Hun var naken. Helt naken. Jeg var i begynnelsen av 20 årene. Noen år eldre enn henne. Påkledd. Oppå henne. Jeg holdt henne. Hardt. Lenge. Jeg og tre andre voksne, ansatte i en kommune på Vestlandet. Holdt henne nede, naken på det nakne gulvet. Kanskje i en time. Kanskje lenger. Jeg vet ikke. Lenge.

Denne uken kom det såkalte Tvangslovsutvalget med sitt forslag til nytt lovverk om bruk av tvang i helse- og omsorgstjenester. Dette gjelder alle lover som angår tvang i helse- og omsorgstjenester.

Lovverket (nå helse- og omsorgstjenesteloven kap. 9) som har som formål å «å hindre at personer med psykisk utviklingshemning utsetter seg selv eller andre for vesentlig skade og forebygge og begrense bruk av tvang og makt» har vært en viktig del av meg og sannsynligvis alle andre vernepleiere som ble utdannet på midten av 90-tallet. Selv om en ikke anvender tvang i sin jobb, er forhold knyttet til tvang, makt og paternalisme åpenbart viktige tema i enhver jobb der en skal bidra til at folk får oppleve selvbestemmelse og liv i tråd med egne verdier. 

Selv om alle vernepleiere har et eller annet forhold til bruk av tvang og makt, vet jeg at vi oppleves forskjellig av dem som mottar tjenester av oss. Jeg har hørt pårørende si at vi bare er opptatt av å bruke tvang. At det er det eneste virkemiddelet vi har. Jeg har også hørt pårørende si at vi er for mye opptatt av å unngå bruk av tvang. At selvsagt må vi anvende den tvangen som de selv har brukt i alle år for å sikre at deres barn ikke skader seg selv (direkte eller indirekte). 

Han satt på en stol. En litt ubehagelig stol. Vi. To voksne personer stod bak han. Holdt armene fast bak stolen. I en ganske så ubehagelig stilling. Stort sett uten motstand. Noen ganger med så mye motstand at vi havnet på gulvet. Han under oss. Han kan ikke ha vært gamle karen. Tvang ble utført på tidlige tegn. Tegn til eskalerende utfordrende atferd. Ikke nødvendigvis på bakgrunn av utagering i seg selv.

Jeg har (selvsagt) ikke rukket å lese de 809 sidene som den nye NOUen består av. Dette er kompliserte saker som fordrer tid. Derfor er det så viktig at regjeringen nå har sendt saken på høring, med frist i midten av desember. Her må vernepleiere bidra. Ta kontakt med din kommuneledelse nå før sommeren for å få avklart hvordan dere skal gi innspill til regjeringens kommende arbeid med oppfølgingen av lovforslaget til ekspertutvalget. 

Jeg husker jeg som idealistisk vernepleierstudent var i harnisk av at noen kunne foreslå et lovverk som bare gav lov til å bruke tvang overfor personer med utviklingshemming. At diagnose skulle gi grunnlag for å kunne anvende dette. Jeg opplevde det som like håpløst som de gamle bestemmelsene om at vernepleiere bare kunne sette sprøyter på utviklingshemmede og ingen andre. Jeg ble dog etterhvert ganske så glad i lovverket, selv om jeg prinsipielt synes det er fint at utvalget nå foreslår et lovverk som ikke er basert på diagnose. 

Jeg husker jeg som idealistisk vernepleierstudent var rystet av danskenes forhold til tvang når jeg var i praksis i København. Tenk, de la tabletten i yoghurten uten å fortelle personen det, og uten å definere det som tvang. Jeg har vært super glad for at vi i Norge har hatt en deskriptiv inngang til tvang. Mens de i Danmark sa at dette må vi gjøre så da er det ikke tvang, sa vi at dette er tvang og hvis vi skal gjøre det til tross for dette må vi ha hjemmel i lov.  

Tvangslovsutvalgets fremlegging har fått meg til å tenke på tvangen jeg har brukt. Tvangen i det godes tjeneste. Eller, i det såkalt godes tjeneste. Det vi som ansatte, der og da, trodde var det beste. Jeg trodde det da, og i forhold til en god del tilfeller tror jeg det fremdeles. Jeg har brukt tvang. Og jeg har misbrukt tvang.

Bruk av tvang utfordrer menneskerettighetene. Funksjonsevnekonvensjonen gir klare føringer for at vi skal slutte å være i det godes tjeneste og heller være til din tjeneste. Vi skal ikke handle ut i fra hva vi selv mener er best for personen, men ut i fra hva personen selv mener er best. Jeg er spent på hvordan tvangslovsutvalget forholder seg til akkurat dette. 

Det er ikke alltid tjenestebrukerne er i stand til å fortelle. Ofte har de forståelsesvansker, kommunikasjonsvansker, kognitiv funksjonsvariasjon. Kanskje særlig har de utfordringer med dette i de situasjonene der tvang kan oppleves nødvendig. Her blir vernepleierkompetansen særlig viktig. Hvordan finner vi ut hva personen egentlig ønsker? Hvordan skal vi jobbe proaktivt, og ikke reaktivt?

