Cato Brunvand Ellingsen

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) ble ratifisert av Norge i 2013, men er ikke inkorporert i norsk lov. SV sitt forslag om dette ble tatt opp i stortinget vinteren 2019, men fikk ikke flertall. På årets Arendalsuke var det politikere som sa de var skamfull over at de hadde stemt nei, at de ikke hadde kunnskap nok på det tidspunktet. Det er nok ikke tilfeldig at det var akkurat menneskerettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne som ble glemt. Kunnskapen om situasjonen for denne store befolkningsgruppen er svak, oppmerksomheten enda svakere. 

Hovedformålet med CRPD er beskrevet i konvensjonens artikkel nummer 1: «fremme, verne om og sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne full og likeverdig rett til å nyte alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter, og å fremme respekten for deres iboende verdighet». Ved å ratifisere konvensjonen forplikter myndighetene seg til å følge føringene som ligger i dens bestemmelser. Det er uforståelig at ikke de andre partiene var enige med SV om å sikre rettighetene ved å inkorporere konvensjonen i norsk lov. Tenk hvilke reaksjoner det hadde vært om det var kvinnekonvensjonen som ble behandlet på samme måte. 

Når staten svikter må norske kommunepolitikere ta ansvar for å sikre menneskerettighetene for alle. Det burde være en viktig sak i valgkampen. Det handler ikke «bare» om rettighetene til folk med såkalt nedsatt funksjonsevne. Hvis ikke alles rettigheter er sikret, er ingens rettigheter sikret. 

CRPD gir føringer på en rekke felt, men særlig 3 moment bør være av interesse for politikere, inkludert meg, som stiller til valg nå i høst:

1. Alle mennesker har medfødte iboende rettigheter. Disse rettighetene er konstante uavhengig av personens egenskaper. Alle skal ha mulighet til å bestemme i eget liv. Vår oppgave er å gi støtte slik at dette er mulig. Noen trenger mer støtte enn andre. Særlig er det nødvendig å lage gode systemer for beslutningsstøtte til personer med utviklingshemming. 
2. De kommunale tjenestene må skifte perspektiv. Tradisjonelt har en omsorgsideologi rådet. Vi tar vare på dem som trengs å tas vare på. Vi skal gjøre det vi mener er best for deg. Konvensjonen krever at vi tenker annerledes. Den legger til grunn at tjenestene og tjenesteyterne skal gjøre det personen selv mener er best ut fra dennes egne ønsker og verdier. Vi må sammen med dem det gjelder finne ut hva som er viktig i deres liv. 
3. Funksjonshemmingen oppstår i gapet mellom individets forutsetninger og samfunnets krav. Vi har ofte sett på funksjonshemming som et individuelt problem. Noe som er sykt, som må repareres. Samfunnet skaper funksjonshemming. Han i rullestol er ikke funksjonshemmet før han kommer til trappen uten rampe. Folk med utviklingshemming hindres i å ta valg på lik linje med andre på grunn av at samfunnet ikke er tilrettelagt. Ansattes arbeidstidsordninger kan være et eksempel på organisasjonsmessige barrierer som forhindrer folk i å leve liv i tråd med egne ønsker. Hvilke valgmuligheter har folk som trenger bistand til å delta hvis arbeidstidsordningen tilsier at en må være hjemme når bistandsytere skal overlappe eller før nattevakten kommer?

Det er godt dokumentert at rettighetene til folk med nedsatt funksjonsevne brytes daglig. Dette er det mulig å gjøre noe med. Listen over konkrete tiltak kan være lang, men her er en god begynnelse: 

• En gjennomgående opplæring i CRPD
• Sikre at intensjonen til Brukerstyrt personlig assistanse (BPA) virkeliggjøres. Det betyr selvsagt også at personer med utviklingshemming som bor i såkalte bofellesskap skal ha mulighet til BPA
• Alle andre tjenester må lære av intensjonen i BPA; frihet, fleksibilitet og selvbestemmelse i eget liv, styring av egne tjenester
• En sosial boligpolitikk som inkluderer tenkningen fra funksjonsevnekonvensjonen. Vi må skille mellom bolig og tjenester, folk skal kunne bestemme selv hvor og med hvem en skal bo og vi må slutte å bygge store samlokaliserte enheter.
• Styrke kompetansen i tjenestene til utviklingshemmede slik at de får tjenester som bidrar til at de kan leve liv i tråd med egne ønsker og verdier. Dette betyr flere vernepleiere, flere stillinger, mindre deltid. Forholdene til ansatte er viktig for kvaliteten i tjenestene.
• Styrking av ledelse. Leder må ha mulighet til å være tett på ansatte og tjenestebrukere.
• Folks behov er det som må utløse vedtak om bistand, ikke diagnose eller sammenligning med normalbefolkningen. 
• Satsning på koordinatorfunksjon; funksjonen må se helt annerledes ut enn i dag. Fra portvokter til «kommuneservitør».   

I Oslo er vi godt i gang med en tillitsreform i offentlig sektor. Dette innebærer en stor endring i måten vi tenker at kommunen skal møte folk på. Tillitsreform handler om å gi ansatte og ledere faglig myndighet til å treffe beslutninger sammen med innbyggerne uten overdreven bruk av kontroll. Fremtidens velferdstjenester handler om å vise tillit til innbyggerne som trenger bistand fra velferdstjenestene våre og bygge rammer for godt samspill mellom folk og fagfolk. Brukere av kommunens velferdstjenester skal oppleve tillit i møte med tjenestene. 

Tillitsreformen er et ektefødt barn av tenkningen som ligger til grunn for funksjonsevnekonvensjonen. «Ingenting om oss, uten oss» skal være en grunnleggende verdi i utvikling av politikk og tjenester. «Hva er viktig for deg?», er det sentrale spørsmålet i møte med innbyggerne. Funksjonsevnekonvensjonen er et nødvendig grunnlag for mangfoldige kommuner.

PS! Det er flere partier som har fine ord i sine program om dette her. Flotte greier. Jeg tror også det trengs politikere som ønsker å sette dette på dagsorden. Som eksempelvis Erik Lunde fra KrF har gjort det i denne bystyreperioden her i Oslo. Jeg står på SV sin bystyreliste for kommende periode. 10. plassen innebærer at jeg trenger din personstemme for å få mulighet til å sette dette på dagsorden. Liker du det jeg skriver, gi meg et kryss eller en slenger. Er du ikke fra Oslo, finn en politiker (uavhengig av parti) som kan fremme dette temaet etter valget.

Hilsen Cato Brunvand Ellingsen, vernepleier, master i habilitering.