Cato Brunvand Ellingsen

Hver morgen står jeg opp og tar på meg bukse, t-skjorte og genser. De klærne jeg har lyst til å ha på meg, de tar jeg på meg. Enkelte dager tenker jeg at jeg ønsker å skille meg ut, så jeg tar på meg den gule genseren. Andre dager velger jeg klær som får meg til å forsvinne inn i mengden. Likevel, det er jeg selv som bestemmer hva jeg skal ha på meg, og da velger jeg noe som får meg til å føle meg vel.

Dette essayet er skrevet av Simen Larsen, vernepleier. Mer om han under innlegget. 

Valg av klær er tilsynelatende en enkel og uskyldig oppgave. Likevel slenger vi rundt oss med kommentarer som «nei, sånn kan du ikke gå», «se hvordan han går kledd, a!» og «denne er mye finere, da». Vi sier det nesten uten å tenke oss om. Vi mennesker kategoriserer andre vi møter, og deres egenskaper, slik at vi kan forstå verden. Kategoriseringen kan skje basert på kjønn, rase, religion, egenskaper eller klesmåte. I det et helt menneske blir redusert til noen slike merkelapper, er det utsatt for stigma (Goffman, 2009, s. 43).

Hvem er det som kan bestemme at noen kan, eller ikke kan, kle seg på bestemte måter? I dette essayet skal jeg belyse hvordan klær fører til kategorisering, og hvordan dette får betydning for minoriteten og majoriteten. Gjennom teksten vil jeg bruke «Petter» som eksempel. Petter er en mann som har sans for klær. Han kler seg i det han har lyst til. Et vanlig antrekk kan være en lys rosa bluse, tettsittende olabukser med sleng, cowboy-boots og en allværsjakke. I tillegg til klærne, bruker han ofte ringer på fingrene, kjeder rundt halsen og ulike former for ørepynt. Sammensetningen kan være spesiell, men det skal sies at det som regel alltid matcher.

Å bryte med tradisjonen er å bryte normen

Tidligere ble rosa sett på som en guttefarge, fordi den var så skarp for øynene (Paoletti, 2012, s. 85). I dag tenker vi gjerne på blå som en farge for gutter, mens rosa er jentenes. Det er rart hvordan vi bare kan ta en farge og knytte den til et kjønn. Like rart er det hvor bundet vi er av tanken om klær og identitet. Vi har en forventning om hvordan en megler skal kle seg. Det samme med professoren, hiphop-artisten og pensjonisten. Vi mennesker skaper kategoriseringer som passer oss.

Disse kategoriseringene med tanke på kjønn og klær er noe Petter gir blanke i. Majoriteten av oss oppfører oss slik kjønnet vårt tilsier at vi skal, både med tanke på klær og væremåte. Vi følger kjønnsnormene som er rådende i samfunnet. Vi «er» vårt kjønn basert på de forventningene samfunnet har til det. Dette forholdet til kjønn kalles performativitet (Butler, 1999, s. 178-179). Fordi jeg er mann, og samfunnet har visse formeninger om hvordan menn skal gå kledd, bruker ikke jeg kjole og høyhælte sko, men genser, jeans og joggesko. Butler (1999, s. 43-44) mener at kjønn egentlig ikke finnes, men at det er samfunnet som har skapt vår forståelse av hva å ha et kjønn innebærer. Petter derimot, har tilsynelatende, ikke disse preferansene omkring kjønn. Enda mindre om klær og kjønn. Jeg vil faktisk si at Petter utfordrer kjønnsforståelsen vår. Forventingene i samfunnet påvirker ikke han. Han er fri. Tar på seg rosa bluse og slengbukse den ene dagen, går i arbeidsbukse, skjorte, caps og vernesko den andre. Gir fingeren til samfunnet. Ikke som en bevisst reaksjon, men som en utfoldelse av seg selv og egne ønsker. Petter ønsker å kle seg akkurat som han vil, og gjør det. Normene i samfunnet styrer ikke han.

