Vi som er skeptisk til kommersialisering av velferdstjenester pleier å si at det er vanskelig å sammenligne salg av ting med omsorgstjenester til mennesker. Avstanden i hva en driver med er for stor. Selvsagt er det stor avstand, og det er gode grunner til at en ikke skal overføre erfaring automatisk fra en bransje til en annen. Samtidig. Samtidig så tror jeg at vi i offentlig sektor i mye større grad må tørre å lære fra de beste. De beste på kundeservice.

For en tid tilbake snakket jeg med en pappa til en gutt med omfattende funksjonsvansker. Han kom med et tankevekkende eksempel. Han reiser mye. I løpet av en drosjetur kan han via sine apper på mobilen bestille en relativt kompleks reise rundt omkring i hele verden. Fly, hotell, videre transport og møter med samarbeidspartnere. Dette var en virkelighet som han opplevde som helt fjernt fra offentlige tjenester. Tjenestene som knapt åpner opp for at han kunne sende dem en e-post, og der en er avhengig av å ha mulighet til å ringe i kontortiden. Han opplevde å måtte dra på det samme sykehuset 3 ganger på en uke, da de ulike tjenestene (på samme sykehus) ikke snakket sammen. Da tok han ikke med alle andre instanser, skole, andre kommunale tjenester m.m. Offentlig sektor er på vei, men jeg tror vi har mye å lære av hvordan private aktører syr sammen tjenestereiser på en relativt enkel måte. Ikke bare gjennom digitalisering, men også det.

Her om dagen kjøpte jeg meg en ny iPad. Jeg bruker den til å skrive dette innlegget. Jeg liker egentlig å kjøpe i butikk. Snakke med de som jobber der, spørre dem direkte om produktet. Ta på, lukte, føle. Slike møter er viktige både i private bedrifter og i offentlige tjenester. Men. Denne gang var jeg sikker på hva jeg skulle ha. Jeg hadde sjekket på nett. Vært innom butikken. Snakket med folk. Derfor valgte jeg å kjøpe min nye iPad på Apple sin nettbutikk. Under to dager etter at bestillingen var gjort, var den på døren min. Med navnet mitt inngravert. Svært effektivt. Svært behagelig for meg som kunde. En av de faktorene som fascinerte meg var informasjonen jeg fikk tilgang til underveis. Fra jeg la inn bestillingen kunne jeg spore hvordan min bestilling ble behandlet. Sjekk ut bildet øverst i dette innlegget. Jeg kunne følge behandlingen fra steg til steg. Åpent på nett. Denne informasjonen førte til at jeg kunne planlegge de nærmeste dagene. At jeg kunne føle meg trygg på at noen andre fulgte opp det jeg hadde bedt om. Strålende.

 

Her tror jeg offentlig sektor har mye å lære. Denne informasjonen. Åpenheten. Tenk deg at du søker om avlastning for ditt barn med autisme. Etter at du har snakket med kommunen om hva som kan være bra og mulig for deg («ta på, lukte, føle»), sendte du søknaden. Deretter kunne du følge saksbehandlingen åpent på nett. I dag har saksbehandler gjennomgått søknaden klokken 1005. Klokken 1100 ble det sendt en henvendelse til fagperson for vurdering. Dag 2, klokken 1200 ble det sendt invitasjon til tverrfaglig møte der du og ble invitert. Altså, du forstår hvor jeg vil.

 

Det er ikke nødvendigvis den detaljerte måten å gjøre det på som automatisk skal overføres, men det er tankesettet, åpenheten, viljen. Verdiene. Jepp. Jeg tror faktisk at offentlig sektor kan lære noe om verdier fra de beste i privat sektor. De beste på kundeservice.