«Hvem var jeg før jeg kjente på kroppen at din livskvalitet bestemmes ut i fra budsjetter og andres velvilje?
Hvem var jeg før jeg innså at jeg må ha pauser fra deg for å kunne være meg sammen med deg?
Hvem var jeg før jeg begynte å planlegge ditt liv som voksen, ikke med kone og barn, men bak kommunale vegger med betalt arbeidskraft?»

 

Av og til kan drømmer bli virkelig. Jeg har lenge drømt om en faglig møteplass for vernepleiere. Et sted der fag og nettverk kan bygges og utvikles. Et sted der vernepleierfaglig yrkesutøvelse står i sentrum. Konferansearrangøren JobbAktiv har bidratt til at min drøm om dette ble virkelig. To år på rad har vi arrangert vernepleierkonferanse. Vernepleierkonferanser som begge årene har samlet (pluss minus) 250 vernepleiere og venner av vernepleierfaget til en vernepleierfaglig møteplass.

 

Jeg har ikke tenkt å komme med noe referat fra årets konferanse. Jeg har bare lyst til å si takk. Takk til alle dem som bidro med spennende og gode fremlegg (herregud så mange flinke folk som finnes der ute). Jeg har enda til gode å høre noen si nei til å holde foredrag på konferansen. Og. Takk til alle dere som kom. Som sørger for at drømmen leverer.

 

Jeg tror virkelig at det er behov for en slik vernepleierfaglig møteplass. En møteplass som har plass til store plenumsforelesninger og små parallellsesjoner fra vernepleierfagets kriker og kroker. Jeg drømmer om 1000 stykker hvert annet eller tredje år…

 

Også i år var det stort sett vernepleiere som bidro med innlegg, men jeg har her tenkt å fremheve et par andre som jeg synes satte en ekstra spiss på konferansen. Jeg innrømmer gladelig at for en vernepleiernerd som meg var det fantastisk å ha internasjonalt besøk. Professor Michael Brown snakket blant annet om Learning disability nurse. Vår søsterprofesjon i Storbritania. For. Vi er ikke alene i verden. Selvsagt ikke.

 

Og. Selvsagt åpnet konferansen med representant fra dem vi er til for. Dem som blant annet trenger vernepleierfaglige tjenester for å leve liv i tråd med egne verdier. Bjarne Kjeldsen. Far til en gutt med Smith-Magenis. Jeg blir så glad for foreldre som deler. Deler livene sine. Dette er så viktig for å utvikle fag og yrkesutøvelse.

 

Bjarne startet med å gjengi disse ordene. Ordene fra Inger Brokka de Ruiter. Disse sterke ordene fra en mamma til en gutt med autisme. Altså. Uten dere ingen vernepleiere. Ikke noe vernepleierfaglig yrkesutøvelse. Ingen vernepleierfaglig utvikling.

 

Hvem var jeg før deg?
Hvem var jeg før illusjoner ble brutt?
Hvem var jeg før jeg skjønte at du trenger at jeg overlever deg?
Hvem var jeg før jeg visste at ikke alt går over?
Hvem var jeg før jeg kjente på kroppen at din livskvalitet bestemmes ut i fra budsjetter og andres velvilje?
Hvem var jeg før jeg innså at jeg må ha pauser fra deg for å kunne være meg sammen med deg?
Hvem var jeg før jeg begynte å planlegge ditt liv som voksen, ikke med kone og barn, men bak kommunale vegger med betalt arbeidskraft?
Hvem var jeg før jeg forstod at kampene, som må tas, ikke bare stjeler tid, men legger seg som tunge murstein i kroppen?
Jeg ville ikke vært den jeg var før deg, for din kjærlighet til meg gjør at alt dette er verdt det. Hver dag!
Men kjærlighet og hengivenhet skal ikke være en hvilepute for de som bestemmer. De skal si og mene: bare du er deg, derfor er du så verdifull, og handle deretter
Inger Brokka de Ruiter