Normene for hvordan en skal se ut er mer liberale i dagens samfunn, enn de for eksempel var på første halvdel av 1900-tallet (Skog, 2006, s. 25). Likevel er ikke dagens samfunn fritt for meninger om hva som er akseptabelt å kle seg i. Den som bryter med normene eller reglene som finnes i et storsamfunn eller en mindre gruppe mennesker, og som får reaksjoner på det kan kategoriseres som en som gjør noe avvikende. En avviker og en minoritet (Skog, 2006, s. 16). Petter er en avviker. Han kler seg ikke som majoriteten. Der du og jeg tar hensyn til normer og hvordan samfunnet sier vi skal kle oss, bruker ikke Petter maske, men er seg selv slik han vil.

Der hvor Petter ikke bryr seg om forventningene samfunnet har til han, styres jeg derimot av disse. Der hvor jeg først tar den spraglete skjorta, for så å legge den tilbake og heller velge den ensfarga blå, styres jeg av majoriteten. Bauman og May (2004, s. 31) skriver at våre handlinger og selvoppfattelse preges av forventningene i gruppen vi tilhører. Vi lar oss styre i valg av klær, arbeid, atferd og hvordan vi søker tilhørighet til visse grupper. Hvem vi skal lytte til og hvem vi skal overse er også en del av denne prosessen (Bauman & May, 2004, s. 32). Petter lytter til seg selv, og hva han selv ønsker. Jeg lytter til samfunnet, og føyer meg etter det. Petter blir den avvikende, jeg blir den normale og en del av normen. Majoriteten har makta, og avgjør hva som er greit. At jeg gjør som de andre er enklest, tenker jeg. Selv om jeg må være litt mindre meg selv, så er det verdt det.

En har erkjent at alle mennesker alltid spiller en slags rolle, påpeker Park (1950) sitert i Goffman (1992, s. 25). Denne rollen er et bilde på hvordan vi ønsker at andre skal oppfatte oss, og er basert på hva vi mener majoriteten ser på som akseptabelt. Slik jeg oppfatter Petter spiller ikke han ut noen rolle. Han spiller ut seg selv, på tross av alle reguleringer samfunnet egentlig prøver seg på. At Petter, som en minoritet, spiller ut seg selv, skjer ikke uten konsekvenser. Avvikende handlinger kan føre til negative reaksjoner fra andre gjennom blikk, tilsnakk eller andre type ytringer (Skog, 2006, s. 16). Når vi er ute på handletur, ser jeg alle disse reaksjonene. De smerter meg. Folk snur seg, de stirrer, og de tisker. Petter bryr seg ikke. Eller, han gir i hvert fall ikke uttrykk for at han bryr seg. Han marsjerer nedover mot grønnsakshyllen, mens diamantsmykkene rundt halsen hans blinker i øynene til de stirrende kundene.

Om Petter faktisk opplever stigmaet og overser det, eller om han ikke føler på det i det hele tatt, er vanskelig å si. Utfra Goffman (2009, s. 48) sin teori kan Petters atferd ses som at han ikke føler på stigmaet. Selv om han blir stigmatisert, trenger han ikke å føle på det. Beskyttet av tryggheten til sin egen identitet, kan han bære stigmaet uten å ta skade. Så da er det kanskje jeg som må endre meg da, og ikke han?

Maktsyk?

Jeg bør kanskje stille meg selv spørsmålet «for hvem er det ubehagelig?». Er det jeg, som en del av majoriteten, som føler ubehaget? Er det egentlig vi andre, som ikke går kledd som Petter, som blir støtt? Jeg ser jo at Petter kler seg annerledes, jeg ville aldri gått sånn. Men hvis han selv ikke opplever det som et problem, er det da et problem? Min rolle er kanskje heller å være støttende? Han vil gå kledd sånn, fordi han føler seg vel.

Ved at Petter selv får bestemme hva han skal kle seg i, etablerer og viser han sin egen identitet. Selvbestemmelse må læres ved å ta egne valg og oppleve konsekvensene av de. Dette er en viktig grunnstein for personlig utvikling og etableringen av egen identitet (Bollingmo, Ellingsen & Selboe, 2005, s. 17-19). Klær er en del av Petters identitet. Han er rak i ryggen, og bærer sine plagg med stolthet. Jeg er på jobb, og en del av den jobben er å la Petter få være seg selv. Samtidig skal jeg bidra til at hans hverdag blir så god som mulig, og at han tar beslutninger som er gode for han. Utfordringen her er å vite hva som er gode valg og hvordan jeg skal veilede til gode valg, uten å overkjøre hans meninger. I noen tilfeller kan det være sånn at jeg mener jeg vet bedre enn Petter. I de situasjonene må jeg velge om han selv skal få erfare, eller om jeg skal påvirke han til å bruke mer normale klær, som kan gjøre at han slipper reaksjoner.

