Debatten om abortlovens paragraf 2C har de siste dagene vært vanskelig. For meg. Den berører noe eksistensielt. For mange. Mange har ytret seg. De tøffeste. De tøffeste er dem som forteller om sitt liv med barn med funksjonsnedsettelse eller alvorlig sykdom. Eller dem som har valgt å fjerne fostre før de rakk å bli en familie. Før de ble en familie. Disse sårbare kvinnene som bretter ut sitt liv for å opplyse debatten, uavhengig av om de er for eller i mot endringer i loven. Takk. Dessverre møter de politikere som kryper ned i sine skyttergraver med et eneste ønske; å vinne kampen. Politikere uten vilje til eller mulighet for en opplyst og nyansert samtale om grunnleggende vanskelige og komplekse spørsmål. Debatten fortjener bedre. Det er nødvendig at også politikere gjør seg sårbare i møte med disse spørsmålene. Sårbare.

Jeg har et likestillingsperspektiv når jeg nå prøver å trå varsomt inn i denne debatten. Spatel er mitt redskap der mange bruker slegge. Debatten fordrer nemlig varsomhet. Målet er ikke å ødelegge. Målet er å forsiktig finne løsninger til en mulig fremtid. Målet er å unngå dystopiene som manes frem av de ulike sidene i debatten. Ropstads sorteringssamfunn. Tusviks Gilead. Likestilling krever kamp, men også samtale, kunnskap og vilje til å forstå den andres perspektiv.

Mitt likestillingsperspektiv er grunnlagt i et feministisk ståsted og i en klar og tydelig relasjonell forståelse av funksjonshemming. Likestilling handler om at alle mennesker skal ha like rettigheter og muligheter for deltakelse, uavhengig av eksempelvis kjønn og funksjonsvariasjoner. Hvis en ikke anerkjenner kompleksiteten kan disse forholdene opptre som motsetninger i denne debatten. Altså. Anerkjenner kompleksiteten. Motsetninger hvis en ikke trår varsomt inn med et ønske om å finne mulige løsninger. Løsningene finnes i abortsyklonens øye. Der det er helt vindstille. Det er her det er mulig å snakke sammen. Anerkjenne hverandres perspektiv. Utfordre hverandres ståsted og synspunkt. Utfordre egne verdier.

Sakte prøver jeg å komme meg gjennom den kraftige vinden. Med disse refleksjonene søker jeg øyet.

Her er det stille nok til å se.

Se fra mitt feministiske perspektiv. Perspektivet som ikke gir meg noe annet valg enn å slå fast at kvinner skal bestemme over sin egen kropp. Selvsagt. Mine egne verdier gir meg en klar retning. Slik bare verdier kan. Det er kun ved helt særegne situasjoner en skal ta fra mennesker sin egen selvbestemmelsesrett. Graviditet kan knapt sies å være en særegen situasjon. Selv om abortloven gjenspeiler økende rettigheter for fosteret, er det nødvendig å være klar og tydelig på at ingen kvinner skal tvinges til å bære frem et uønsket foster. Eller bli presset til å ta abort hvis hun ikke ønsker dette. Selvbestemt abort er for meg en selvfølge. Selvbestemt graviditet også. Hvem er jeg hvis jeg tillater meg å prøve å bestemme over en annens kropp? Kroppen som de fleste av oss opplever som grensen for egen integritet. Grensen for egen integritet.

Bestemme. Over. En annens kropp. Hvem er jeg da?

Jeg ser også fra en relasjonell forståelse av funksjonshemming. En forståelse som skiller mellom den deskriptive beskrivelsen av tilstanden og konsekvensene en får ved å ha denne tilstanden i møte med samfunnet. En relasjonell forståelse som anerkjenner at det er sosiale mekanismer, og ikke (bare) medisinske forhold, som gjør folk funksjonshemmet. Hvordan en definerer begreper som alvorlig sykdom, levedyktighet og funksjonshemming påvirkes av konteksten disse spørsmålene forekommer i. Det er ofte barrierer i samfunnet og konteksten det enkelte individ befinner seg i som gjør folk hemmet i sine muligheter for å leve liv i tråd med egne verdier. Er alvorlig sykdom noe som alle kan enes om, uavhengig av læringshistorie? Er funksjonshemming noe som kan defineres uten konteksten tilstanden forekommer i? Kroppen kan beskrives, men alvorlig sykdom og funksjonshemminger er ikke deskriptive begrep.