Vi sprutet vann på han. Lenge lenge etter at institusjonene var lagt ned. Etter at water mist for lengst var en utdøende straffereaksjon. Etter at vi hadde fått et særskilt lovverk som skulle redusere og regulere bruken av tvang og makt overfor personer med utviklingshemning. Helt helt seriøst. Vi sprutet vann på han. Som en systematisk straff. Og, vi hadde representantene for fylkesmannen på telefon imens vi gjorde det. Vi skaffet oss ryggdekning.

Det er ikke bare tjenestebrukerne vi må høre på. Heller ikke bare familien. Vi må høre på de som utøver tvang. Oss som utøver tvang. For det ligger noe bak denne tvangsbruken. Oftest et ønske om å gjøre det gode. En tro på at dette er det beste for den man bruker tvang overfor. Eller i hvert fall en tro på at det man gjør er det beste for familien, for samfunnet. Enten for at noen sier at det er det beste. Oftest en sjef eller en med faglig autoritet. Eller at man er livredd. Livredd for at personen man jobber for skal skade seg selv. Alvorlig. Livredd for at personen man jobber for skal gjøre noe alvorlig med andre personer, inkludert meg. Eller så mangler en handlingsalternativer. Alternativer til tvang er komplekse saker. Det krever kompetanse og kapasitet. Det krever vilje.

Kluten var i baklommen. Alltid. Det kunne jo være jeg fikk bruk for den. Nei. Jeg fikk bruk for den. Hver dag. Ikke brukte jeg den til å tørke opp noe. Jeg brukte den til å blende henne med den. Blende henne i ett, to, tre...nei tyve sekunder tror jeg det var. Tyve sekunder med en klut foran øynene. Tyve sekunder som en straffereaksjon på ett eller annet hun hadde gjort.

Det er nesten ikke til å tro. At det er dette vi drev med. Men vi gjorde det. Og vi mente det. Jeg mente det. Jeg mente det var det beste, og der og da hadde jeg ingen grunn til å mene noe annet. Atferden opplevdes så alvorlig. Totalt invalidiserende for den det gjaldt. I de fleste tilfellene jeg har brukt tvang har jeg ment at det var det riktige. Også i ettertid. Ja, vi kunne kanskje gjort ting på en annen måte, men ut i fra forutsetningene gjorde jeg noe jeg trodde på.

Men. Tvang skal ikke bygge på tro. Tvangsbruk skal bygge på kunnskap. Mye av tvangen jeg har brukt har vært godt vurdert og dokumentert. Godt forankret i gjeldende lovverk. Men. Mye av den tvangen jeg har brukt har ikke vært godt nok forankret i kunnskap om hva som virker og hvorfor det virker. 

Jeg tok tak i genseren hennes og ledet hun forsiktig ned i sofaen... Nei. Jeg rev tak i genseren hennes og slengte henne hardt og fort ned i sofaen. Jeg var sint. Redd. Adrenalinet pumpet. Men jeg ville mer. Klar for mer. Hun skulle faen meg ikke vinne. ”Cato”. Det var Sandra sin stemme. ”Jeg tar over. Nå.”

Det føltes ikke som ett nederlag. Det var en lettelse når min kollega tok over i situasjonen som var på vei ut av kontroll. Det skjedde mange ganger. Begge veier. For, på en arbeidsplass der vold og tvang er vanlig, så er ikke prestisje det viktigste. Man må bygge kulturer som sikrer at overgrep ikke forekommer. Kulturer der folk tar vare på hverandre. Tar vare på fagligheten. Der folk får tid. Tid til å bli kjent med tjenestebruker. Tid til å bli kjent med kollegaene. Når man bruker tvang kler man seg naken. Følelsesmessig. Mentalt. Bruk av tvang krever systematikk, men også tid, refleksjon og personlig sårbarhet. Tvang må aldri bli rutine. Hverken for et tjenestested eller for den enkelte tjenesteyter. Den dagen en ikke blottstiller seg selv når man bruker tvang, den dagen bør være den siste dagen tvang blir brukt. 

Når en bruker tvang, som ved all annen tjenesteyting, så må en ikke bare spørre seg om jeg mener dette er det beste for personen. En må spørre seg om en faktisk har prøvd å finne ut hva personen selv mener er det beste. Hvilke verdier er det denne personen står for. Hvordan oppnår denne personen et liv som kan være i tråd med dette, og hva kan du bidra med for å hjelpe personen til dette. Oftest, nesten alltid, handler det om andre metoder enn det som innebærer tvang.

Sånn. Nå er jeg klar for å lese 809 sider om tvangsbegrensning. Det håper jeg du også er. 

PS! Deler av denne teksten er gjenbruk av tekst jeg tidligere har skrevet på denne bloggen.