«Det er jo viktig med et internasjonalt perspektiv», sa hun. Vi skulle lage en kompetanseplan for de ansatte i tjenestene til utviklingshemmede i kommunen jeg jobbet da denne kommentaren kom. Kommentaren fra en av de flinkeste og mest inspirerende kollegaene jeg har hatt. «Det er jo viktig med et internasjonalt perspektiv» sa hun når jeg foreslo at alle ansatte, uansett rolle og stillingsprosent, skulle ha grunnleggende kunnskap om funksjonsevnekonvensjonen. 

Jeg tror denne kommentaren beskriver godt hvilket forhold tjenesteutøvere, også vernepleiere, har hatt til FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne, heretter kalt CRPD eller funksjonsevnekonvensjonen. I den grad vi har hatt et forhold til denne konvensjonen som ble opprettet i FN i 2006 og ratifisert av Norge i 2013, så er det med et lett skuldertrekk om noe som egentlig ikke angår den daglige tjenesteytingen her i landet. Kanskje er den blitt sett på som nok et dokument med fine flotte ord, som det er umulig å være uenige i men akk så vanskelig å etterleve. 

Jepp. Jeg setter det kanskje på spissen og det er jo ikke slik at vi har unngått å utføre tjenester som er i tråd med konvensjonen. Det er først de senere årene jeg selv har blitt opptatt av hvor viktig rettighetsperspektivet er for folk og for tjenester. Heldigvis er det i økende grad fokus på funksjonsevnekonvensjonen og våre forpliktelser i henhold til denne, selv om jeg fortsatt våger å hevde at det er et stort gap mellom menneskerettsforkjempere, ofte jurister, og tjenesteytere, ofte vernepleiere. Vi snakker i for liten grad det samme språket. 

Vel. Kjersti Skarstad er en av dem, kanskje den eneste, som har markert seg både i menneskerettsmiljøene og i de vernepleierfaglige miljøene med sitt fokus på menneskerettigheter og funksjonsnedsettelse, og gjennom sitt arbeid i SOR kanskje særlig menneskerettigheter og utviklingshemmede. Nå har hun kommet med en fin, og veldig liten og lett tilgjengelig bok om dette temaet: «Funksjonshemmedes menneskerettigheter – Fra prinsipper til praksis». 

Boken, hvis det er det en kan kalle disse 5 kapitlene, disse 124 små sidene, er den første i sitt slag, og må selvsagt inn på pensum på vernepleierutdanningene. Dessuten svarer den i stor grad til min etterlysning av grunnleggende kunnskap om funksjonsevnekonvensjonen hos alle ansatte i tjenestene til utviklingshemmede. Det bør være uproblematisk å kreve at alle ansatte i tjenestene skal lese de 3 første kapitlene, og gjerne de to siste også. Det er et fint grep å gjøre boken så liten og lett tilgjengelig. 

Boken gir grunnleggende kunnskap om selve konvensjonen og idegrunnlaget den både bygger på og ikke minst utvikler videre. Den er særlig tydelig på at konvensjonen avviser et medisinsk syn på funksjonshemming, at det er noe feil med enkeltindividene, og at diskriminering på grunnlag av funksjonsevne naturligvis skal sees på på samme måte som diskriminering på andre grunnlag, eksempelvis kjønn. Det er også svært interessant hvordan hun viser at funksjonsevnekonvensjonen utvikler rettighetsforståelsen gjennom å legge vekt på behovet for menneskelige relasjoner og felleskap. Inkludering og deltakelse blir viktig i et rettighetsperspektiv også.  

Vektleggingen av funksjonsvariasjon som en del av et menneskelig mangfold, understreker også at menneskerettigheter ikke er noe en skal kvalifisere seg for. De er der uavhengig av individenes egenskaper, også uavhengig av kognitiv funksjon. Menneskerettighetene må sees på som et grunnleggende prinsipp, også når en skal anvende bestemmelsene i praksis. 

Boken søker nemlig å oversette funksjonsevnekonvensjonens viktige prinsipper til praksis. Konvensjonen er et normativt grunnlag for blant annet politikkutforming og tjenesteutøvelse. Prinsippene skal ligge til grunn for vår yrkesutøvelse. Dette er vanskelig. Etter mitt syn må boken her bare sees på som en begynnelse på noe mer. Hvis en tror at en gjennom boken får en fullgod veiledning i hvordan en skal anvende konvensjonen i praksis, så blir en skuffet. Eksemplene fra praksis er gode og viktige. At en må gå ut av rommet når telefonen ringer eller ikke gå inn til folk uten tillatelse er gode eksempler på ivaretakelse av retten til privatliv. Eksemplene i boken er dog ikke fullgode for å gi veiledning for dem som eksempelvis jobber for personer som har stor grad av atferd som utfordrer eller som nekter å motta tjenester. Hvis en derimot bruker boken som et viktig og nødvendig grunnlag for egen oversettelse til praksis så er boken både god og nødvendig, også for dem som jobber med de mest komplekse problemstillingene. 

Det siste kapittelet understreker kanskje dette siste poenget. Det er viktig og riktig at Skarstad bruker et av kapitlene på selvbestemmelse. Retten til selvbestemmelse er en avgjørende og helt sentral del av funksjonsevnekonvensjonen. Et lite kapittel gir selvsagt ikke rom for kompleksiteten i selvbestemmelse, men Skarstad evner å nyansere begrepet som noe mer enn at folk har rett til selvbestemmelse punktum. Her nærmer hun seg viktige dilemma som vernepleiere og andre tjenesteutøvere står overfor hver dag. 

Boken gir et godt grunnlag for å utforske hvordan vi som tjenesteytere kan bidra til oppfyllelse av folks menneskerettigheter. Et grunnlag som blant annet vernepleiere må jobbe videre med. Hvordan kan faget vårt bidra til at folk med funksjonshemming ikke bare har rett, men får rett? 

Når jeg skulle kjøpe boken hos en av de største bokhandlerne i Oslo var den utsolgt. Det synes jeg er knallbra. Som hun sa, damen i butikken: «Vi pleier ikke å bli utsolgt for bøker på den hyllen». Heldigvis kom det dumpende ned en bok i posten til meg helt gratis. Et lese-eksemplar. Så nå vet du det. Boken anbefales for alle.