Jeg kjenner Petter godt. Om jeg står på hardt nok, kan jeg få han til å kle seg annerledes. Foucault (2003) skriver at makten ligger i ordet, og det er absolutt tilfellet i denne situasjonen. Ved å si de «rette» tingene kan jeg unngå at Petter kler seg som en avviker, og heller sørge for at han ser ordentlig kledd ut. Med ordentlige klær, mener jeg klær som er i tråd med samfunnets norm for hvordan en mann skal kle seg. Jeg mener det vil være bedre for Petter, for da slipper han unna de negative reaksjonene fra andre. Dette er en paternalistisk holdning. En slik holdning bærer preg av en tanke om at «jeg vet bedre hva som er bra for deg, enn det du vet selv» (Starrin, 2007, s. 63). Men, det er kanskje ikke for Petter det er best at han kler seg normalt. Kanskje det er til det beste for meg.

Både jeg og Petter blir sett rart på når vi går sammen. «Hvordan kan han gå kledd sånn?», «er de der venner? De går jo helt forskjellig kledd» og «jeg hadde aldri gått sammen med min kompis om han gikk kledd i rosa bluse», er tanker jeg kan se for meg at andre har. Jeg føler på Petters avvik. Jeg ser på han som en avviker, samtidig som jeg føler at andre ser på meg som en avviker, fordi vi går sammen. Dette kaller Goffman (2009, s. 72) for æresstigma. Den normale blir sett ned på ved å være med den stigmatiserte. Akkurat sånn opplever jeg det når vi beveger oss blant andre. Jeg føler meg stigmatisert, og kanskje er det derfor jeg ønsker å få han til å skifte klær.

Jeg ønsker at Petter skal få kle seg som han vil, men jeg ønsker ikke at han skal få negative reaksjoner. Jeg ønsker heller ikke at de som er med han skal få reaksjoner. Ofte prøver jeg å tenke «jeg er jo på jobb, så dette må jeg tåle». Men folk flest vet ikke at jeg er på jobb, og dermed blir også jeg plassert i gruppen avviker. Jeg blir satt i et etisk dilemma. Skal jeg spare Petter, men kanskje aller mest meg selv, fra stigmatisering fra andre ved å få han til å kle seg slik normen tilsier?

Hvis Petter får bestemme selv hva han skal gå med, kan han kanskje flytte grensene for hva vi kaller for normalt. Bauman og May (2004, s. 19) beskriver hvordan  noe som blir gjentatt ofte nok etter hvert blir sett på som uproblematisk. Kanskje kan Petter være en som bryter med normene, og bidrar til at de endres.

Petter, den grensesprengende

Vel, Petter vil kanskje aldri komme innenfor grensene for det vi kaller «det normale». Petter kler seg ikke bare annerledes, han har også en utviklingshemming.

Det er riktig at utviklingshemming kan påvirke et menneskes væremåte. Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming (2017) skriver at psykisk utviklingshemming i tillegg til ulik grad av kognitiv funksjonsnedsettelse, kan føre med seg utfordringer knyttet til motorikk, språk, sosial kompetanse og evnen til å gjennomføre dagligdagse aktiviteter. Kanskje er det den manglende sosiale kompetansen som gjør at Petter ikke bryr seg om andres reaksjoner? Kanskje han rett og slett ikke er i stand til å ta innover seg hvordan andre egentlig behandler han? Å påstå akkurat det, synes jeg vil være å undervurdere hans kognitive evner, men jeg kan likevel ikke vite.

Petter sier «hei» til fremmede, ler sin hjerteligste og høyeste latter i butikken og sier akkurat det han tenker. En kan kanskje si at han figurerer uten det «filteret» som vi andre gjør. Jeg hørte en gang min tante si «jeg synes de er vanskelig å omgås, fordi de er så lite forutsigbare». Uten å tillegge min tantes mening usannheter, tror jeg at jeg skjønner hva hun mener. Petter, og flere utviklingshemmede med han, har slik jeg ser det, en tendens til å utfordre vår oppfattelse av det som er normalt i samfunnet. Å bevege seg utenfor den rammen vi, majoriteten, kaller det normale, kan føre til reaksjoner (Skog, 2006, s. 16-17). På grunn av det, på grunn av at Petter har en væremåte som kan oppfattes som annerledes, ønsker vi at han skal kle seg «ordentlig». Om han er avvikende i væremåte, prøver vi å få han til å være innenfor det som kalles en normal måte å kle seg på.

