Det kan være skummelt. Av flere grunner skummelt å flytte debatten fra en debatt om ordninger. Den debatten som kommer i kjølvannet av historiene. Alle de enkelthistoriene om folk som får avslag på tjenester eller ytelser. De folkene som faller mellom to stoler, eller der systemene og ordningene ikke er tilpasset akkurat det som akkurat disse menneskene trenger bistand til. For å leve liv i tråd med egne verdier. Til en debatt om mennesker. Om menneskemøter. Men. Er det ikke akkurat det vi må?

 

Også denne sommeren har vi hatt flere mediesaker om folk som ikke får tjenester eller ytelser fra ulike organer i velferdsstaten/ velferdskommunen. Historien til Cecilie Herlofsen opprørte mange. Cecilie ble skutt på Utøya og mister nå arbeidsavklaringspenger da hun har overgått lengden en kan få denne støtten.

 

– Regelverket og endringene i regelverket tillater oss ikke å gjøre unntak, sier ytelsesdirektøren i NAV til TV2.

 

William er 6 år og har en sjelden muskelsykdom. Han trenger pleie og oppfølging 24/7. Moren får ikke lenger pleiepenger, og NAV mener hun må ut i arbeid. At hun ikke kan få støtte til å være hjemme med sin alvorlig syke sønn. Hun må gjennom klagesaksbehandling. NAV krever til og med å få tilbakebetalt penger.

 

I forskningen og i sosiale medier finner du flere. Uendelig mange slike historier.

 

Det kan av og til virke som om disse organene, søknadskontoret i kommunen eller avdelingen i NAV som behandler søknader, er etablert for å sikre at folk ikke misbruker vår offentlige velferd. Det burde være unødvendig å minne om at disse organene først og fremst er etablert for nettopp å bidra til folks velferd.

 

Det er ingen overraskelse. Overraskelse at generelle ordninger ikke alltid møter det enkeltpersoner trenger. At inklusjonskriterier for velferdsordninger ikke nødvendigvis treffer dette uendelige mangfoldet av ulike individuelle behov. Det som dog er litt overraskende er at debatten ofte handler om hvordan en skal endre disse generelle ordningene slik at akkurat denne personen, denne personen som media forteller om, med akkurat disse behovene, og kanskje den lille gruppen av mennesker som har akkurat de samme behovene av akkurat samme grunnene, blir inkludert i ordningen. Endre ordningen slik at den funker for akkurat denne personen. Helt til det kommer en ny person som trenger noe som er litt annerledes. Da må vi igjen endre ordningen…

 

Jeg tror vi, altså vårt velferdssamfunn, hadde hatt godt av at debatten ikke handlet om systemer og ordninger som ikke virket. Hvordan vi kan gjøre små endringer på ordninger og systemer. Jeg tror vi, altså vårt velferdssamfunn, hadde hatt godt av at debatten handlet mer om mennesker. Menneskene som trenger bistand. Og. Menneskene som skal bidra til at de får den bistanden de trenger. At også debatten handlet mer om mennesker og menneskemøter enn om systemer og ordninger.

 

For å sette det litt på spissen. Trenger vi egentlig pleiepenger og arbeidsavklaringspenger og alle andre ulike former for ytelser og ordninger? Kan en tenke seg at alle ytelsene i velferdsstaten ble erstattet av fokus på verdier, mål, prosess, tillit? Jeg innrømmer det gjerne. Det er mange grunner til at dette kan være problematisk, men jeg ønsker med dette at vi hever blikket litt opp fra detaljene rundt den enkelte ordningen. At særlig politikerne gjør det.

 

Vi kan gjerne begynne med mål og verdier. Mål og verdier for våre velferdstjenester og for alle oss enkeltindivider. Vi bør ha en verdidebatt i velferdsstaten. Hva er det vi kan stå for? Hvilke viktige rettesnorer skal vi ha for det vi driver med? Jeg foreslår inkludering, mangfold, åpenhet, trygghet, men det kan være mange flere. Det samme bør vi gjøre overfor den enkelte borger. Hva er viktig for deg? Hvilke verdier er det som gir deg rettesnor i din hverdag, og kanskje dermed hvilke verdier er det vi sammen skal ha fokus på?

 

Vi må selvsagt gjøre det samme med målsettinger. En felles målsetting som vi kan være enige om er at så og så stor andel av voksne borgere skal være i arbeid. Det er bra for samfunnet. Arbeid er også i de fleste tilfeller bra for enkeltindividet. Ofte vil altså arbeid også være et mål for den enkelte, men ikke alltid. Kanskje holder det med at akkurat du skal ha en eller annen meningsfull aktivitet utenfor hjemmet noen timer om dagen eller uken? Vi må sette oss noen klare målbare mål for samfunnet og for velferdstjenestene. I møte med den enkelte borger bør dette være tema.