I et relasjonelt perspektiv på funksjonshemming forenes også kampen for kvinners rettigheter og kampen for rettighetene til folk med ulik funksjon. Det finnes biologiske, kroppslige forskjeller, men det er i møte med samfunnet diskriminering, trakassering og manglende muligheter for deltakelse på lik linje oppstår. Det er i hvert fall dette min feminisme understreker. Biologiske forskjeller skal ikke være hemmende for like muligheter. Hemmende for deltakelse.

Kropp er sentralt både i et feministisk perspektiv og i et funksjonshemmingsperspektiv. Ta av deg klærne. Still deg like naken som vi er nødt til å gjøre overfor debatten om abort. Still deg naken foran speilet. Hva ser du? Du ser kroppen din. Huden. Formene. Musklene. Fettet. Hårene. Du kan beskrive helt objektivt hva du ser. Din kropp. Så. Når du er ferdig med å beskrive. Hva tenker du om den? Hva tenker du om kroppen din? Dette er en helt annen oppgave enn en deskriptiv beskrivelse. Hva du tenker om din kropp er avhengig av din læringshistorie. Ikke (bare) avhengig av hva du ser i speilet. Speilbildet blir komplekst. Mye mer komplekst en en deskriptiv beskrivelse. Hva du tenker om kropp. Din kropp. Andres kropp. Hva du tenker er avhengig av hva du har opplevd. Hvordan andre omtaler kropp. Tilstand.

For meg er det helt umulig å diskutere abortloven uten å ha med meg begge disse perspektivene som likeverdige kunnskaps- og verdigrunnlag. Særlig viktig, for meg, er det å tilnærme meg paragraf 2C med begge perspektivene. Som feminist. Som en som prøver å stå på barrikadene for et mangfoldig samfunn. Jeg vil hevde at det er mangel på ulike perspektiv, og ikke nødvendigvis meningsuenighet, som fører debatten ned i skyttergravene. Som fører til at debatten når syklonens ødeleggende styrke.

Hvordan en vurderer sykdom og funksjonsnedsettelse, fysiske og mentale tilstander er altså avhengig den sammenhengen de fremstår i. Her er normalitetsbegrepet sentralt. Hvordan en vurderer sykdom og funksjonsnedsettelse, fysiske og mentale tilstander er avhengig av hvordan en forstår normalitet. Jeg har tidligere jobbet mye med normalitetsbegrepet. Et statistisk normalitetsbegrep der de tilfellene som faller utenfor normalen beskrives som avvik. Avvik er et statistisk mål på noe som faller utenom en normalfordeling. Forholdet mellom avvik og normalfordeling styrer i stor grad vår velferdsstat. Faller du utenfor normalfordelingen får du tjenester. Blir du definert innenfor så må du klare deg selv. Paragraf 2c i abortloven bygger i stor grad på de samme mekanismene. Store avvik fra normalfordelingen gir grunnlag for å kunne ta abort etter helt egne regler.

Abortloven setter ingen begrensninger på kvinnens rett til å ta abort de første 12 ukene av svangerskapet. Etter dette er det regler som regulerer kvinnens mulighet til å bestemme selv. Det er tidsbegrensningen i abortloven som setter begrensinger på kvinners rett til selvbestemmelse. Fra et feministisk ståsted er denne begrensningen problematisk. Hva er det som gjør at vi allerede ved uke 12 tillater oss å begrense kvinners selvbestemmelsesrett overfor egen kropp? Hvilke legitime grunner er det for samfunnet å redusere enkeltindividets frihet på denne måten? En slik grunn kan åpenbart være at det enkeltindividet gjør går ut over et annet enkeltindivid. Her vil vurderinger av når fosteret opparbeider seg selvstendige rettigheter uavhengig av mor tre inn. De fleste er enige i at fosteret gradvis opparbeider seg selvstendige rettigheter, og det er svært få som mener at dette skjer allerede ved unnfangelsen. Det er også svært få som mener at disse rettighetene ikke opptrer før fødsel. At uke 12 er en mer avgjørende grense knyttet til fosterets rettigheter enn uke 16 eller 18 kan diskuteres. Det må være andre grunner til at vi tviholder på en grense på 12 uker. Husk. Denne grensen er altså den som faktisk setter begrensninger i kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Som setter begrensninger i kvinners menneskerettigheter. Dette er det lett å glemme.

