsyn og avviksrapporteringer med rapporteringer fra det som er bra. Vi må i mye større grad heie på hverandre. Heie på det som er bra. Lære av hverandre. Altså. Ikke bare lære av feil, men også lære av det som er bra. Det finnes gode arenaer i dag. NAKU sine nettsider og bladet Utvikling er på mange måter en arena for berettiget skryt. NAFO-seminaret i mai er et nydelig eksempel på hvordan fokuset kan være på fag og fagutvikling. I neste uke arrangerer jeg vernepleierkonferansen med 250 vernepleiere tilstede. Deilig.

 

Jeg tror vi i større grad skal konkurranseutsette tjenestene til personer med utviklingshemming. Ikke på den måten som høyresiden ønsker å konkurranseutsette dem. Konkurranseutsette som kommersialisere. Nei. Jeg tror vi må kappes om å være flinkest.

 

Lille speil på veggen der, hvem gir de beste tjenestene i verden her?

 

Har du prøvd det? Blottlagt deg foran speilet som alltid sier sannheten?

 

Jeg har et langt stykke igjen for at jeg i det hele tatt kan håpe at speilet svarer meg. Jeg er dog veldig nysgjerrig på hvem speilet svarer. Er det deg? Eller de som gir deg tjenester?

 

Tenk så fint det hadde vært om alle som leser dette kunne komme med forslag på hvem speilet svarer. Hadde ikke det vært fint? Jeg drar gjerne på turne for å lære. Kan ikke nettopp du skrive litt om hvorfor speilet svarer deg eller de som gir deg eller dine nære tjenester? Vi må lære av hverandre.

 

Lille speil på veggen der, hvem gir de beste tjenestene i verden her? Hvis det er deg så lover jeg at jeg skal lære av deg, ikke prøve å drepe deg (eller jage deg inn i skogen til de syv dvergene).