Noen synes nok det tar for lang tid før man ser resultater av arbeidet vårt og kanskje noen forventer en «mirakelkur» som kan hjelpe pasientene over natten. Sånn arbeider ikke vi vernepleiere. 

Mitt navn er Elisabeth Elnæs og jeg jobber som vernepleier. Jeg ble ferdig utdannet vernepleier i 2012, ved Høgskolen i Oslo og Akershus. Jeg har fra tidligere erfaring fra å jobbe i bolig for utviklingshemmede, men i 4 år nå så har jeg jobbet med demente eldre som bor på institusjon. I dette innlegget vil jeg fortelle litt om min jobb og reflektere litt over vernepleierrollen i denne type tjenester. Dette er noe jeg også skal snakke om på Vernepleierkonferansen 2019.

Frem til 15. november kan du få 30% avslag på konferansen ved å melde deg på med koden VPL2019

Jeg jobber som vernepleier på et omsorgs- og rehabiliteringssenter på østlandet. Dette er et sykehjem som består av 4 avdelinger, hvor av 1 er skjermet enhet for demente, 1 kortidsavdeling, 1 geriatrisk avdeling og 1 demens avdeling, begge med langtidsplasser.  For tiden jobber jeg på demensavdelingen med 18 sengeplasser. Her bor det personer med langtkommet demens som av flere årsaker ikke evner å bo hjemme lenger. Mange av disse pasientene har også andre fysiske sykdommer i tillegg til sin demensdiagnose. 

Min arbeidshverdag består i å bidra i stellsituasjoner, medikamenthåndtering, kartlegging og oppretting av tiltak knyttet til pasientene. Jeg har også legevisitter med sykehjemslegen og pasientmøter med lege og pårørende. Vi har egen sykehjemslege som er innom på mandag, tirsdag og torsdager, og på den måten får våre pasienter meget god oppfølging i forhold til sin helsetilstand og medikamentell behandling. 

På min avdeling jobber vi 4 høgskoleutdannede, 2 sykepleiere og 2 vernepleiere. Vi har delt hele pasientgruppen mellom oss og har derfor primæransvar for ca. 5 pasienter hver. Vi har organisert dette arbeidet med tanke på hvor kompetansen skal fordeles. Jeg som vernepleier har da ofte primæransvar for pasienter med utfordringer knyttet til adferd. Det kan være pasienter som utagerer fysisk eller psykisk, pasienter med en forhistorie fra psykisk sykdom eller de pasientene som oppfattes som «krevende». Sykepleieren har ofte ansvar for de pasientene med et komplekst sykdomsbilde av fysiske sykdommer. 

Når vi har ansvarsvakter bistår vi på alle avdelinger ved behov og bidrar med nødvendig kompetanse der det skulle trenges.  På min avdeling samarbeider både vernepleiere, sykepleiere, hjelpepleiere, helsefagarbeidere og assistenter for at pasientene skal ha meningsfylte og gode dager. 

Vi er nå inne i en prosess for å bli sertifisert som et Livsgledesykehjem. Livsgledehjem er en sertifiseringsordning for virksomheter i eldreomsorgen, som eies og drives av Livsglede for Eldre (LFE). I Omsorg 2020 leser vi at: der er iverksatt en nasjonal sertifiseringsordning for Livsgledehjem i regi av stiftelsen Livglede for Eldre. Formålet er at landets virksomheter som tilbyr heldøgns omsorg skal få tilbud om å bli livsgledehjem gjennom å etablere og iverksatte individuelle tiltak for å møte den enkeltes brukers sosiale, kulturelle og åndelige behov. Til grunn for sertifiseringsarbeidet ligger en individuell kartlegging av den enkelte beboer, med fokus på livshistorien. Virksomheten skal jobbe med ni livsgledekriterier som fokuserer på sosiale, kulturelle og åndelige behov, samt dokumentasjon, evaluering og oppdatering av disse. 

Livsgledekriteriene:

  • Alle ansatte på sykehjemmet skal vite om hva sertifiseringsordningen er, og hva det innebærer.
  • Virksomheten skal legge til rette for at beboer skal få mulighet til å opprettholde sine hobbyer og fritidssysler.
  • Virksomhetens skal legge til rette for samarbeid med skoler, barnehager og andre organisasjoner.
  • Virksomheten skal legge til rette for at beboer får komme ut i frisk luft minst en gang pr. uke
  • Virksomheten skal legge til rette for kontakt med dyr.
  • Virksomheten skal legge til rette for sang, musikk og kultur i hverdagen.
  • Virksomheten skal legge til rette for å skape en hyggelig ramme rundt måltidene.
  • Virksomheten skal legge til rette for en god kommunikasjon med pårørende. 
  • Virksomheten skal legge til rette for å trekke årstidene inn som en naturlig del av sykehjemmets hverdag. 

