Etter å ha hørt Eva Weel Skram og mannen sin spille sin lovnad til sitt barn var det klart for Sigrid denne kalde sommerkvelden OverOslo. Verdensstjernen Sigrid skulle spille på den store scenen. Mens konene våre gikk mot kanskje kveldens høydepunkt snek vi to andre oss unna. Til fotballteltet. Iran – Spania. Vi valgte en kald Hansa, et varmt telt og Iran – Spania. Tenk så heldige vi er som faktisk kan velge mellom Sigrid og denne ene blant mange fotballkamper. Mens barna var alene hjemme valgte vi Iran. Tenk det.

 

Dette lille øyeblikket. Dette lille øyeblikket OverOslo i spennet mellom Eva Weel Skram sin uendelig vakre Vi lovar og den ikke fullt så vakre fotballkampen mellom Iran og Spania er faktisk verdt å tenke over. Det er jo disse små øyeblikkene som utgjør livet. Mitt liv. Ditt liv. Kanskje er det slik at det er de store hendelsene i livene våre vi oftest kommer på som viktige. Når vi giftet oss, skilte oss, mistet noen nære, møtte noen nye viktige som ble nære, begynte i ny jobb eller valgte å slutte i jobben en ikke trivdes med. Flyttet til et nytt sted eller ny bolig.

 

Disse store tingene er viktige. Så viktige at vi har rigget oss til med en velferdsstat som skal hjelpe oss hvis vi ikke fikser noen av disse store tingene. Hjelpe oss med et sted og bo når vi trenger det. Hjelpe oss med å komme inn på arbeidsmarkedet hvis vi ikke helt mestrer det. En velferdsstat som er rigget slik at vi har noe å leve av. Det er fint.

 

Spørsmålet jeg tenkte over etter denne kvelden var om vi har klart å bygge en velferd som kan bidra til disse små, men så viktige øyeblikkene. Klarer vi i velferdsstaten å se at valget mellom Sigrid og en uviktig fotballkamp kanskje faktisk er det som utgjør selve livet. Det å kunne foreta slike valg er et enormt gode som de fleste av oss ikke tenker over.

 

Livet består av en haug med ulike merkesteiner. Noe en ser tilbake på som viktige endringer i ens eget liv. Kanskje legger en ekstra merke til det i følge med egne barn. Livet blir forandret i det barna blir født. Mer slitsomt når de lærer seg å gå. Kanskje mer komplisert når de begynner på skolen, til tross for at vi da også får nødvendig hjelp til denne oppdragelsen. Så er plutselig dagen der da de kan være alene hjemme. Først en time eller to. Så litt lengre. Vi ser at vi kan stole på ungene våre. Stole på deres omgivelser. Trygge. De kan være alene hjemme mens vi er OverOslo. En hel kveld med musikk, festivalstemning og ja, første omgang mellom Iran og Spania.

 

Når landets kommuner vurderer om familier med barn med funksjonsnedsettelse skal få tjenester og hvor mye disse skal utgjøre, vurderer en da muligheten til å velge bort Sigrid som et gode? Et gode som gir noen ekstra timer med avlastning i året?

 

Mine barn på snart 11 og 14 var hjemme en hel kveld for at mamma og pappa skulle på OverOslo. Jeg aner ikke om det er såkalt normalt. Jeg bryr meg egentlig ikke om det er normalt. Vi vurderte det som trygt og ansvarlig. Ungene var glade og fornøyde. Når norske kommuner vurderer om de skal gi tjenester, vurderer de hva som kan ansees som normalomsorg. Hvis noe er innenfor det som er normalt, så vil det heller ikke være grunnlag for tjenester. Hvis «normale» barn trenger oppfølging og omsorg fra foreldre, så trer også omsorgsplikten til foreldre med barn med funksjonsnedsettelse inn.

 

En kommune jeg kjenner til har utarbeidet et dokument der hva som ansees som normalomsorg for ulike alderskategorier beskrives. Beskrivelsen til kategorien 9-12 år begynner slik: «Barnet har behov for en voksens tilstedeværelse det meste av ettermiddagen og kvelden, men kan være hjemme alene uten backup i perioder». Mon tro om det å være alene hjemme mens foreldrene er på OverOslo er en slik periode. Hvis det er det vil denne kommunen kunne vurdere avlastning til dem som ikke kan være alene hjemme. Hvis det ikke er det, så vil avlastning avslås på grunnlag av at det er normalt at barn ikke kan være alene hjemme. Beskrivelsen til kategorien 13- 16 år begynner slik: «Ungdommen klarer seg selv i perioder av dagen, f.eks. fra skoleslutt til foreldrene kommer hjem fra arbeid.» Mon tro om saksbehandleren vurderer det å være alene hjemme til foreldrene kommer hjem fra festival er normalt eller ikke normalt.

 

Av og til skal vi bare nyte disse små øyeblikkene som utgjør livet. Av og til skal vi stoppe opp og tenke over hvor heldige vi er. Jeg er ikke avhengig av en vurdering av hva som er normalt eller ikke normalt før jeg tar avgjørelser i mitt eget liv. Jeg er avhengig av blant annet trygghet. En trygghet jeg har blant annet på grunn av nærmiljøet jeg bor i, vennene til barna min. På grunn av barna mine. Hvis du har barn med funksjonsnedsettelse er du antakeligvis innimellom avhengig av normalitetsvurderinger til saksbehandlere i kommunen. Du må krysse fingrene for at saksbehandler vurderer at det er normalt å kunne være alene hjemme mens foreldrene er på festival, slik at ditt barns behov går utover hva som ansees å være normalomsorg, slik at du kan få mulighet til å ta det for mange underlige valget å se på Iran – Spania i stedet for å høre Sigrid OverOslo.