Argumentene for å sette en slik grense må være svært gode, ikke tilfeldige eller moralistiske.

Det finnes dog flere argumenter for 12-ukersregelen. Det å ta abort senere er mer smertefullt og kan innebære større risiko for kvinnen. Det er tvilsomt om dette er et godt nok argument for å intervenere i en persons rett til å bestemme selv. 12-ukers regelen kan også fungere som et vern for et press, fra eksempelvis partner eller samfunn, på å ta abort hvis kvinnen selv ønsker å bære frem barnet. Det finnes mange historier der kvinner har møtt press fra helsevesenet til å ta abort der fosteret har sykdom eller funksjonsnedsettelse. Maktulikheten mellom kvinnen i en sårbar posisjon og legen som definerer barnet eller kvinnens situasjon som så dårlig at abort anbefales er overveldende. Det finnes også eksempler der kvinner presses til å abortere jentefostre. At samfunnet setter begrensninger på muligheter for abort vil kunne støtte kvinner i sårbare situasjoner. Men. Er virkelig dette god nok grunn til å redusere kvinnens valgfrihet? Jeg tviler på det. Det er nødvendig å finne andre løsninger for å forebygge utilbørlig press.

En siste begrunnelse jeg her skal nevne for å beholde 12-ukersregelen er at dette er enda så tidlig at det per i dag er få kommende egenskaper ved fosteret som er mulig å identifisere. Selv om teknologien er i rivende utvikling er det fremdeles ikke så mye en kan finne ut før 12 uke, og dermed hindrer en selektering. Samfunnet tar altså ansvar for å sikre mangfold. En overlater ikke dette ansvaret til den enkelte kvinne og hennes situasjon. Samfunnet setter altså med 12-ukersregelen grenser for muligheten til seleksjon på bakgrunn av forhold som i stor grad kommer innunder en eller annen slags definert normalitet, eksempelvis kjønn. Hvis jeg skal ta på alvor mine feministiske verdier er dette også en tvilsom grunn til å holde på tvangsregelen. Skal vi frata kvinner selvbestemmelse over egen kropp for å kunne nå samfunnsmessige målsettinger? Kan vi bruke kvinner som middel for å nå samfunnets mål om mangfold? Skal jeg ta på alvor mitt funksjonshemmingsperspektiv er det like problematisk. Å opprettholde 12-ukersregelen på bakgrunn av dette argumentet opprettholder en rangering av fosterets tilstander på samme måte som paragraf 2c gjør. De tilstandene som kan oppdages før uke 12 er mindre verdt enn de tilstandene som kan oppdages etter. Abort på bakgrunn av Down syndrom er mer høyverdig enn abort på bakgrunn av et uønsket kjønn.

Det er etter dette vanskelig for meg å akseptere grensen for selvbestemt abort på 12 uker. Dette er en sjokkerende erkjennelse. Jeg har før denne nye abortdebatten vært svært skeptisk til å utvide grensen. En viktig grunn til dette er nettopp at en da også utvider mulighetene for selektering. I en rivende teknologisk utvikling er det etikken som må sette begrensninger der teknologien nesten utelukkende åpner opp for muligheter. Det er dog ikke kvinnens rett til selvbestemmelse i eget liv og over egen kropp som skal lide for disse etiske overveielsene.

Jeg er altså i ferd med å konkludere med at grensen for selvbestemt abort bør utvides. Hva så med 2C? Paragraf 2C gir mulighet til å selektere på bakgrunn av fosterets egenskaper. Dette er egenskaper som kan kategoriseres som alvorlige. Dermed åpner den opp for at kvinner i stor grad selv kan bestemme å fjerne fostre som avviker fra en medisinsk definert normalitet, mens den ikke åpner opp for selvbestemmelse hvis fosteret ikke avviker fra den samme normalitetsforståelsen. Dette er for meg et grunnleggende brudd på kampen for likestilling. Vi kan ikke ha lovregulering som på denne måten rangerer egenskaper. Det er det paragrafen gjør. Åpner opp for selektering og rangering.