 

Hvordan kan jeg bidra til at du bidrar til at vi når vårt felles mål?

 

I møtet med den enkelte holder selvsagt ikke det med fokus på samfunnets mål. Vi må også snakke om mål for den enkelte. Ofte vil disse målene sammenfalle. Av og til ikke.

 

Hvordan kan jeg bidra til at du når ditt mål og hva som er viktig for akkurat deg?

 

Det er på tide at vi ser på ansatte i velferdsstaten/ kommunen som noe annet enn portvoktere. Velferdens portvoktere som de i dag ofte oppleves som. Det er på tide at vi gjør dem til døråpnere. Døråpnere for muligheter. Skal såkalte saksbehandlere ha mulighet til dette så kan de kanskje ikke være saksbehandlere lengre. De må få muligheten til å møte mennesker som mennesker og ikke som saker i en evig haug av mer eller mindre kvalifiserte søknader til velferdens knappe goder.

 

Hva er så alternativet til alle disse ordningene som vår velferdsmastodont har utviklet? Er ikke disse ordningene med sine klare inklusjonskriterier en forutsetning for velferdens bærekraft? Ikke bare sikrer de at ikke folk som ikke kvalifiserer for disse velferdsgodene får tilgang til dem. Ikke bare sikrer de dermed økonomisk bærekraft. De sikrer også at det enkelte individ kan klage hvis de mener at de ikke får et velferdsgode som de har krav på. At ordningene er mest mulig presise kan sikre rettsikkerheten til den enkelte.

 

Alternativet kan aldri være et frislipp basert på et eller annet faglig skjønn eller magefølelse. Det er mye som tyder på at skjønn er svært usikkert som verktøy i arbeidet med å nå felles målsettinger i møtet mellom mennesker. Magefølelse og sunn fornuft er enda verre. Vi vil ikke ha et velferdssystem som baserer seg på den enkelte ansattes forgodtbefinnende. Det er et skrekkscenario.

 

Hva er da så alternativet?

 

La oss forfølge en tankerekke jeg har. En tankerekke jeg gjerne vil høre dine meninger om. Som ikke er ferdigtenkt. La oss se for oss at du er skutt flere ganger på Utøya eller at du har et alvorlig sykt barn. At du har en medfødt funksjonsnedsettelse, utviklingshemming, har et rusproblem eller at du har en oppvekst med foreldre som ikke klarte å vise tilstrekkelig omsorg. At samfunnets krav og dine forutsetninger ikke matcher. Du trenger bistand på en eller annen måte. Du oppsøker selv velferdsapparatet i din kommune. Eller, noen andre fanger opp at noen bør snakke med deg. Uansett. Du får en samtale med en veileder eller konsulent. En samtale. To samtaler eller ti samtaler hvis det er det du eller denne trenger. Samtaler som kan foregå på kontoret til denne andre. Altså din faste kontaktperson som du selvsagt har mulighet til å bytte hvis du ikke føler deg komfortabel. Eller hjemme hos deg. Eller på en kafe, under en tur i en park eller på basketballbanen.

 

Menneskemøtene.

 

Du blir møtt med verdiene til vårt samfunn. Verdiene som er rettesnor for våre velferdstjenester. Inkludering. Mangfold. Åpenhet. Trygghet. Du blir møtt med spørsmålet; hva er viktig for deg? Dere diskuterer vårt samfunns mål. Eksempelvis at vi skal ha så og så mange i arbeid. Eller at alle mennesker i Norge skal ha en eller annen meningsfull aktivitet utenfor hjemmet minst 10 timer i uken. Eller andre mål som handler om helt andre ting. Du blir møtt med spørsmål om hvordan vi kan hjelpe deg til at du bidrar til at vi når disse målene. Du blir medansvarlig. Du får mulighet til å bidra. På din måte. Med min støtte.

 

På din måte. Med min støtte.

 

Du blir også møtt med spørsmål om hva som er viktig for deg. Hva er egentlig viktig for deg i ditt liv? Ikke spørsmål om det er pleiepenger eller arbeidsavklaringspenger eller omsorgsstønad du trenger. Du blir utfordret på dine egne verdier. Vi finner sammen ut hvordan en kan lettest realisere det livet som du ønsker. Ikke basert på inklusjonskriteriene til en eller en annen ordning. Basert på hva som skal til for at du skal kunne leve et liv i tråd med dine verdier.

 

Ikke basert på et regelverk, men basert på verdier. Samfunnets verdier. Dine verdier.

 

Men altså, tenker du kanskje. Skal vi bare bli enige om noe da? Skal jeg ikke ha en rettighet som jeg kan kreve? En rettighet som gir mulighet til klage?

