I dag var det en klok dame som sa at skuffelse ikke bidrar til noen ting som helst. At det sjelden kommer noe konstruktivt ut av denne følelsen. At sinne var bedre. I prinsippet er jeg enig. I prinsippet. Men. Akkurat nå er jeg ferdig med å være sint. Sint på vegne av alle de barna som hadde fortjent bedre. Alle de barna som ikke profiterer på den monofaglige og monoprofesjonelle skolen. Jeg er ferdig, skuffet og resignert.
Her om dagen ble det klart at KrF hadde fått gjennomslag for en lærernorm i budsjettforliket. En lærernorm som skal sikre flere lærere i skolen. Jeg er av dem som heier på flere kompetente voksne i skolen. Å tro på at økt kompetanse hos den enkelte lærer løser alle problemer i skolen er som å tro på julenissen. For å utnytte den enkeltes kompetanse er vi avhengig av en organisasjon som sørger for muligheter til å bruke denne kompetansen. Da trenger vi flere voksne.
Et viktig argument, både fra politikere og Utdanningsforbundet, er at lærere ofte blir opptatt av andre oppgaver enn de pedagogiske tiltakene. Skoler strever med sosiale utfordringer. Barn strever med livet. Likevel argumenterer dem med at flere lærere er det riktige for å løse disse utfordringene. Når det argumenteres med behovet for en lærernorm for å løse oppgaver som er utenfor hva som er lærernes kjernekompetanse og midt i andre profesjoner kjernekompetanse, blir det svært underlig. Ville vi etterlyst norm for sykepleiere på sykehus hvis det manglet leger, eller norm for piloter hvis det mangler bakkepersonal på flyplassen? En lærernorm med slike argumenter devaluerer ikke bare mitt eget fag. Det forenkler de komplekse utfordringene barn i skolen står overfor.
Det vi trenger er en norm for helse- og sosialfaglig personell i skolen, slik at lærerne faktisk kan fortsette å gjøre det de er gode på. Det hadde vært det revolusjonerende nye som hadde bidratt til en skole for alle, men jeg er i ferd med å gi opp… en skulle i det minste tro at partier som KrF og SV skulle forstå hvor viktig helse- og sosialfaglig kompetanse kan være for å gi folk like muligheter.
I dag var jeg på et seminar om inkluderende skole i forbindelse med FNs internasjonale dag for funksjonshemmede. Mye svært spennende og bra ble sagt på konferansen, noe jeg sikkert vil komme tilbake til i andre sammenhenger. De faglige bidragene fortalte om behovet for vilje, tilrettelegging for mestring, for samarbeid. At det er mulig med inkludering med rett kompetanse. De faglige bidragene var svært gjenkjennelig (og selvfølgelige) for meg med helse- og sosialfaglig utdanning.
Det var også overtydelig at historien om funksjonshemmede barn i skolen ikke først og fremst handler om brutte forventninger, men om manglende forventninger. Dagens skole og skolepolitikk har feilet. Like vel. Like vel er svaret mer av det samme. Flere lærere. bedre lærere. Lærere som i utgangspunktet har lite eller ingen kompetanse på utviklingshemming og universell utforming skal altså løse problemene som alle er enige om finnes. Grrr.
På dagens seminar var det to statsråder, to ombud, mange aktivister. Ingen. Ingen snakker om en tverrfaglig og tverrprofesjonell skole. Det er som om de er redd for at ved å snakke om dette i en slik sammenheng så vil de devaluere rettighetene til elever med funksjonshemming. Som om de tror at det å åpne opp for en skole som inneholder et mangfold av kompetanse vil stigmatisere elevene.
Det er jo ikke slik at elever bør ha rett på en lærer. Det må jo være slik at de har rett på å lære. På å ha det bra. På et miljø der de opplever å bli sett og hørt.
Jeg tror jeg gir opp. Det er visst bare meg som mener at det er underlig at skolen fortsatt er vår velferds siste monoprofesjonelle bastion. At det er underlig at selv om en på alle andre velferdsområder med krav om høy kompetanse så har en forstått at tverrfaglig arbeid er grunnleggende viktig, så snakker en i skolen fortsatt om at å styrke en profesjon er (nesten) det eneste saliggjørende.