Debatten om paragraf 2C mangler helt en relasjonell forståelse av funksjonshemming. De fleste som uttaler seg har utelukkende et medisinsk blikk på kroppslige avvik. Det er for meg uforståelig. Jeg velger å legge det i boksen for manglende kunnskap, men det er vanskelig å akseptere reaksjonene som er kommet etter Høie sin sammenligning med homofili. Foraktfullt fnyser politikere og andre av at en i det hele tatt kan sammenligne situasjonen for homofile og folk med Down syndrom, og dermed bidrar de til den samme rangeringen. Min teori er at de fleste i samfunnet ikke forstår at det er de samme diskriminerende mekanismene som forekommer. At de ikke forstår at funksjonshemming altså er en tilstand som oppstår når folk møter samfunnets barrierer. Down syndrom beskrives som avvik og sykdom, som om ikke også homofili er blitt beskrevet som det samme. At forkjempere for homofiles rettigheter på denne måten trekker stigen opp etter seg og avviser sammenligningen er skuffende.

Dette gjelder også sammenligningen mellom likestillingskampen for kvinner og kampen for rettighetene til funksjonshemmede. Kanskje er det slik at kampen for rettighetene til funksjonshemmede i stor grad sees på som veldedighet og ikke som en menneskerettighetskamp? At kampen for å bedre rettighetene til funksjonshemmede i stor grad handler om å bedre helsetjenester til personer med avvik, ikke en kamp for de samme menneskerettighetene som kvinner har kjempet for. Spørsmålet om hvorfor en skal kunne få lov til å ta abort med begrunnelse i Down syndrom, men ikke i begrunnelse i at fosteret er jente er viktig.

Dette er viktig. Det er for meg helt avgjørende. At en forener kampen for kvinners rettigheter og kampen for personer med funksjonsvariasjon i en felles likestillingskamp.

Det innebærer at en fjerner alle krav om begrunnelse for kvinnens valg. Paragraf 2C stiller krav til begrunnelse for hvorfor en kvinne ønsker abort. Sier kvinnen at hun ikke ønsker en jente, vil hun ikke kunne bestemme selv. Det må hun få lov til.

I møte med denne kompleksiteten er det lett og også forståelig å velge skyttergravene. Det var ikke et alternativ for meg. Det letteste alternativet for meg var å grave meg ned i min egen hule, spille FIFA 19 og bli der til debatten var over. Det jeg har valgt er å undre meg over om det finnes noen løsninger som kan ivareta mine to grunnleggende perspektiv på likestilling. Jeg er på jakt etter denne løsningen fremdeles, men jeg har laget en skisse for meg selv som jeg her vil dele. Løsningen består av fire like viktige deler.

1.Lovens paragraf 2C må fjernes.
Det er vanskelig å akseptere et lovgrunnlag som gir mulighet for å selektere på bakgrunn av egenskaper som til enhver tid defineres som alvorlig sykdom. Alvorlig sykdom er ikke en konstant størrelse. At folk i debatten ikke forstår at ordlyden i denne paragrafen kan oppleves som diskriminerende for virkelige mennesker er et tegn på manglende vilje til å se andres perspektiv. Hadde det vært greit om homofili var en del av dette? Eller kjønn? Eller psykisk sykdom? Noen argumenterer med at en kan bytte ut ordlyden til «ikke levedyktig». I begynnelsen av debatten var jeg åpen for dette, men etter å ha brukt tid innser jeg at dette ikke hjelper noen ting på de prinsipielle sidene ved problemstillingene. Trodde du kanskje levedyktig var et enkelt begrep? Hva er et liv? Starter det ved unnfangelsen? Ved uke 12? Eller kanskje ved fødselen? Tre uker med trisomi 18, var det livet levedyktig?

Hva har egentlig ordet leve med ordet dyktig å gjøre?

2.Grensen for selvbestemt abort utvides til 18 uker
Tenk. Det utenkelige. For bare noen uker siden var jeg svært skeptisk til ungdomspartienes nesten unisone ønske om utvide grensen for selvbestemt abort. Nå. Etter noen uker med abortdebatt er jeg faktisk blitt positiv til et slikt forslag. Fremdeles er det avgjørende argumentet at det skal svært mye til for å begrense kvinners rett til å bestemme selv over egen kropp. For bare 2 uker siden synes jeg dette var et skummelt radikalt grep. Debatten har påvirket meg. Den har tvunget meg til å gjennomgå egne verdier på nytt. Det anbefales. Sammen med punkt 3 innebærer også en slik utvidelse at nemndene forsvinner. At vi har et organ som faktisk kan overprøve kvinners rett til å bestemme over egen kropp er i seg selv menneskerettslig problematisk.