Jeg har ingen god følelse når jeg går sammen med Petter, samtidig prøver jeg å gi blaffen. Han gir jo blaffen, så hvorfor ikke jeg? «Å være annerledes er kult!». Men det å være annerledes er kanskje ikke kult når det kommer i form av utviklingshemming og spesiell bekledning? Kanskje blir Petter for avvikende? Avvik vurderes absolutt ut fra ulike grader (Skog, 2006, s. 17). En person uten diagnose, men som utfordrer våre normer med tanke på klær, ville kunne oppleve færre sanksjoner fra samfunnet og i mindre grad bli en avviker. Goffman (2009, s. 46) skiller mellom mennesker som ikke avviker, «de normale», og de som avviker, «de diskrediterte». De diskrediterte har synlige egenskaper som gjør de enkle å skille fra de normale.

I området mellom de normale og de diskrediterte finnes gruppen «de potensielt diskrediterte» (Goffman, 2009, s. 46). Dette er gruppen Petter kunne tilhørt om det ikke var for klærne hans. Han kunne glidd mer inn i mengden, og opplevd mindre stigmatisering. Potensielt diskrediterte er mennesker som ikke åpenlyst bærer et stigma, men som likevel har egenskaper som skiller de fra mengden (Goffman, 2009, s. 46). Petters utviklingshemming er ikke mer åpenbar enn at en kan tenke at han er veldig utadvendt, og mangler sosial kompetanse. Hvis jeg får han til å kle seg ordentlig, kan han slippe å bli stigmatisert i like stor grad som når han bestemmer over egen bekledning. Han kunne sluppet å være en del av minoriteten.

Hvis jeg ikke lar Petter få være akkurat den han vil, hvem andre skal? I min rolle som vernepleier må vel det å verne om det unike ved Petter være noe av det viktigste? Men det er så vondt. Blikkene stikker og hviskingen gir ekko inni meg. Solvang (2000) skriver om hvordan en kan omfavne det å være annerledes; At det å være annerledes kan bli ens identitet. Og kanskje har han gjort nettopp det når han med den største selvfølge kjøper den knall rosa buksa fra 1980, som henger inne på Fretex. Problemet er at jeg, som vernepleier, profesjonell og en del av majoriteten, ikke har gjort det.

I forbindelse med stigmatisering skiller Goffman (2009, s. 30-41) mellom «de egne», «de vise» og «de normale». De egne er mennesker som de stigmatiserte på ett eller annet vis kan identifisere seg med. De vise er mennesker som aksepterer den stigmatiserte, og som har blitt akseptert av den som er stigmatisert. Som vernepleier regnes jeg som en av de vise. Men jeg er jo ikke det. Jeg ønsker at Petter skal kle seg slik jeg vil, fordi jeg ikke synes det er akseptabelt å gå med rosa bluse og slengbukse når du er mann. Eller prøver jeg å hindre Petter i det for å spare han fra å bli stigmatisert? Kanskje er det presset fra de andre ansatte som påvirker meg? «Det minste vi kan gjøre når han er utviklingshemmet er å sørge for at han har ordentlige klær».

Petter kler seg ikke med rosa bluse og slengbukser fordi han er utviklingshemmet, han kler seg i det fordi han synes han er fin. Hvorfor er det sånn at når vi kler oss annerledes er det fordi vi ønsker å skille oss ut, men når utviklingshemmede gjør det, så er det bare fordi de er utviklingshemmet? Tror vi at utviklingshemmingen styrer alt ved Petter? Tror folk at han ikke har noen personlighet utover sin diagnose? Da tror jeg at kunnskapen må økes. Bauman og May (2004, s. 40) skriver at hull i vår kunnskap ofte fylles av fordommer. Kanskje er det enklere for oss å akseptere at Petter kler seg annerledes når vi vet at han er utviklingshemmet. Eller er det motsatt? Er det bare smarte mennesker som får ta valg som er annerledes?

