Har du hørt om #metoo? Det var det jeg spurte sønnen min ved middagsbordet. Har du hørt om #metoo spurte jeg den 13 år gamle sønnen min. For. Det var på tide å ta ansvar. #mittansvar.
Dette var uken det ble mørkt. Uken det var umulig å distansere seg fra enkelthistoriene om gamle menn i utlandet som forgrep seg på jenter, gutter og damer langt unna vårt eget miljø. Dette var uken vi her i Norge ikke hadde noe valg. Det handler ikke om enkelthistorier. Ikke nå lenger. Det handler om oss. Om deg og meg.
Denne uken har jeg ikke helt klart å legge fra meg tanken på #metoo. Tanken på at dette ikke er noe vi kan være tilskuere til. At dette er noe vi alle må ta stilling til. Overgrep, trakassering og overtramp handler om makt. Personer som bruker sin posisjon til å krenke andre for å oppnå egne goder.
Det er ikke bare som mann jeg er nødt til å ta ansvar for at kulturer som er beskrevet de siste ukene finnes. Det er kanskje enda viktigere at en gransker hvordan vi opptrer i de ulike typene av maktposisjoner en selv og andre i eget miljø inntar.
I mitt eget liv tenker jeg tilbake på min tid i fagbevegelsen. Et miljø som var preget av sterkt samhold, men også rå maktkamp og posisjonering. Selvsagt hadde jeg posisjoner som det var mulig å utnytte. Jeg var også i posisjoner der jeg kunne forebygge og forhindre.
Jeg tenker tilbake på min tid som leder. Det er ikke bare i kulturlivet arbeidssituasjonen er preget av store aldersforskjeller, arbeid på ulike tider av døgnet, maktulikhet mellom folk i posisjoner og unge mennesker på vei inn i arbeidslivet. Som leder i velferdstjenestene er det avgjørende at vi viser stor grad av ansvar og har en tydelig bevissthet, også når det gjelder seksuell trakassering.
Jeg tenker på #mittansvar som foreleser og veileder. Jeg har faktisk ikke tidligere tenkt på at det også kan gi maktposisjoner det er mulig å utnytte på måter som går over streken for hva som er akseptabelt.
Jeg tenker tilbake på utallige konferanser og seminarer. Samlinger der fagfolk, gjerne ledende fagfolk på vårt felt, møtte unge nye ambisiøse miljøarbeidere. Kanskje burde jeg gjort noe annet enn å le av de tilsynelatende uskyldige historiene fra boblebadet? Kanskje burde jeg stilt spørsmål om hva som kanskje skjedde etterpå i hotellenes mangfoldige korridorer og rom.
Selv om mange av oss ikke har vært invovert i konkrete saker som ligner dem som nå blir beskrevet i media, er det vårt ansvar å granske egne posisjoner, handlinger og miljø. Dette er #mittansvar.
Det er også #mittansvar å ikke bidra til devaluering av historiene som nå kommer frem. For. I en slik sak er ”men” det verste ordet som finnes. Altså men, ikke menn.
Det er forferdelig det som har skjedd, men det er jo lenge siden.
Det er ille at så mange kvinner har opplevd dette, men det er jo også menn som blir utsatt for trakassering og overgrep
Overgrepene som kommer frem er uakseptable, men jeg gjør jo ikke slikt
Det er mange historier som nå kommer frem, men det er jo ikke de fleste menn som driver på slik
Jeg tar avstand fra det som har skjedd, men det er sikkert ikke verre i mitt miljø enn andre miljø
Vi må slutte å bruke ”men” i slike saker. ”Men” devaluerer verdien av det som kommer frem. Vi er nødt til å ta hver enkelt historie på alvor. Slik viser vi respekt for personene som står frem. Slik viser vi respekt for alvoret i temaet. Slik viser vi respekt for behovet for endring.
Jeg tror gutta på rommet til min 13 årige sønn ble litt overrasket. Overrasket når faren i huset braste inn og spurte dem om de hadde hørt om #metoo. Altså. Har dere hørt om #metoo? Om alle damene som de siste ukene har fortalt om overtramp, seksuell trakassering, overgrep. Om alle de utrolig tøffe damene som forteller om virkeligheten. Som ikke bare er sin virkelighet. Vår virkelighet. Det er vår virkelighet og vårt ansvar, gutter. Det er vårt ansvar å behandle folk skikkelig. Sant. Tror de ristet litt på hodet når jeg forsvant ut døren. Men de har i hvert fall hørt om #metoo. De har hørt om vårt ansvar.
Mitt viktigste ansvar er å bidra til å bygge verdier. Hos meg selv, mine barn og i de miljøene jeg ferder. Verdier som er så tydelige og gjennomarbeidede at de fungerer som veiviser og støtte for handling.
#mittansvar
Cato Brunvand Ellingsen 
19/11/2017 at 14:04
Jeg har lyst til å komme med et «men».
Først, takk for det du skriver her – det er så godt å lese hvordan du reflekterer og tenker. Det er også så godt å høre om engasjementet ditt som bobler over.
Men-et handler om at jeg tror vi må være forsiktig når vi kommuniserer disse tingene til de som er yngre enn oss. De som ikke har hatt slikt ansvar. De som ikke har møtt denne virkeligheten. Da tror jeg vi må lære jentene og guttene det samme. Kreve respekt for egne grenser. Vise andre respekt for deres. Lære dem at sex og seksualitet er nydelig, en gave både til dem selv og fremtidige partnere. Men som kan misbrukes, både av dem selv om mot dem selv, jenter og gutter likt. Lære dem hva de gjør når noen tråkker over grensene deres.
Men når vi henvender oss til ungdom, så tror jeg altså at vi må være svært forsiktige med å kjønne. Det blir så lett slik at gutta blir mer usikre enn de behøver å være, å bli assosiert med «de som overgriper» er ikke bra for noen i denne alderen. Det får vi voksne ta det hele og fulle ansvaret for. De skal få starte med blanke ark, men foreldre som gir dem et bedre utgangspunkt enn det vi fikk.
19/11/2017 at 14:08
Ja! Jeg er enig med deg, Beate. Du har et veldig godt poeng. Det er viktig å ha en åpen dialog med barn og ungdom om dette, og da er det sentralt at de får god opplæring i sex og seksualitet, og at dette ikke er noe som er forbudt og farlig. Takk for nyansering (som jeg oppfatter som et «også» og ikke oppfatter som et «men»).