Plutselig. Plutselig blir svært viktige deler av liv omgjort fra bevegelse, prosesser, levende liv. Til ting. På grunn av behov for bistand. I livet. Plutselig ble ønske om bistand i livet til en sak.

 

Synonymet til ”sak” kan være ”ting”.

 

Språket vårt er atferd. Hvilke ord vi bruker påvirker våre omgivelser som igjen påvirker hvilke ord vi bruker. Hvilket språk vi bruker. I noen miljø blir en viss type ord, en type språkbruk, forsterket. I andre miljø blir en annen type språkbruk forsterket.

 

Jeg tror vi må endre velferdsstatens språk. Jeg tror vi må skape miljø som forsterker en annen type språkbruk. Vi må gå fra et språk som tingliggjør til et språk som menneskeliggjør. Vi må gå fra et språk som skaper avstand til et språk som skaper nærhet.

 

En annen gang skal jeg skrive om språket og systemene som skaper avstand i de direkte tjenestene. Som dataprogrammet som er laget for viktig dokumentasjon, eller ordene bruker og bolig. Her vil jeg skrive om ”sak”. Velferdsstaten vår er nemlig omgitt av saker. Det er saksbehandlere, saksbehandlingsregler, veiledere til saksbehandling og klagesaksbehandling. En språkbruk som nettopp gjør levende liv om til noe formelt på et stykke papir.

 

Redaktørene av boken Velferdens organisering (Vabo & Vabø, 2014) skiller mellom organisasjoner som gjør noe med mennesker og organisasjoner som leverer noe til mennesker. Det er de førstnevnte som blir omtalt som menneskebehandlende organisasjoner, pasient og klientrelaterte velferdsorganisasjoner. Dette i motsetning til saksbyråkratiene. (Vabø, 2014) For å få tjenester som skal bistå en i sitt liv, må en få vedtak om akkurat dette. For å få komme til de menneskebehandlende organisasjonene, så må en gjennom saksbyråkratiet. Eller må en egentlig det?

 

Det er mulig å se for seg at organisasjonene som behandler søknad om tjenester kan forstås både som saksbyråkrati og som menneskebehandlende organisasjoner. Det kan også være slik at ulike aktører forstår dette ulikt, ut i fra hvilket ståsted en har. Hvordan en forstår organisasjonen kan legge grunnlag for ulik forståelse for hvilken rolle disse vedtakene spiller.

 

Jeg vil hevde at prosessen med søknad om tjenester også er en menneskebehandlende prosess. Selvsagt er det det. Vedtak innebærer kontakt mellom mennesker. De må gjøre det. Vedtak om tjenester er ikke bare ”papirvedtak” om tildeling av tjenester grunnlagt i lov- og regelverk, de fordrer samhandling mellom kommunale saksbehandlere og tjenestebrukere. Vedtakene er en del av tjenestene.

 

Jeg er opptatt av å menneskeliggjøre vår forvaltning og våre tjenester. Jeg tror at ved å hjemme seg bak ordet sak og saksbehandling er det lettere å ta avstand. Kanskje tror en at en ved å ta avstand så er det lettere å ha fokus på rettigheter, på likebehandling, på rettferdighet. Jeg tror det er feil. For det er jo til syvende å sist menneskerettigheter det er snakk om. Jeg tror det viktigste en oppnår ved å ta avstand ved å behandle mennesker som saker er å ha fokus på økonomisk besparelse. Økonomisk besparelse på kort sikt.

 

Det kan jo ikke være slik at våre rettigheter skal være avhengig av et fremmedgjørende språk. Av formelle rutiner der en glemmer at det faktisk er mennesker vi snakker om.

 

Vi må tørre å komme nærmere folk. For det er folk. Ikke saker. Vi må huske at språk er atferd. Språk er ikke et tegn på hvordan vi behandler folk. Det er hvordan vi behandler folk.