3.Samvalg, tillit og kunnskap gjennom hele svangerskapet
Det er åpenbart at vi må gjøre noe med inngangen til problemstillingene rundt abort. Som helsetjenestene forøvrig så må også dette området gå gjennom en faglig og medmenneskelig revolusjon. Vi må endre på tankesettet som tilsier at de helsefaglige ekspertene er dem som vet best i andre sitt liv. Vi må ikke tro at politikk og administrasjon skal bestemme hva som er viktig i akkurat ditt liv. Gjennom hele svangerskapet må kvinner og deres familier møte muligheter for å få kunnskap om kropp, sykdom, funksjonsnedsettelse. Kunnskap om fosteret og om hva vi vet om fremtidsutsikter. Gjennom hele svangerskapet må kvinner og deres familier oppleve tillit. Tillit til at de valgene de gjør er til det beste for dem. I akkurat deres situasjon. Gravide kvinners møte med helsetjenester og velferdsadministrasjon må preges av samvalg. Tjenester og administrasjon skal bidra med det de er eksperter på. På helsefaglige spørsmål. På tjenester til barn og familier med alvorlig sykdom og funksjonsvariasjon. Gjennomgående veiledning gjennom hele svangerskapet, ikke bare en enkel samtale om tilfeldige ting. Den gravide og deres familier skal selv bestemme hva som er viktig i deres liv, men skal få hjelp til å finne ut hvordan de kan oppnå dette. Av og til kan det innebære abort. Ofte vil det innebære å leve videre med vissheten i at det å få et barn med alvorlig sykdom eller funksjonsvariasjon er i tråd med egne ønsker og verdier.

4.Satsning på tjenester til barn, unge og voksne med alvorlig sykdom og funksjonsvariasjon. Altså satsning. Ikke mer eller mindre tilfeldige tiltak. Jeg har hele mitt voksne liv jobbet med politikk og tjenester for personer med utviklingshemming. Det har til tider vært svært frustrerende. Ingen partier kan med alvor si at dette er et område de har satset på. Det har selvsagt vært enkelte parti som har gjort enkelte bra ting. Høyre har troverdighet på brukerstyrt personlig assistanse. SV har troverdighet for deres politikk på pleiepenger. KrF har som det eneste partiet løftet behovet for koordinator så høyt at det har vært mulig å se det. Vært mulig å se det. Som oftest er denne delen av politikken helt helt glemt. Partiene skriver side opp og side ned om homofiles rettigheter, om kvinnepolitikk, om eldreomsorg. Side opp og side ned. De sier sikkert at den generelle politikken også påvirker tjenestene og situasjonen for funksjonshemmede. Til en viss grad er det riktig. Selvsagt har kommuneøkonomien mye å si for tjenester. Men. Altså. Det gjelder selvsagt de fleste områder. Hvorfor akkurat dette området skal gjemmes bort er for meg helt uforståelig.

Skal vi oppnå et samfunn preget av likestilling er jeg kommet til at alle disse fire punktene er gjensidig like viktig. Kvinner får rett og slett ikke reell mulighet til å bestemme selv, til å oppnå det som er viktig i deres liv i tråd med egne verdier, uten disse fire områdene.

For meg har abortdebattens kraft vært en avgjørende mulighet til å ransake egne verdier. Hva er det jeg egentlig står for og hvilke konsekvenser har dette for mine politiske standpunkt. Jeg har endret mening på et viktig område. Jeg står fremdeles sterkt på samme standpunkt på andre. Dette hadde ikke vært mulig hvis jeg hadde blitt stående i syklonens virvelvind. Jeg anbefaler alle å søke syklonens øye. Da ser du bedre egne og andres perspektiv.

Her er det stille nok til å se.

Merknad: Jeg skriver dette med forbehold. Med forbehold om at nye argument, ny kunnskap og forståelse kan gjøre at jeg faktisk kan skifte mening. Den muligheten er viktig for meg.