Er du kristen, eller? Det var det spørsmålet jeg fikk i leiligheten et sted i syden. 16 år eller noe satt jeg der og ble tilbudt vodka og juice. Eller. Kanskje var det rom og cola. Det var når jeg sa nei takk at de nye kompisene mine, hvis det var det de var, de som tilbød meg alkohol, spurte meg om jeg var kristen.

Ikke det at det er noe feil i å være kristen. Jeg er for et livssynsåpent samfunn. Et samfunn der folk fra alle mulige religioner kan utøve sin tro sånn noenlunde som de selv ønsker. Ikke et samfunn som nøytraliserer. Men. Jeg er altså ikke kristen.

I disse dager har jeg litt av den samme følelsen. Nå når debatten om §2C i abortloven diskuteres. Paragrafen som åpner opp for abort etter den alminnelige regelen for selvbestemt abort på 12 uker med grunnlag i fosterets egenskaper og bare dette. Jeg bare venter på spørsmålet: Er du kristen eller? For. Jeg er skeptisk til denne regelen i loven, og skikkelig redd for retningen denne debatten tar. Og. Så lenge jeg ikke kan puttes i båsen sammen med de erkekonservative kristne, så vet jeg rett og slett ikke hvor jeg hører hjemme lenger.

«Nå trengs et skikkelig oppgjør – dette skal ikke norske kvinner finne seg i» (Audun Lysbakken)

«Skrell vekk retorikken og forsøkene på å snakke seg bort fra hva par. 2c i abortloven handler om. DETTE er hva det handler om.» (Inga Marte Thorkildsen)

«70-tallet ringte. De lurer på hvorfor vi diskuterer abort igjen» er tekst Hadia Tajik deler på Twitter.

Dette er mine politiske forbilder. Jeg kunne laget en lang liste med uttalelser som gjør at det for meg, som ikke tilhører kategorien konservative kristne, synes det er fryktelig vanskelig å ta ordet i denne debatten.

En skyttergrav er et sted folk hopper ned i. På hver sin side av slagmarken ligger de der og plaffer mot sine motstandere. Det er det som nå skjer. I denne supervanskelige debatten, som er mer kompleks enn det ser ut for at noen av dem som ligger nede i skyttergravene forstår, ligger de der og plaffer mot hverandre. På den ene siden ligger KrF og de som er enda mer konservative enn det KrF har valgt å være de siste dagene. På den andre siden ligger de som jeg ser på som mine venner på venstresiden. De skriver som om de har den ene riktige og fulle sannhet. Den ene riktige og fulle sannhet i et spørsmål av denne karakter, altså.

Begge sider. I sine skyttergraver.

Dette gjør meg livredd. Redd for hvordan vi skal ta vanskelige debatter om bioteknologi, om aktiv dødshjelp, om verdige liv, i fremtiden. Jeg har flere ganger forsøkt å ta sats. Skrive kronikken som får meg ut i åpent lende. Den som handler om forståelse av funksjonshemming. Om forståelse av funksjonshemming som et samspill mellom individuelle forutsetninger og samfunnets barrierer. For. Er det virkelig mulig å ha en diskusjon om 2C uten at den er informert av forskning på funksjonshemming? Den vanskelige komplekse samtalen som sier noe om at alvorlig sykdom ikke er en måleenhet som er gitt helt uavhengig av kontekst.

Den samtalen som stiller spørsmål om hvorfor? Hvorfor det er greit at en skal begrense kvinnens frihet ved 12 uker når kvinnen har et «vanlig» foster. Et foster som ikke avviker fra en statistisk normalitet. Men, med en gang fosteret avviker tilstrekkelig fra den samme normaliteten så skal kvinnen plutselig får frihet til å velge. Hva er dette for en frihet? Hva er dette for en liksomfrihet? Det er ikke så veldig lenge siden vi så på homofili som en sykdom. Det finnes steder som fremdeles mener dette er en byrde for samfunnet som må utslettes. Hvilken frihet ville kvinnene hatt i en slik kontekst?

Når ble egentlig venstresiden så opptatt av medisinske og biologiske forklaringer? Når ble venstresiden så opptatt av at det er diagnose som skal avgjøre folks videre skjebne. Har fosteret en kjent diagnose så skal kvinner få full valgfrihet. Har det ikke en kjent diagnose så skal vi tvinge kvinner til å bære frem? Vil vi egentlig ha en frihet basert på diagnose eller ikke diagnose? Avvik eller ikke avvik – det er det som er spørsmålet før du skal få din frihet tilbake.

