Jeg liker å bruke det i noen sammenhenger. Eksempelvis for å understreke hvor håpløst noe er. Jeg kan til og med bruke det som eneste ord i en setning. Men. Er det ett ord du bør prøve å slutte med, så er det nettopp dette. «Men».

Det er to grunner til at jeg prøver å bruke ordet «men» så lite som mulig.

  1. «Du er skikkelig flink til å veilede meg, men jeg synes du snakker for mye.»
    Ordet devaluerer det positive som kommer før du bruker det. Hva tror du at du tar med deg videre i setningen over? Tror du at du tenker at du er god til å veilede, eller tror du at at du kommer til å huske at du snakker for mye? Det er superflott å gi ros og ris. Gi folk komplimenter og positive tilbakemeldinger. Mye mer enn i dag. Bare ikke tro at det er lurt å kombinere dette med såkalt konstruktiv tilbakemelding der du kopler dette sammen med et tilsynelatende ubetydelig «men».
  2. «Det var et godt forslag, men vi har prøvd det før.»
    Ordet skaper ofte negative og begrensende føringer. En av øvelsene jeg bruker på forelesninger er at to og to skal planlegge noe sammen. De skal si annen hver setning, og må alltid begynne setningen med «men». Hva tror du skjer? Oftest er det begrensningene som kommer frem. «Vi kan jo dra til tusenfryd, men det er veldig dyrt» er noe helt annet enn å si «Vi kan jo dra til tusenfryd, også må vi samle inn penger slik at alle kan dra». Øvelsen blir straks annerledes når vi bytter ut ordet «men» med ordene «og så». Da blir planleggingen plutselig mer konstruktiv.

Så. Ordet «men» devaluerer positive tilbakemeldinger og dreper initiativ. Det er jo ikke noe særlig, er det? Tenk over når du selv bruker ordet «men». Er det kanskje mulig å bytte det ut med noe annet og mer konstruktivt?