Ok. Hva ville du ha gjort? Hva ville du ha gjort hvis en av dine arbeidsoppgaver var å utrede folk med tanke på en eller annen diagnose og du stod foran følgende dilemma: Hvis du setter den gitte diagnosen, la oss si autisme eller demens, så vet du at denne personen vil få et mye bedre tilbud i kommunen enn hvis du ikke setter denne diagnosen. Problemet er bare at personen ikke kvalifiserer for diagnosen. Hva ville du ha gjort?

Så lenge jeg kan huske har skolene i Oslo fått tildelt ekstra midler for elever med de tre diagnosekategoriene autisme, multifunksjonshemming og psykisk utviklingshemming. I januar 2018 ble en slik tildeling stadfestet av bystyret, blant annet på bakgrunn av en utredning av ressursfordelingsmodellen i kommunen.  

Før jul i fjor fikk jeg et brev fra byrådsavdelingen i Oslo kommune som er ansvarlig for tildeling av midler til skolene i Oslo. De prøvde der å forklare meg hvorfor det var lurt med en slik tildeling til skolene basert på diagnoser. De viste til høringen på utredningen, der de fleste av svarene, som stort sett var fra skoler og FAU, mente at diagnosekategoriene skulle opprettholdes eller utvides til flere diagnoser. For å være ærlig. De klarte ikke å forklare meg hvorfor tildeling av midler ut i fra diagnosekategorier er lurt.

Det er ikke slik at skolene i Oslo får tildelt midler ut i fra vedtak om spesialundervisning. Slik jeg forstår det er dette blant annet på bakgrunn av en redsel for at en slik fordeling kan medføre en økning i vedtak om spesialundervisning. Dette kan også ha en negativ effekt på skolenes vilje til å tilpasse all undervisning til et mangfold av elever. Dette har jeg forståelse for, selv om det er problematisk at elever med omfattende behov for spesialundervisning kan bli sett på som en stor utgiftspost for den enkelte skole når vedtak om spesialundervisning ikke innebærer tildeling av penger. 

Det er selvsagt svært problematisk at skolene får penger ut i fra diagnosekriterier og ikke faktiske oppfølgingsbehov. For det første er medlemmene av disse kategoriene ingen homogen gruppe. Det er stor forskjell på hvilke oppfølgingsbehov en elev med utviklingshemming og en annen elev med utviklingshemming har. Har du møtt en elev med autisme så har du møtt en elev med autisme. 

For det andre medfører tildeling basert på disse kategoriene et faktisk press på dem som skal vurdere og diagnostisere barn og unge. Hvis vanskene barnet har kvalifiserer for en diagnose innenfor disse tre kategoriene så får skolen barnet går på mer penger. Hvis barnet ikke kvalifiserer for en slik diagnose får ikke skolen ekstra penger, selv om barnet har store vansker og oppfølgingsbehov, og at utredningen avdekker en rekke muligheter for nødvendige tiltak. Jeg vet at skoler kontakter spesialisthelsetjenesten for å presse på for at barn skal få riktig diagnose i følge diagnosekategoriene slik at de får pengene som skal til for en god nok oppfølging av barnet. Skoler ønsker nye vurderinger av barn som har fått «feil» diagnose i forhold til tildelingskategoriene. En ting er hvordan de som er ansvarlig for diagnostisering opplever dette. En annen ting er hvordan foreldre til disse elvene vil oppleve at skoler presser på for en diagnose barnet ikke kvalifiserer for. 

Olaug Nilssen skriver om noe av dette i sin bok «Tung tids tale». Der sønnen og familien ikke får det tilbudet han åpenbart trenger på grunn av at han ikke har diagnosen psykisk utviklingshemming og dermed ikke faller inn under etaten som har det aktuelle tilbudet. Dette er en håpløs skvis som det burde være enkelt å gjøre noe med. 

I brevet viser byrådsavdelingen til at hvis en ser en uønsket utvikling så vil en vurdere ordningen. Problemet er bare det at dette er både praktisk og prinsipielt problematisk. Det kan vel ikke være skolers vurdering av dette som skal veie tyngst når en ser på om dette er en lur måte å gjøre dette på. 

Denne vinteren har et nytt forslag fra regjeringen vært på høring. De ønsker å lovfeste en plikt for kommunene til å tilby dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens. Det er selvsagt en fin tanke bak dette forslaget. Folk med demens har utbytte av aktivitet på dagtid. Det er flott at kommunene skal gi et slikt tilbud. Det er dog et stort paradoks at det er en diagnose som skal utløse en forpliktelse hos kommunen. At det ikke er faktiske behov hos det enkelte individ som skal utløse et tilbud om dagaktivitet, men altså at du har en spesifikk diagnose. 

En sannsynlig situasjon er altså at du som pensjonist ikke har noe å gå til på dagtid, selv om du er ensom, litt glemsk og synes det er vanskelig å ta initiativ overfor andre, men i det du får diagnosen demens så har kommunen en forpliktelse til å gi deg et tilbud. Hvordan vil da de som følger deg opp tenke? Kan det ikke tenkes at dette da vil påvirke vurderinger knyttet til diagnose? Hvis en setter diagnosen demens (uavhengig av om en kvalifiserer for det eller ikke), så vil det innebære et bedre tilbud til personen? Hvis en setter diagnosen demens (uavhengig av personens faktiske ønsker og behov) så vil det bli dyrere for kommunen?

Paradokset blir selvsagt komplett om en sammenligner med andre diagnosegrupper. Over halvparten av alle med diagnosen psykisk utviklingshemming har verken arbeid eller annen dagaktivitet. Dette gjelder både unge og eldre. Mange unge mennesker går hjemme uten noen form for aktivitetstilbud. Folk med utviklingshemming blir også eldre og får også demens (for noen grupper i større grad enn andre). Dette betyr at en kan risikere at en hele livet går uten aktivitetstilbud på dagtid, men den dagen en har fått demens så er kommunen forpliktet til å gi et slikt tilbud. Dette er bare logisk for politikere som tenker på gjenvalg. Det er langt flere velgere som tenker på egen og andres alderdom enn som tenker på situasjonen for personer med utviklingshemming. 

Diagnoser kan selvsagt være viktig. Først og fremst gir det indikasjoner på hvilken bistand den enkelte har behov for, og kan også si noe om tilpassinger den enkelte og omgivelsene kan og bør gjøre. Slik myndighetene (både kommunale og statlige) tenker med disse to eksemplene som her er nevnt blir det enda viktigere å få en diagnose. Ja, selv om den er feil.

Mandag legges rapporten om granskningen fra Tolga-saken frem. Den handler blant annet om diagnoser og penger. Har kommunen diagnostisert folk for å få penger til kommunebudsjettet? Jeg håper også at denne saken kan bli en brekkstang for å gjøre noe med andre ordninger som knytter diagnoser og penger sammen. Penger og forpliktelser bør tildeles ut i fra faktiske behov, ikke på bakgrunn av diagnoser. 

Ok. Hva ville du ha gjort hvis du stod mellom følgende valg: Sette riktig diagnose eller at den aktuelle personen får et godt tilbud. Sansynligvis hadde du valgt det første. Som ansatt i helsetjenestene har du en forpliktelse til å følge dine faglige vurderinger. Riktig diagnose er riktig diagnose. Men. Hvis du gjorde jobben din, så må du også forvente at politikerne gjør jobben sin. Bevilger penger ut i fra vurderinger av faktiske behov og riktige prioriteringer, og ikke bevilger penger ut i fra diagnoser.