En annen klok dame sa en gang til meg at det var viktig å velge sine kamper. Å finne kamper som betydde noe, selvsagt, men som det var mulig å vinne. Kampen for en bedre skole. En tverrprofesjonell og tverrfaglig skole. Kampen for en skole for alle barn, uavhengig av hvordan de lærer eller hva som trengs av kompetanse for å sikre skolens formål. For å sikre barnas egne mål. Den kampen er jeg i ferd med å gi opp. Det gjør meg trist og fortvilet. Selv om jeg vet at det ikke hjelper så mye.
Derfor bør jeg kanskje bytte ut det første ordet i tittelen på dette innlegget fra «faen» til «sukk». Kanskje…
Cato Brunvand Ellingsen 
04/12/2017 at 23:40
Kunnskapen om utviklingshemmede er slik jeg ser det begrenset til kunnskapen om brukere med vedtak om kommunale Helse- og omsorgstjenester.
05/12/2017 at 00:03
Kjære Cato.
Elever i den norske skolen trenger flere profesjoner, men først og fremst må barn og ungdom med funksjonshemmede oppleve å få godt kvalifiserte pedagoger. Det å sette elever ut av sin klasse og inn i mindre grupper er ikke løsningen.
For over 25 år siden ble jeg (sosionom) ansatt som miljøarbeider på Elverum ungdomsskole. Intensjonen var god, men i praksis fikk jeg i oppgave å ta meg av elever som gjorde det lettere for lærere å gjennomføre undervisningen i sine klasser. Vi må passe på at vi ikke blir nye profesjoner i skolen som bidrar til segregering ved at elever kan tas ut av klassen. Vi må finne frem til hvordan vi kan støtte flere til å delta i sin klasse gjennom å gi like forventninger og et mangfold av rollemodeller blant jevnaldrende. Vi som har andre profesjoner må tydeliggjøre vår rolle og vår kompetanse. I Vennesla kommune ble det for noen år siden gjennomført et prosjekt hvor miljøarbeidere og lærere tok i bruk Drop-In metoden (www.dropinmetoden.no) som er en systematisk metode for å veilede elever til en positiv elevrolle.
Jeg hører Mimmi Kvisvik og flere andre sette ord på at det trengs mer sosialfaglig kompetanse i skolen. Det jeg savner er tydelige og konkrete svar på hvorfor vi trengs. Det tror jeg vi kan bli mye tydeligere på.
05/12/2017 at 00:25
Hei Anders
Takk for en god kommentar. Du har flere gode poeng. Jeg tror at flere profesjoner i skolen nettopp vil føre til en inkluderende skole med et mangfold av virkemidler. Både i klassen og utenfor når det trengs. Slik det er nå ansettes eksempelvis vernepleiere ofte for nettopp å ta elever ut av klassen. Det er problematisk, men slik blir det fort med manglende satsning. Er det noen grunn til å tro at det ikke er bedre med en lærer og en helse- og sosialfaglig profesjonsutøver i hver klasse, enn to lærere? Dette vet vi for lite om, men så lenge ingen er villige til å teste ut dette på alvor får vi heller ikke grunnlag for å forske på det.
Jeg synes altså at vi har svar på hvorfor vi trengs, men lite svar på hvordan dette kan gjøres på en best mulig måte.
05/12/2017 at 11:47
Hei Cato. Hovedpoengene dine er gode. Mangfoldige utfordringer i skolen krever mangfoldige profesjoner. Og du mener det bør komme en norm for våre profesjoner i skolen. Men vi kan glede oss over at det arbeidet allerede er i gang! FO arbeider for en tilføyelse i Opplæringsloven som forplikter skolen på å ansette helse- og sosialfaglig personell ved siden av, ikke som supplement, til lærerne. Og NSF arbeider for at skolen, i Opplæringsloven, skal forpliktes til å samarbeide med skolehelsetjenesten. Slike gode forslag er nye, og viser at det går framover.
Men joda, bevegelsen for bedre helse- og sosialfaglig kompetanse i skolen har også mindre pene trekk; – når vi fra BSV hold igjen og igjen forklarer behovet for BSV’ere i skolen, side opp og side ned, – uten å nevne skolehelsesøster som like viktig? Ser vi bare oss selv? Hva slags tverrfaglighet er det?
