Jeg holder nesten pusten. Jeg stopper opp og spoler tilbake. 26 minutter og 23 sekunder inn i intervjuet forstår jeg at dette, det jeg hører på podcasten mens jeg er på vei hjem, er noe mer enn en dypt fascinerende samtale mellom en portrettjournalist og en dansk kulturpersonlighet. 26 minutter og 23 sekunder inn i samtalen kjenner jeg det midt i magen. «Men jeg er jo bange for deg, Githa» sier journalisten Iben Maria Zeuthen til den kjente skuespilleren Githa Nørby etter å ha blitt skjelt ut gjennom hele seansen.

Jeg er jo redd for deg. 

Samtalen har fått mye oppmerksomhet i Danmark. Også her i Norge er samtalen blitt omtalt og diskutert. Nesten med en gang du skrur på forstår du at dette er noe spesielt. Journalisten blir høylytt kritisert for sin for store mikrofon og sine øretelefoner. For sine spørsmål og sin overfladiskhet. Det skjærer seg umiddelbart mellom de to samtalepartnerne. Dette er selvsagt interessant i seg selv, men hva er det som gjør at jeg, som verken er journalist eller spesielt opptatt av kultur blir så grepet av denne samtalen? Jeg forstår det selv først når Zeuthen sier at hun er redd for henne. 26 minutter og 23 sekunder inn i samtalen. Da forstår jeg at jeg kjenner meg igjen. Jeg har vært der selv. 

Det var fredag. Jeg var forberedt, men gruet meg like vel. Jeg hadde dårlig erfaring med samhandling med adoptivfaren til gutten jeg fulgte opp. Siden jeg hadde dårlig erfaring var jeg ekstra godt forberedt. Jeg planla samtalen i detalj. Hadde en plan for hvordan det skulle gå. Var tydelig på forhånd om hva som var formålet med samtalen jeg og denne pappaen skulle ha. Samtalen gikk ikke slik jeg planla. Allerede helt fra starten skjærer den seg. Vår relasjon ble brutt. Jeg prøvde å følge planen. Han ville en annen vei. Ingen av oss kom videre. Jeg ble mer og mer stresset. Han ble sint. Klumpen i magen vokste seg større og større. Jeg mestret ikke den vendingen samtalen vår hadde tatt. Klumpen i magen var som en kampestein på vei hjem fra jobben den dagen. Denne pappaen hadde det nok ikke særlig bra han heller. Jeg skulle kanskje ønske at jeg var så åpen og ærlig som Zeuthen var. At jeg sa at jeg var redd for han. 

26 minutter og 23 sekunder inn i samtalen mellom Zeuthen og Nørby. Da forstår jeg at jeg kjenner meg igjen. Jeg har vært der selv. Flere ganger. 

Samtalen har nemlig tydelige elementer som er gjenkjennelig fra noen få av mine samtaler med foreldre til funksjonshemmede barn (også voksne barn). Særlig fra tiden som relativt nyutdannet, litt usikker vernepleier, men også som erfaren vernepleier med mange år bak meg i yrket. Jeg husker noen av disse samtalene som noe av det vanskeligste jeg har gjort som fagperson. Samtaler med svært fortvilte foreldre som har dårlig erfaring med hjelpeapparatet. Foreldre som stiller «med piggene ute» fordi de er lei, eller har erfart at det er det lureste i møte med oss.

På samme måte som journalisten forbereder jeg meg godt. Leser journalen og oppdaterer meg på hva som har skjedd siden sist jeg traff dem. Prøver å forstå hvilken situasjon de er i og hvordan de er kommet dit de er i dag. Anvender verktøy og legger en tydelig plan for hvordan samtalen skal være. Hvilket fokus som er viktig. Det er jo nesten som om jeg ikke trenger å ha samtalen, så godt forberedt er jeg. Etter noen få sekunder forstår jeg at hele planen kan kastes i bosset. Hvordan jeg så for meg hvordan dette skulle foregå var helt annerledes enn det foreldrene jeg snakket med hadde tenkt at dette skulle bli. Mitt perspektiv var helt annerledes enn deres perspektiv. Og. Jeg klarte ikke å endre min egen strategi. 

Når Zeuthen blir skjelt ut blir hun usikker. Hun klarer ikke å forstå hvorfor Nørby reagerer slik hun gjør. Hun forsvarer seg med at de hadde avtalt dette på forhånd. Hun forteller om sin egen plan. Hun justerer størrelsen på mikrofonen, men ser tydelig fortsatt sitt eget perspektiv. Planen skal følges for enhver pris. Det som er viktigst for henne er viktigst. Hvis ikke så gjør hun ikke jobben sin. Først når hun står i gangen ventende på drosje nærmer de seg en dialog. Uten mikrofon. De to sammen. De bestemmer seg for å fortsette. Det går ikke spesielt bra, men de kunne kanskje nærmet seg noe. 

Samtalen mellom Zeuthen og Nørby burde kanskje vært pensum på vernepleierutdanningen. Analyse av hva som skjer bør være eksamen. Ja, ikke bare på vernepleierutdanningen, men kanskje også som grunnlag for alle som jobber i relasjon med andre mennesker. 

Disse møtene våre er helt avgjørende for kvaliteten på våre tjenester. Kvaliteten på velferdsstaten. Vi må hele tiden vurdere hvordan en kan se den andres perspektiv. Hvordan en skal nærme seg den andre. Bli bevisst andres verdier og hvordan den andre forstår deg. En må bygge tillit blant annet ved å være fleksibel. 

Vi har mye å lære av samtalen, kanskje særlig hvordan en ikke skal være når relasjoner blir brutt, men også i den ærligheten vi ser hos Zeuthen i det hun sier at hun er redd. Det er mange vernepleiere som er redd i møte med foreldre og pårørende. Det er lov til å være redd. Det betyr nødvendigvis ikke at pårørende skal forandre seg. Oftest betyr det at vi må jobbe med hvordan vi lever med dette og hvordan vi skal lære. Lære både i situasjonen og i etterkant. 

Det er ikke uprofesjonelt å være redd. Det er ikke uprofesjonelt å være åpen og ærlig. Det er ikke uprofesjonelt å vurdere, analysere og være fleksibel. 

Hør hele samtalen her.