Cato Brunvand Ellingsen

Det finnes en historie om livet i Søndre Nordstrand. Historien om skuddene. Skuddene på Holmlia og Bjørndal. Skuddene som gjør oss bekymret. Får oss til å tenke over om dette virkelig er stedet vi vil at barna våre skal vokse opp. Historien om parallellsamfunn, fattigdom og svake skoleresultater. Historien om statistikkene vi ligger nederst på. De vi skulle vært øverst på. Statistikkene vi er øverst. Der vi burde vært nederst. Dette er en historie det er viktig å fortelle. Den er sann. Selvsagt er den sann. Vi vet. Vi som bor her. Selvsagt vet vi. Det er en viktig historie for å legge grunnlag for endring. For. Det er mye som skulle vært annerledes. Også her. Her på Bjørndal.

Men. Det er fremdeles en historie. En av mange. Historier. Historier i flertall.

Det finnes en annen historie. Den andre. Den andre historien. Dette er den andre. Eller også den tredje, fjerde eller femte. For. Det finnes flere historier om livet i Søndre Nordstrand. Flere historier som er like viktig som den første. Kanskje viktigere. Det finnes andre historier enn den første. Den som for så mange utenfor livet i Søndre Nordstrand er blitt en sannhet. Sannheten. Selve sannheten i bestemt form entall.

Det er nemlig ikke sant. Sant at denne første er sannheten. Den er sann. Men ikke i bestemt form entall.

Jeg innrømmer det gjerne. Som bergenser vet jeg det nemlig så inderlig godt. Patriotisme er deilig. Av og til deilig deilig naivt. Patriotisme kan bidra til at vi lukker øynene for det negative. Som når jeg tilbringer en påske i Loddefjord. Drabantbyen jeg vokste opp i. Også et sted der statistikken taler mot oss som er derfra. Lukker øynene for det negative. Deilige deilige Loddefjorden… Patriotisme er naivt. Heldigvis for det.

Jeg innrømmer også dette. Det hjelper litt på. Hjelper litt på patriotismen når resten av landet forbinder bydelen min med parallellsamfunn, fattigdom og svake skoleresultater. Når de forbinder det stedet jeg bor med skyting. Når resten av landet glemmer nyansene. De viktige, vakre nyansene.

Fuck you, Norge. Dere tar feil hvis dere velger å høre på den første historien. Høre bare på den første historien. Bjørndal, Søndre Nordstrand, er nemlig det nye Norge. Det er bare dere som ikke har forstått det enda. Dere. Dere som velger å bare høre på den første historien. Og, som med all patriotisme bygger også jeg denne andre, tredje og kanskje fjerde historien om #LivetPåBjørndal opp rundt forestillingen om oss og dere.

Det er så forbanna lett å gjøre det. Si fuck you, Norge. Dere tar feil. Bygge opp rundt historien om dere og oss. Da er det selvsagt jeg som tar feil. Jeg som stigmatisere dere. Bygger opp rundt fordommer om hvordan dere andre er. Dere som ikke bor her. Bygger opp fordommer om hva dere andre tenker. Tenker om oss.

Jeg tror det er her det passer å sitere Bjørnson. Som jeg gjorde når jeg holdt 17. mai tale her på Bjørndal for noen år tilbake. Sitere Bjørnson. Altså. Ivar Bjørnson i metallbandet Enslaved.

«Når folk begynner å grunngi sin stolthet over noko, gjennom å påpeike at andre ting er dårligare eller «feil», då tenker eg at me heller snakkar om usikkerhet enn stolthet»

Jeg tenker vi klarer fint å være stolte uten å si at vi er bedre enn.

De andre historiene handler om hverdagen. Livet som leves. Også på Bjørndal. Som historien om håndballaget. Håndballagene. «Slik skal Håndballforbundet lokke minoritetsbarn til idretten» skriver Aftenposten i artikkelen fra Sørlandet i vinter. Samme uke besøker jeg min datters gamle lag. Treneren, opprinnelig fra Tunisia, forteller om at de nå har spillere med foreldre fra 14 ulike land. Han forteller om hverdagen der Aftenposten forteller om prosjektene. Så flott at de får det til på Sørlandet. Det får vi også til her. Her i Oslo sør. Du er selvsagt hjertelig velkommen til Bjørnholt-hallen en helt vanlig lørdag. Se det selv.