Og når selv du, på seminar på FN-dagen, så vidt jeg skjønner velger å holde kjeft om inkluderende skole- hvordan skal jeg forstå det? Ble du nektet taletid?
Og jeg medgir at når vernepleierutdanningen ikke engang er nevnt i kap 24 «På lik linje» , hvor det gjøres rede for mangelfull kunnskap og kompetanse rundt arbeid med utviklingshemmede, svimler det litt for meg og.
Men altså, hovedsaken; Ingen grunn til mismot. Mange skyver i riktig retning. I boka «Om lærerrollen» (2016) skrevet på mandat fra Kunnskapsdept. av en Ekspertgruppe (Dahl Thomas m. fl (2016) står det;
«Flere profesjoner bør inn i skolen. Skolen har i dag utfordringer på en rekke områder som går utover lærerens kjernekompetanse. En lærerrolle som skal fremme dybdelæring, må avlastes for oppgaver som andre profesjoner er mer kompetente til å utføre. Det er i dag godt forskningsbelegg for å hevde at profesjoner som helsesøstre og barnevernspedagoger i samvirke med lærerne kan bidra til å styrke elevenes utvikling og læringsmiljø. Større oppmerksomhet bør rettes mot tverrprofesjonelt samarbeid» (s.211).
Det er også en rekke gode forslag i «På lik Linje» som jeg synes viser at det går framover.
Vi skal selvsagt ikke bare bistå, men følgende forslag var utenkelig bare for noen år siden;
«Utvalget anbefaler et lønnssystem i skolene som sikrer at også andre yrkesgrupper enn lærere får uttelling for formell utdanning. Dette gjelder blant annet vernepleiere, sykepleiere og andre med fagutdanning som bistår i undervisningen av elever med utviklingshemming» (kap 20)
Og ser du ikke alle bsv’erne ansatt i skoler, alle lærerne som heier på bsv’ere i skoler, alle bsvstudentene som vi inn i skolen. Det er 1000-vis av oss.
Så hva er det det heter Cato ? «Tørk tårene og knytt nevene», eller noe sånt?
06/12/2017 at 21:23
Kjære Peter
Du aner ikke hvor glad jeg er for at du fremdeles engasjerer deg i dette. Du og ditt arbeid og engasjement er viktig.
Jo, jeg ser noen lyspunkter. Jeg ser de som gjør en fantastisk jobb i skolen. Jeg ser alle de flotte lærerne som roper hurra for flere profesjoner i skolen. Og ikke minst, jeg ser Skolelederforbundet som kanskje er den tydeligste på feltet. Bra!
Samtidig så synes jeg det ofte er et skrift frem og to tilbake. Jeg klarer ikke å forstå at ikke skolen, av alle steder, skal kunne tenke nytt på dette feltet. Sannsynligvis er det nok noe i både din påpekninger av vår egen retorikk, og ikke minst at jeg befinner meg i en egen boble. Den boblen kommer jeg kanskje ikke ut av før jeg innrømmer at jeg må finne meg noen andre kamper… 🙂
05/12/2017 at 13:48
Når jeg satt i sentralstyret til Landsforbundet for utviklingshemmede jobbet med vi med høringssvar til NOU På lik linje og et av forslagene vi kom med der er at det innfører fritt skolevalg for elever med generelle lærevansker.
Hele høringssvaret kan dere lese her.
https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing—nou-201617-pa-lik-linje.-atte-loft-for-a-realisere-grunnleggende-rettigheter-for-personer-med-utviklingshemming/id2521939/?uid=e4fd5f19-bb55-42b0-91e2-e298fede3db3
07/12/2017 at 10:48
Cato. Du skriver «Jeg klarer ikke å forstå at ikke skolen, av alle steder, skal kunne tenke nytt på dette feltet». Når du skriver «skolen» i entall bestemt form,hva henviser du til da?. Regjeringens politikk, departementets gjennomføring eller mener du virksomheten i de de ca 3000 grunnskolene vi har i Norge.?
Uansett; DET TENKES NYTT CATO, i hundrevis – tusenvis? – av tilfeller, fra departement til den minste grendeskole.
Peter