Metoden tar utgangspunkt i en detaljert livshistoriekartlegging av hver beboer, som igjen gjør det enklere for de ansatte å skape et meningsfullt innhold i beboers hverdag. På bakgrunn av livshistoriekartleggingen skal alle primærkontakter lage en individuell livsgledekalender for hver av sine beboere. Deretter skal aktivitetene i kalenderen gjennomføres, dokumenteres og evalueres.

Livsgledehjem er ikke et prosjekt, men et langvarig endringsarbeid, som skaper nye holdninger, metoder og rutiner på virksomheten, og man ser også tendenser til bedring i arbeidsmiljø ved Livsgledehjem. 

Det er vel ingen hemmelighet at det til tider kan være utfordrende å arbeide som vernepleier inne på institusjon. Vi kommer med andre erfaringer og kunnskap enn det en sykepleier gjør, og det kan til tider by på utfordringer i forhold til fag og tankesett. Noe som har vært til stor hjelp for meg er at jeg har hatt en leder som har sett behovet og nytten av den type arbeid som jeg utfører. Jeg har tillitt til å gjøre gode kartlegginger og utforme solide tiltak og hun ser behovet for at noen pasienter trenger noe litt annet enn de andre pasientene på avdelingen akkurat da. 

Det er til tider utfordrende å stå i det arbeidet som vi skal utføre. Arbeidet til en vernepleier er omfattende og stekker seg ut over tid. Når vi får inn pasienter som krever mye tid og kompetanse må det nødvendigvis gå ut over noe annet. Jeg kan få bemerkninger om at de andre pasientene også har rett på samme type tilstedeværelse av personalet. Jeg har jobbet med å få personalgruppen til å forstå forskjellen på en kartlegging av adferd kontra for eksempel en innleggelse av kateter. Kartlegging og utforming av tiltak tar tid og involverer flere folk, mens det å legge inn et kateter tar 10 min for 1 til 2 ansatte. Noen synes nok det tar for lang tid før man ser resultater av arbeidet vårt og kanskje noen forventer en «mirakelkur» som kan hjelpe pasientene over natten. Sånn arbeider ikke vi vernepleiere. 

Noe av det jeg legger mest vekt på med mine pasienter er tilstedeværelse og trygghet ute i miljøet. Det kan være vanskelig å få folk til å forstå at det å sitte helt stille ved siden av en pasient som er litt urolig, faktisk er veldig godt miljøarbeid. Utad kan jo det se ut som at jeg ikke gjør noen ting, mens det jeg i virkeligheten gjør er trygghetsfremmende arbeid og kanskje den pasienten faktisk klarer å sitte stille i 30 min i stedet for å gå hvileløst omkring. 

Eller når jeg velger å sitte ved matbordet sammen med pasientene og føre samtaler eller bare sitter helt stille, mens de andre dekker bord, gjør klar mat og levere ut medisiner. Vi må forstå at det å være tilstede for pasientene og det å dekke et bord er like mye verdt, og krever like mye arbeid. 

Vi kan ha en pasient på avdelingen som sjelden kommer ut av rommet sitt, men som gjerne vil ha kontakt med andre alikevel. Hun er en «sånn pasient» som ringer i snora for egentlig ingenting, og som derfor har blitt litt kjent for å ringe i snora for å «mase» om ulike ting. Dette vil jeg som vernepleier gjøre noe med og begynner kartlegge når hun er hyppigst på ringesnora. Det er etter frokost, under vår pause og etter lunsj. Jeg begynner derfor å sette meg ned inne på hennes rom og slår av en prat hver gang jeg kommer med medisinene hennes og jeg tilbyr alltid 15 minutter aktivitet etter at frokosten er ferdig. Dette helt uoppfordret fra hennes side. Etter et par dager endrer ringingen hennes seg når hun ser at jeg er på jobb. Det var helt tydelig for meg at hun ønsket sosial kontakt inne på eget rom og hun satte pris på at vi oppsøkte henne i stedet for at det alltid var hun som oppsøkte oss. 

Noe som gjentar seg med vernepleierfaglige tiltak er at det kan være vanskelig å få med øvrige medlemmer av personalgruppen til å delta og videreføre tiltakene. Det kan til tider virke på meg at det ikke «er så nøye» med adferd, og i mine øyne er det fryktelig synd. Særlig på en demensavdeling ser vi at mye av uroen kommer av usikkerhet og utrygghet. Derfor mener jeg at det er like viktig med tilstedeværelse og trygging av pasientene som det å legge inn kateter eller å begynne en antibiotikakur. 

For å få rom og mulighet til vernepleierfaglig arbeid i den institusjonsbaserte eldreomsorgen, er ledelse viktig. Både min leder og min institusjonsleder ser verdien av å ha vernepleiere i staben sin, og har tro på at vi kan være med å utgjøre en positiv forskjell for våre pasienter.

 

Av Elisabeth Elnæs