Uansett, jeg synes vi bør hylle de som tør å være annerledes. Petter kan være en som bidrar til at normer endres, og at vår oppfattelse av hva som er normalt blir videre. Det som er felles for nærmest alle normer, er at de forandrer seg over tid. På grunn av endringer i samfunnet, og at noen utfordrer rammene som finnes, forandres også normene (Skog, 2006, s. 22). Ved at Petter kler seg annerledes utfordrer han grensene våre for hva vi synes er akseptabelt.

Når klærne er på avveie

I et lokalsamfunn er det gjerne flertallet som skaper grensene, det er vi som har makta. Om noen oppfører seg annerledes eller ser annerledes ut, slik som Petter, kan de kategoriseres som mennesker som er utenfor. Fordi Petter kler seg slik han gjør tråkker han over disse grensene som majoriteten har satt. Resultatet er at han blir sett på som unormal.

Petter kan være en som er utenfor sitt «sted» og bruker mer plass enn det samfunnets normer tillater, på grunn av sin utviklingshemming. I tillegg til sin diagnose, og de følger det har, kler han seg i både dame- og herreklær. Ved å bruke klær som ikke stikker seg ut i mengden, kan han kanskje nærme seg det samfunnet kaller normalt.

Stedsbegrepet er noe Cresswell (2004) skriver om. Hvordan majoriteten skaper grenser for hva som er passende, og ikke, i visse situasjoner. I Cresswells teori ville Petter blitt sett på som en som var utenfor sitt sted. Han bryter med de normene og forventningene som flertallet har gitt stedet. Vi som oppfører oss som normen tilsier, er på rett sted. Hva som regnes som en overtredelse, eller upassende, baserer seg på skjønn og den enkeltes subjektive opplevelse (Cresswell, 2004, s. 103). Klærne til Petter kan ses som normale og innenfor grensene i en setting, men kan vurderes som unormale og utenfor sitt sted, i en annen setting.

Hjemme i sin leilighet, og i arealet til bofellesskapet Petter bor i, er han på rett sted. Han er en del av flertallet, mens det er jeg som er en del av mindretallet. Innenfor disse grensene er det ingen som gir han negative sanksjoner, naboene hans påpeker faktisk at han er kult kledd. Normene er annerledes der, og avviket blir først tydelig i det han beveger seg utenfor leiligheten sin og bofellesskapet. Det er menneskene som bor i bydelen med 3000 innbyggere som kategoriserer Petter som en person som er utenfor sitt sted. Hvis du ser for deg Petter posere foran en murvegg full av graffiti, i en annonse i et moteblad, ville han derimot kunne bli sett på som en som er på rett sted. Han kunne blitt sett på som et moteikon.

De normene som skapes ved at et sted nettopp er et sted, påvirker ikke Petter. I noen kretser kan til og med klesmåten hans bli sett på som spennende og kul. Som en kunstner. Hvis vi hadde hatt en global stedsforståelse ville kanskje ikke bekledningen fått reaksjoner i det hele tatt. En global stedsfølelse åpner opp for ulikhet, skapt av lokale og globale relasjoner (Massey, 1997, s. 316-317). Massey (1997, s. 316) definerer sted som noe åpent, som stadig er i endring og tilknyttet hverandre. Vi bruker klær kjøpt i London, fra en butikk som er svensk, som får sine klær sydd i Asia, uten å tenke over det. Hvordan ulike deler av verden har kommet tettere på hverandre gjennom globaliseringen, gjør at vi kan se oss selv i lys av noe større. Om vi tar utgangspunkt i hele verden er vel ikke Petters klesmåte så spesiell? Det er 7,5 milliarder mennesker i verden. Petter er ikke alene om å kle seg i rosa bluse, slengbukse, cowboy-boots og allværsjakke.

Avslutning

I dette essayet har Petter fått mange merkelapper. Jeg har kategorisert han som avvikende, en som ikke bryr seg om kjønn, en som ikke bryr seg om reaksjoner fra andre, en som utfordrer oss. Jeg har farget et bilde hvor han kan ses på som en kunster, men også som en med utviklingshemming. Petter har blitt plassert blant minoriteten, med de som avviker, mens jeg, som en del av majoriteten, er den stigmatiserende. Jeg, som vernepleier, som egentlig kan kategoriseres som en av de vise, stigmatiserer også. Ved å bruke makt kan jeg få Petter til å kle seg som normen tilsier. Da kan både han og jeg slippe stigmatisering når vi beveger oss utenfor bofellesskapet han bor i, utenfor hans sted. At vi kategoriserer enkeltindivider kan føre til at vi hindrer gode sosiale relasjoner, vi fratar noens rett til selvbestemmelse, og mulighet til å utfolde seg. Ikke minst minsker vi vår egen mulighet til å utvikle og utvide egne grenser og egen forståelse.

