Cato Brunvand Ellingsen

For syv åtte år siden satt jeg på kontoret til daværende statsråd for høyere utdanning, Tora Aasland. Over tid hadde departementet jobbet med fremtidens helse- og sosialutdanninger. Sterke krefter ønsket å legge ned vernepleierutdanningen. Det var svært usikkert om utdanningen jeg er så glad i ville bestå. For syv åtte år siden opplevde jeg mitt største profesjonspolitiske øyeblikk. Tora Aasland sa, den dagen på det midlertidige kontoret til Kunnskapsdepartementet, at hun hadde lagt planene om avvikling på is. Vernepleierutdanningen ville bestå.

Det er litt rart å tenke på. Tenke på at vernepleierutdanningen flere ganger har vært under hardt press. Da jeg selv møtte opp på min første forelesning som vernepleierstudent i 1995 fikk jeg beskjed av den ene foreleseren, at jeg tilhørte det siste kullet med vernepleiere. Han var en forkjemper for endringer i utdanningssystemet og tiden var inne for å legge ned denne utdanningen som mange mente var en anakronisme fra tiden med store sentralinstitusjoner. Vi var institusjonsskadet og ville aldri kunne utøve gode inkluderende tjenester i fremtidens kommuner. Så feil kunne en altså ta.

I dag er vernepleierutdanningen etterspurt av arbeidsgivere. Anerkjent av tjenestebrukere. Det er stor mangel på vår kompetanse, og fremskrivningen viser at det vil være mangel på vernepleiere i lang tid fremover. Det gleder et vernepleierhjerte. Det burde blitt utdannet enda flere vernepleiere for å imøtekomme behovene til tjenestebrukere over hele landet.

De siste årene har det igjen vært arbeidet med fremtidens helse- og sosialutdanninger. Det skal komme nye nasjonale retningslinjer for landets helse- og sosialfagutdanninger. Det har sikkert vært noen stemmer som på bakrommet har spurt om det egentlig er behov for denne utdanningen som kanskje med første blikk er litt vanskelig å forstå for dem som liker faste kategorier og enkle løsninger. De som tror at enten er man sosialarbeider eller så er man sykepleier. Men, det mest slående med det arbeidet som har vært gjort de siste årene, særlig hvis en skal dømme fra det lille som oss som ikke har deltatt i dette arbeidet har fått kjennskap til, er at fokus har vært på hvordan fremtidens vernepleierutdanning skal se ut. Ikke om vi skal ha en vernepleierfaglig utdanning. Det er superbra.

Å bygge en ny vernepleierutdanning på den gamle grunnmuren er helt sikkert en utfordrende øvelse. Det er ganske mange ulike meninger om hva vernepleierutdanningen er og hva den skal være? Hva er det som egentlig kjennetegner en vernepleier? For en del år siden prøvde jeg å antyde overfor lederne av landets vernepleierutdanninger at det var en splittelse (usikker på om det var det begrepet jeg brukte) mellom landets vernepleierutdanninger. Jeg husker jeg ble kontant avvist. Jeg tror nok dog at det er mange som opplever at det er viktige forskjeller mellom vernepleiere utdannet på de forskjellige utdanningsinstitusjonene. Da jeg som nyutdannet vernepleier ble oppringt av en tidligere arbeidsgiver som kun ønsket vernepleiere fra østlandsskolene opplevde jeg det som et problem (selv om det var meg hun ville rekruttere). I dag er jeg litt mer usikker. Kanskje er det helt greit at det er et mangfold av vernepleiere til å møte komplekse og mangfoldige problemstillinger? I høringsbrevet fra departementet skriver de at «Retningslinjene skal sikre nødvendig styring slik at utdanningene fremstår som enhetlige og gjenkjennelige uavhengig av utdanningsinstitusjon, men samtidig gi rom for lokal tilpasning og utvikling ved den enkelte institusjon.»

Vel. Nå er forslag til nye retningslinjer for vernepleierutdanningen ute på høring. Det er sannsynligvis et resultat av ulike kompromisser mellom ulike interesser, men jeg synes stort sett forslaget gir et godt grunnlag for fremtidens utdanning. Jeg skal ikke bruke mye plass på hva jeg mener om forslaget, men jeg skulle selvsagt ønske at det ble debattert (bruk gjerne bloggen min hvis du vil skrive). Jeg er glad for at forslaget slår fast at utdanningen skal være kunnskapsbasert (tro det eller ei så har ikke det alltid vært en selvfølge). Jeg er også glad for at det tar utgangspunkt i en relasjonell forståelse av funksjonshemming. Funksjonshemming er ikke noe som utelukkende finnes i det enkelte individ, men oppstår i et (manglende) samspill mellom individ og samfunn. Videre tar det utgangspunkt i et rettighetsperspektiv og retter særlig oppmerksomhet på rettighetene til utviklingshemmede. Dermed ivaretar den nye utdanningen vårt særskilte og historiske samfunnsmandat, uten at den sier at vår kunnskap og kompetanse kun skal rettes mot denne gruppen tjenestemottakere. Det synes jeg er en god løsning. Selvsagt skal utdanningen også kvalifisere til autorisasjon som helsepersonell.

Det nye forslaget er ikke inndelt i studiepoeng. Det åpner opp for at institusjonene skal ha stor grad av frihet til å bygge en utdanning som møter målsettingene som forslaget skisserer. Samtidig skal en legge opp til studentmobilitet. Dette siste er jeg personlig skeptisk til, men forstår at studentene ønsker dette. Jeg mener at det å bli vernepleier er en prosess som starter første dag på skolen. Det må ikke bli slik at en kan ta ett delemne på en skole og et annet på en annen. Det tror jeg heller ikke blir aktuelt slik forslaget foreligger.

En del av debatten rundt profesjonsutdanningene har vært om det er tilstrekkelig med 3 års utdanning for å bli kvalifisert til det arbeidslivet en møter etter endt utdanning. Dette er en interessant debatt. Jeg er selv tilhenger av at vernepleierutdanningen skal være på samme lengde som i dag, men ønsker meg fremdeles muligheten til å ta en master i vernepleie/ vernepleierfaglig arbeid. Jeg tror både yrkesutøvelse, fagfelt og profesjonen hadde hatt godt av det. Interessant nok ber departementet i høringsbrevet om synspunkter på «omfanget av den enkelte retningslinje, og om innholdet i retningslinjene er gjennomførbart innen rammen av en bachelorutdanning.» Jeg tipper denne diskusjonen vil være mer aktuell knyttet til andre profesjonsutdanninger.

Jeg håper at høringsutkastet blir diskutert. Særlig hadde det vært fint om kommuner, vernepleiere og samarbeidspartnere uttaler seg. Jeg er også opptatt av at de som mottar vernepleierfaglige tjenester sier noe om deres opplevelse av oss vernepleiere og hvilken kompetanse vi bør ha. Jeg håper organisasjonene for tjenestebrukere kjenner sin besøkelsestid. På Vernepleierkonferansen 2018 hadde vi en egen sesjon som diskuterte utdanningen vår. Jeg var der dessverre ikke, men ryktene sier at det var en fin sesjon. En annen som heller ikke var der var Stian Orm. Han skulle holde innlegg på konferansen, men ble forhindret fra å komme. Heldigvis laget han denne flotte videoforelesningen der han blant annet snakker om utdanningen vår. Hans perspektiv er fra en som har mottatt omfattende tjenester fra vernepleiere. Jeg synes virkelig vi skal ta oss tid til å lytte på folk som Stian når vi skal utvikle profesjonsutdanningene våre.

Klikk på bildet for å se og høre Stian.