Jeg har lyst til å komme opp i åpent lende. Midt mellom skyttergravene. Snakke om de med funksjonshemming som opplever hatet. Snakke om de som mener at de som avviker fra normaliteten aldri skulle vært født. Ekstremtilfellene med drap finnes i nyere tid. Ikke bare i nazistenes hoder og gjerninger. Men. Hatet finnes i mildere former. Vi må snakke om hvilket press kvinner opplever for å ta abort når de har et foster som kan oppleves som en byrde for samfunnet. Eller om tjenester som blir dårligere siden du selv valgte å bære frem et ekstra kostbart foster som du kunne valgt å fjerne.

Ja, vi må selvsagt også snakke om tjenestene. Tjenestene som i stor grad kan være med å definere hvilke byrde det er for den enkelte kvinne å bære frem et foster med avvik. Tjenestene som i stor grad kan bestemme alvorlighetsgraden i en tilstand eller sykdom. Det er utrolig provoserende når politikerne nå plutselig er så rørende opptatt av situasjonen for barn med sykdom eller funksjonsnedsettelse. Om sortering eller ikke sortering. Det er utrolig provoserende at foreldre nå må skrive til abortlovens fordel med bakgrunn i hvordan de har opplevd livet med et barn med sykdom eller funksjonsnedsettelse. Dette er de tøffeste av de tøffeste.

Venstresiden har rett når de kritiserer høyresiden for å snakke om sortering når de i svært liten grad gjør noe for de familiene det gjelder etter at barnet er født. Saken om pleiepenger er et godt eksempel. Men. Vi på venstresiden har vel strengt tatt ikke gjort så mye vi heller. Har vi? Sorteringsdebatten handler først og fremst om livet etter fødsel. Det har vi alle et ansvar for.

Jeg er også litt redd for abortloven. At denne harde debatten bidrar til fronter så sterke at abortloven smuldrer. At en så viktig og egentlig vakker lov nå nærmer seg dens Kodak moment. Husker dere firmaet Kodak? De som produserte de derre litt underlige tingene en puttet inn i fotoapparatene. Kodak var gigantiske. Så gigantiske at når noen i deres eget firma så smått begynte å snakke om digitalisering, forandring, så avfeide de det med at vi har det bra slik vi har det. Ikke kom og forandre på noe som virker. Vi vet alle hvordan det gikk. Hvor er Kodak i dag?

Jeg ser meg rundt i verden. En verden full av høyrepopulister som gladelig spiller Ping pong med kvinners rettigheter. Som vurderer å stramme inn abortlovgivning. Jeg er redd for at om vi tviholder på abortloven slik den er i dag, uten å respektere denne viktige samtalen om hvordan en forstår alvorlig sykdom, funksjonshemming og egenskaper ved fosteret, da er det nettopp vi som setter loven i spill. Jeg er redd for at det å nekte å ta andres perspektiv i denne samtalen bidrar til det motsatte av det vi egentlig ønsker. En sterk og vakker abortlov.

På lørdag arrangeres demonstrasjonen «Ikke rør abortloven». Det er mange grunner til at vi også i dag skal forsvare kvinners rett til å bestemme i eget liv, også når det gjelder abort. Jeg vil gjerne gå i en slik demonstrasjon. Jeg vil gå i en demonstrasjon for abortloven, men jeg er ikke sikker på om jeg er velkommen på lørdag. En demonstrasjon som har dette som sitt viktigste budskap: «Skal norske kvinner tvinges til å føde barn de ikke kan ta seg av for at Solberg skal få sin flertallsregjering? Vi finner oss ikke i at kvinners rett til eget liv og egen kropp tråkkes på og rives ned.» Jeg er ikke sikker på om jeg, som mener at det først og fremst er samfunnets ansvar at mange kvinner og familier ikke kan ta seg av barn med alvorlig sykdom og funksjonsulikhet, har en plass i denne demonstrasjonen. At det ikke er barnets eller familiens ansvar å sikre at det faktisk er mulig å ha et godt liv selv med det som til enhver tid defineres som avvikende nok til å få merkelappen alvorlig. Jeg er ikke sikker på om jeg er velkommen. Det synes jeg er trist.

Kanskje skal jeg skrive den kronikken. Kronikken som får meg opp i åpent lende. Mellom skyttergravene. Kanskje skal jeg gå i demonstrasjon på lørdag. Mon tro om jeg ikke skal invitere Marte Wexelsen Goksøyr med meg i den demonstrasjonen. Marte og jeg er nok uenig i en del ting når det gjelder abort. Men. Jeg tror ingen av oss ville hatt problemer med å løfte den samme plakaten opp så høyt som mulig. Den plakaten der det står: «Vi finner oss ikke i at kvinners rett til eget liv og egen kropp tråkkes på og rives ned.»

Eller kanskje jeg må sitte hjemme med en rom og cola. Eller kanskje vodka og juice.