Kanskje kan Petter få oss til å se på han, og hans likesinnede, som annerledes, i stedet for avvikende. Han kan på et vis bidra til å utvikle vår normalitetsforståelse. Kanskje kan han få oss til å omfavne de som går utenfor boksen, og ikke er som alle andre.

Jeg har sett meg selv som en lite stigmatiserende person. I denne teksten har jeg blitt klar over hvordan mitt syn på klær fører til at jeg nettopp kategoriserer andre, og i dette tilfellet Petter. Men som en venn av meg sa, er det først i møte med din egen stigmatisering at du blir klar over den, og kan bli mer åpen.

Kategoriseringene får betydning for både minoriteten og majoriteten De fører til at vi legger bånd på oss selv, samtidig som vi dømmer de som går egne veier. Noen må utfordre oss slik at vi kan få et videre syn, og blant disse «noen» er det en som heter Petter.

Forfatteren av dette innlegget heter Simen Kristiansen Larsen. Han fyller 27 dette året og har en bachelor i vernepleie fra Høgskolen på Lillehammer (nå Høgskolen i Innlandet). Nå studerer han en 2årig master i samfunnsarbeid ved Høgskolen på Vestlandet. Han har i 7år jobbet i flere ulike boliger for mennesker med utviklingshemming, samt vært støttekontakt. Innlegget er skrevet i forbindelse med masterutdanningen, og jeg er glad han vil dele med oss andre. 

Referanser

Bauman, Z. & May, T. (2004). Å tenke sosiologisk (L. H. Hansen, Overs.). Oslo: Abstrakt forlag.

Bollingmo, L., Ellingsen, K. E. & Selboe, A. (2005). Perspektiver på selvbestemmelse. I A. Selboe, L. Bollingmo & K. E. Ellingsen (Red.), Selvbestemmelse for tjenestenytere (s. 17-37). Oslo: Gyldendal akademisk.

Butler, J. (1999). Gender trouble: Tenth Anniversary Edition (2. utg.). New York & London: Routledge.

Cresswell, T. (2004). Place : a short introduction. Malden, Mass: Blackwell.

Foucault, M. (2003). The birth of the clinic : an archaeology of medical perception (A. M. Sheridan, Overs.). London: Routledge.

Goffman, E. (1992). Vårt rollespill til daglig : en studie i hverdagslivets dramatikk (Ny. utg.; K. Risvik & K. Risvik, Overs.). Oslo: Pax

Goffman, E. (2009). Stigma : om afvigerens sociale identitet (2. utg.; B. Gooseman, Overs.). Frederiksberg: Samfundslitteratur.

Massey, D. (1997). En global stedsfølelse (K. O. Eliassen & R. B. Myklebust, Overs.). I J. Aspen & J. Pløger (Red.), På sporet av byen: Lesninger av senmoderne byliv (s. 306-318). Oslo: Spartacus Forlag A/S.

Nasjonalt kompetansemiljø om utviklingshemming. (2017, 2017.04.30).  Hentet 18.10.2017  fra https://naku.no/kunnskapsbanken/diagnose-psykisk-utviklingshemming

Paoletti, J. B. (2012). Pink and blue: Telling the Boys from the Girls in America. Bloomington, IN: Indiana University Press.

Skog, O.-J. (2006). Skam og skade : Noen avvikssosiologiske temaer. Oslo: Gyldendal akademisk.

Solvang, P. (2000). The emergence of an us and them discourse in disability theory. Scandinavian Journal of Disability Research, 2(1), 3-20.

Starrin, B. (2007). Empowerment  som livsinnstilling – kan vi lære noe av Pippi Langstrømpe? I O. P. Askheim & B. Starrin (Red.), Empowerment: I teori og praksis (s. 59-71). Oslo: Gyldendal Akademisk.