 

Nettopp. Dere skal bli enige om noe. Med utgangspunkt i dine ønsker for ditt liv og samfunnets mål for samfunnet, skal dere bli enige om noe som funker. Du og din faste kontaktperson. Enige.

 

Jepp. Det er skummelt. Du skal selvsagt fortsatt ha rettigheter. Rettigheter som du skal kunne, men helst slippe, å slå i bordet med så hardt du bare må for å få folk til å forstå. Men rettighetene skal først og fremst være på prosess. Hva hjelper det med en rett på en ordning som egentlig ikke funker godt nok verken for å få deg til å oppnå det du ønsker i ditt eget liv eller for å nå samfunnets mål.

 

Du skal ha rett til å bli møtt på en verdig og god måte, også om du er sliten, fortvilt, aggressiv eller resignert. Du skal ha rett på at menneskene du møter gjør det de kan for å minske det asymmetriske maktforholdet som automatisk er i et slikt møte. Du skal ha rett på at det alltid blir brukt verktøy for beslutningsstøtte. At informasjon, valgmuligheter og konsekvenser ikke bare er tilpasset deg, men at også kunnskapsgrunnlaget for dette skal være forståelig og tilrettelagt. Uansett hvor sliten du er. Uansett om du har kognitive vansker. Uansett om du…

 

Du skal selvsagt ha rett på kunnskapsbaserte tjenester. Det betyr at forskning skal fremlegges og vurderes. Det betyr at alle aktuelle data skal innhentes. Dette innebærer blant annet at om det er nødvendig og/ eller ønskelig må fagpersonene ut av sine kontor og hjem til deg. Eller der problemene befinner seg. Det betyr også at du skal ha rett på at eventuelle råd og anbefalinger fra spesialister, eksempelvis fra spesialisthelsetjenesten, skal vurderes av dere sammen. Deg med et eller annet behov for bistand og din faste kontaktperson i kommunen eller NAV. Oftest er det godt grunnlag for å følge slike anbefalinger. Av og til kan det være grunnlag for noe annet. Men; alltid vurderes. Alltid sammen med deg.

 

Du skal ha rett på at alt dette dokumenteres. Også dokumentasjon på alternativer som ikke velges. Særlig med faglig dokumentasjon der valgene går på tvers av kunnskap eller anbefalinger. Du skal ha mulighet til second opinion når som helst. Du skal ha mulighet til en annen fast kontaktperson. Du skal ha mulighet til å ombestemme deg.

 

Valgene skal gjøres sammen med deg. Med bruk av egnede verktøy for samvalg.

 

Men. Du skal aldri ha rett på arbeidsavklaringspenger, sosialstønad eller pleiepenger.

 

I denne tankerekken er det altså verken skjønn eller regler det legges vekt på. En skal legge vekt på å finne frem til gode løsninger for den enkelte basert på samvalg og systematisk jobbing. Sammen. En skal legge vekt på å finne gode løsninger for samfunnet gjennom kunnskapsbasert praksis.

 

Det må rett og slett ikke være mulig å kunne si at «regelverket og endringene i regelverket tillater oss ikke å gjøre unntak». Hvis det er mulig så er det kanskje ikke bare regelverket som er feil og som må endres. Kanskje er det det faktum at vi i det hele tatt har et regelverk som må endres.

 

Jeg forstår at det er skummelt for politikere og administratorer å flytte debatten vekk fra ordninger og systemer til mennesker og menneskemøter. Hvordan kan en da ha kontroll? Vel. Er det ikke nettopp det tillit handler om. Å gi fra seg litt kontroll.

 

Tillit innebærer sårbarhet. At vi ikke hele tiden tar forhåndsregler for å beskytte oss mot mulig misbruk.

 

Jeg forstår også at det er skummelt for folk med mer eller mindre tynnslitt tillit til de menneskene de opp gjennom årene har møtt, dem som oppleves som voktere av kommunens pengesekk, å flytte debatten fra klare og tydelige ordninger til møtene de er så lei av. Hvordan kan de være trygge på at de får det de har krav på da?

 

Det kan være skummelt å flytte debatten bort fra disse detaljerte ordningene. Det er jo så lett å gjemme seg bak systemets og ordningenes kraft. Det er så lett å glemme (eller gjemme bort) at det er mennesker vi snakker om.

 

Vi må slutte å bygge ordninger. Vi må bygge folk. Bygge folkene i velferdssystemene. Sørge for at de har kompetanse, kunnskap, rammebetingelser. Slik at de kan møte folk med muligheter i stedet for kontroll. Vi må bygge folkene som trenger bistand av velferdstjenestene. Slik at det oppstår tillit.

 

Tillit i disse menneskemøtene.