I begynnelsen må jeg innrømme at jeg tenkte meg om. Hva er dette for noe? Er det nok en gang noen som prøver å spille utviklingshemmet ved bruk av de vanlige stereotypiene? Litt rar gange. Noen rare bevegelser. Uforståelige rop i luften. I begynnelsen kom den politisk korrekte vernepleieren frem i meg med alle pigger ute. Er vi virkelig ikke ferdig med slike stereotypier? Det var i begynnelsen. Så ble det mørkere.

Jeg er «født» som vernepleier i normaliseringens tidsalder. Tiden etter reformen som flyttet ansvaret for tjenester fra helsevernet for utviklingshemmede til kommunene. Slik jeg husker det var det en tid der selv «mannen i gaten» visste noe om situasjonen for utviklingshemmede og om denne store velferdsreformen.

I dag er det ganske stille. Selv ikke de som velger å begynne på vernepleierutdanning kjenner til reformen før de starter på veien til å bli vernepleier. Det er ikke mange som i dag tematiserer reformen som fikk stor betydning i livene til mange med utviklingshemming. En reform som ga føringer for flere andre store velferdsreformer som kom i ettertid. En reform som (egentlig) skulle endre samfunnet.

Det er ikke så mange som tematiserer livene til utviklingshemmede. Livene som ikke så mange kjenner til. Det at mange med utviklingshemming har behov for ekstra omsorg fra familie og fra velferdstjenester for å leve liv i tråd med egne verdier krever noe. Krever noe av familiene. Krever noe av oss som samfunn. Derfor er det så viktig at vi snakker om dette. Snakker om det i fagmiljøene. I politikken. I kunsten og på gaten. Hva skal egentlig til for å skape gode, rause og inkluderende samfunn?

Det er nettopp dette Statsteatret gjør med stykket «1980 – Aker brygge» som hadde urpremiere fredag. Tematiserer reformen. Tematiserer livene til utviklingshemmede. Stykket handler egentlig om jappetiden, høyrebølgen og individualismens tid. Det er dette som er gjennomgangstemaet for stykket. En tid der folk solgte sin egen mor for egen vinning (som blir beskrevet i en av scenene i stykket). Einar med utviklingshemming er en del av familien som har hovedrollen. I lys av jappetiden ser vi kanskje også særlig godt menneskers sårbarhet. Uavhengig av hvem man er og hva man gjør. I lys av jappetidens jag etter materielle verdier blir vi gjennom rollen til utviklingshemmede Einar tvunget til å stille spørsmål ved hvilke verdier som virkelig er viktige. Hvilken verdiskapning er det virkelig vi trenger?

Statsteatret «ønsker med sitt prosjekt «Norge 1066-2066» å «skrive» fortellingen om Norge på nytt». De har over år tatt for seg det de selv beskriver som «viktige knutepunkt i vår historie» og søker å finne svar på «hvem vi er og hvorfor vi har blitt sånn.»

Jeg er glad for at reformen for utviklingshemmede også sees inn i et slikt knutepunkt. Det var et knutepunkt for mange med utviklingshemming, men reformen skulle ogsåvise fremover for samfunnet vårt.

Kunsten kan nyansere på en måte som ikke politikken får til. Kunsten skaper følelser som ikke stortingsmeldinger og NOUer evner. Både nyansene og følelsene er viktig for å gi grunnlag for forandring.

Når Einar lurer på om han er som alle andre. Når han vil flytte fra institusjonen han bor på. Når han passivt sitter hjemme hos moren, og til slutt ender opp med å slå henne. Slå henne gang på gang på gang. Når stykket bevisst forlater stereotypiene er det ingen som lenger ler i salen. Da kan vi ikke bare snakke om NOUer og stortingsmeldinger. Noe er feil og det er ikke bare vernepleierne i salen som forstår alvoret.

Stykket er tankevekkende, også for en vernepleier som er veldig glad i reformen. Som mener at vi bør være ferdig med å diskutere om reformen var bra eller dårlig. Det kan være at stykket kan tolkes som en kritikk mot reformen som førte til at venner måtte flytte fra hverandre. At felleskap gikk i stykker. Men. Jeg velger å tolke stykket som en viktig påminner om hvor viktig felleskap er.

For meg er stykket et varmt forsvar for velferdsstaten vår. For felleskap. Vi ble ikke nødvendigvis et varmere mer inkluderende og mangfoldig samfunn ved å flytte folk fra institusjoner til kommunale leiligheter. Skal intensjonene med reformen lykkes må vi være et varmt inkluderende og mangfoldig samfunn. Vi har et stykke igjen, og da er det nettopp viktig med kunst som får oss til å kjenne det i magen, hjertet og hodet.