Jul. Enda en av de andre historiene. Om du lurer, vi feirer jul også her på Bjørndal. Juleavslutning. Julegrantenning (må innrømme at vi har kjøpt et plasttre da det ble for farlig å klatre i det gode gamle skeive treet). Lysene skinner. Folk smiler. Juleavslutning. Ja, vi gjør slikt her. Sist jul fikk vi julegaver av fire av våre naboer. Sjokolade. God drikke. Hygge. Tre av naboene vi fikk gaver fra er muslimer. Skal vi bare tro på den første historien, så er dette visst viktig. Den første historien får meg til å understreke dette. At de er muslimer. Det er irriterende. Irriterende nødvendig. Mine muslimske naboer synes også julen er en fin tid der vi tar vare på hverandre.

Foreldremøtene. Disse foreldremøtene som jeg egentlig ikke er så veldig glad i. Foreldremøtene der oppmøte liksom skal være måleenheten på om vi foreldre bryr oss om barna våre. Eller i hvert fall bryr oss om skolen og skolehverdagen deres. Som om disse av og til fryktelig kjedelige og unødvenige møtene liksom skal måle om jeg bryr meg eller ikke. Men, altså. Det er visst slik. Det er visst slik, hvis jeg ikke er blitt totalt paranoid, og det ser jeg ikke bort i fra, at oppmøte på foreldremøte, det vil si manglende oppmøte, er blitt et kjennetegn på at foreldre med annen etnisk og kulturell bakgrunn ikke bryr seg om norske verdier og skikker. Som om foreldremøte er en norsk verdi. Vel. Jeg går jo rett i fellen. Jeg måler. Sist møte tror jeg alle barna i min datters 5. klasse var representert. Kanskje jeg tar feil. Kanskje var det et par som manglet. Dette er en skole med en stor andel såkalt minoritetsspråklige elever. Sist jeg sjekket var andelen på omtrent 85 prosent. Da er nok ikke datteren min regnet med. Hun som har en far fra Bergen.

Jeg kunne fortsatt. Fortsatt å tegne dette tilsynelatende glansbildet. Og. Jeg kan love dere, det er et fint bilde. Men. Det var de nyansene. Historien fra håndballhallen har også andre sider. Som historien om moren som ikke kan bidra på dugnaden. Om foreldrekontakten (meg) som blir irritert. Helt til hun forklarer hvorfor hun ikke kan bidra. Forklart om sin hverdag uten fast jobb. At hun er avhengig av ekstravakter som hun aldri helt vet når er. Hvordan prioritere dugnad når fokuset må være å skaffe penger til mat? Dette er også en av historiene fra et sted som Bjørndal.

Stolthet over stedet vi bor handler ikke om å male bilder på glanset papir. Jeg er stolt over Bjørndal, men forbannet for at et sted med 8000 innbyggere ikke har en ungdomsklubb som et fast tilholdssted for stedets unge. Forbannet over at det ikke er miljøarbeider ansatt i hallen, slik at barn og unge kan bruke den fantastiske hallen uten å være med i organisert idrett. Urban som jeg er savner jeg en kafé der jeg kan lese avis og drikke dobbel espresso.

Til tross for all mulig patriotisme er det selvsagt grunn til bekymring. Grunn til bekymring når vi ligger øverst på de statistikkene som en ønsker å ligge nederst på. Nederst på de statistikkene en ønsker å ligge øverst på. Det er grunn til bekymring når våre ungdommer vokser opp med en sterk mistillit mot myndigheter. Det er selvsagt grunn til bekymring når folk skyter på hverandre. Så naiv er selv ikke jeg.

Men. Det er ikke andre som skal fortelle oss hvordan vi skal leve livene våres. Tenk. Noen mener til og med at det kan være en god ide å busse bort vennene til ungene mine. At mine barns beste venner skal dra til en annen skole langt borte fra nærmiljøet. Noen mener visst det er lurt for å skape et godt skolemiljø at barn med minoritetsspråklig bakgrunn skal måtte reise med buss til den andre siden av byen i stedet for å gå de to minuttene det tar sammen med datteren min til nærskolen vår. Tenk så absurd.

Når jeg flyttet hit til Bjørndal sa jeg at ungene mine kom til å bli fargeblinde. At de ved å vokse opp i et multikulturelt nærmiljø ikke ville se forskjell på svart og hvit, kristen og muslim. At de ikke vil legge merke til at vi er forskjellige. Heldigvis tok jeg feil. Tenk så kjedelig det hadde vært om vi ikke så forskjell på folk. Det er jo nettopp det både ungene mine og jeg lærer hver dag vi bor her. Vi har forskjellig kulturell bakgrunn, vi tror på ulike ting. Vi kler oss forskjellig og spiser forskjellig mat. Det jeg tror vi har felles, og som jeg håper at både ungene mine og jeg lærer av å bo her, er at vi anerkjenner hverandre for denne forskjelligheten. At vi utnytter denne forskjelligheten til det beste for oss som enkeltmennesker, for nærmiljøet vårt og for landet. At vi ikke ønsker å viske bort vår forskjellighet og den enkeltes identitet.

En av mine forbilder er skuespiller og menneskerettighetsforkjemper Marte Wexelsen Goksøyr. Goksøyr har Down syndrom og sier følgende om sin egen skolestart:

”Mens de andre begynte på skolen, ble jeg integrert.”

Jeg tror det er mange som opplever å bli forsøkt integrert her i bydelen. Som opplever at de må bli som dere der ute i resten av Norge. Som opplever at kravene ikke er å bli den beste versjonen av seg selv, sammen med dere, men å bli som dere.

Jeg tror ikke på at noen skal bli integrert i det noen andre definerer som bra. Jeg tror på ”sammen”. Sammen lager vi de beste løsningene. Sammen bygger vi det nye Norge. Det gjelder også deg. Du som bor i utenforskapet. Utenfor Søndre Nordstrand og som ikke helt vet hvordan det er her. Du som bare har fått høre den første historien. Du som tenker at det er sannheten. Sannheten i bestemt form entall. Det gjelder deg og. Sammen, altså. Sammen med oss her.

Sammen forandrer vi faktisk Norge.

Noen små etterord:

Det er litt vanskelig. Vanskelig å fortelle de andre historiene. Jeg opplever at det blir vanskeligere. Det er som om alle forventer et stort men. Men, altså… Men det er jo ikke så fint å bo på Bjørndal. Er det vel? Legger du ikke på litt ekstra farge nå? Litt ekstra glans. Det er blitt politisk ukorrekt å snakke om det multikulturelle Norge. Selv om jeg daglig ser at det funker. Funker som faen. Det er blitt vanskelig. Ikke bare på grunn av FrP sin retorikk. Kanskje like mye på grunn av AP sin logikk. Det er blitt politisk vanskelig. Det er ikke det viktigste. Det viktigste. Det vanskeligste. Er at det, selv for meg, er blitt nødvendig å forsvare at jeg fortsatt bor her. At jeg må forsvare at jeg digger bydelen min. At jeg lar mine barn vokse opp her. At jeg faktisk mener at dette er til det beste for mine barn (uten at jeg sier at det nødvendigvis er til det beste for dine barn). Det er det vanskeligste.

At jeg faktisk føler at jeg er nødt til å skrive dette her. Det er det vanskeligste.

Det er ikke din feil.

Men. Jeg har et behov for å fortelle. Skrike ut høyt. Det finnes faktisk damer med hijab i lysløypen på Bjørndal. Så vet du det. Du som kanskje trodde det bare fantes damer med hijab. Det er også en historie fra Søndre Nordstrand. Ikke en historie om radikalisering, men om skiglede.

Cato Brunvand Ellingsen