Når Zeliha Acar og kronprinsen vår møttes for noen dager siden viste de oss sammen et lite lærestykke i hvordan verdier kan vurderes og anerkjennes gjennom reelle handlinger. Han forstår raskt at hun ikke vil hilse med å trykke hans hånd, og de deler en felles hilsen ved å ta sine hender til hjertet. Et «symbol for kjærlighet, respekt og fred», som hun sier til Vårt land.

Se video av Acar og kronprinsen her

Ganske forutsigbart har denne hendelsen resultert i en debatt om håndhilsing, Islam og hva en kan og bør forvente av den andre. Den andre, ofte forstått som den mer eller mindre konservative muslimen i møte med norsk statistisk normalitet. Her i Norge håndhilser vi visst når vi møtes.     

En av dem som har tatt ordet i debatten er statsviter Heidi V. Pedersen med sin kronikk i NRK Ytring. For å være ærlig så hadde jeg tenkt å trekke litt på skuldrene og la debatten fare. Jeg synes ikke det er farlig å ta debatten, men helt på linje med dem Pedersen kritiserer mener jeg at debatten er marginal. De fleste kommer aldri til å møte på noen som ikke ønsker å håndhilse, og de av oss som gjør det på grunn av at vi bor i et mangfoldig nærmiljø prøver å løse disse små dilemmaene i hverdagen så godt vi kan. Av og til treffer vi. Av og til bommer vi. Vi lever fint med det. Sammen.

Med sin kronikk peker dog Pedersen på noe som er viktigere enn selve debatten om håndhilsing. Hun skriver om likebehandling. Hun skriver om hvordan vi møter folk generelt, og ikke minst hvordan folk med makt eller roller i et system møter folk uten dette. Dette er ikke en marginal problemstilling. Hun skriver blant annet om sin praksis som byråkrat i UDI, der hun og sine kvinnelige kollegaer holdt hånden frem til hånden ble tatt i mot i forbindelse med intervjuer av folk som søkte beskyttelse. Hun skriver dette uten å reflektere over den makten hun i dette møtet forvalter. «Sånn måtte det være. Vi var byråkrater, og det var viktig for oss både å vise respekt, og å få det. Håndtrykket uttrykker både likeverd og profesjonalitet. Jeg kan ikke huske at vi tok opp vår praksis med noen ledere. Vi tok det vel som en selvfølge, antar jeg.»

Med disse få setningene om det hun beskriver som byråkratisk profesjonalitet understreker hun noe grunnleggende problematisk med systemet hun representerer. Det er dette systemet som bidrar til at så mange opplever mistillit i møte med det offentlige. Jeg kjenner ikke systemet hun har jobbet innenfor, men dette er velkjent for enkeltpersoner som møter NAV, saksbehandlere innen pleie og omsorg eller andre som i stor grad har fokus på likebehandling i sin misforståtte portvaktfunksjon. Akkurat sånn er det. Sånn er det folk mister tilliten til systemet. En etter en. Litt etter litt. 

Sånn måtte det være. Sånn gjør vi det her. 

Likebehandling er et viktig rettssikkerhetsprinsipp, men det kan aldri handle om at «sånn gjør vi det her» uavhengig av hvem du er, hvilken situasjon du er i eller hva du ønsker i ditt liv. Likebehandling kan også være maktmisbrukens søskenbarn. Profesjonalitet handler også om kjærlighet, respekt og kanskje til og med om fred. Om å ha fokus på den andre og den andres verdier. Om være opptatt av hva som er viktig for den andre, ikke ri prinsipper som attpåtil ikke er forankret i ledelsen. De gode fagfolkene analyserer konteksten i situasjonen og er var for den andres situasjon. 

Møtene våre med den andre er viktig, uansett om det er utenfor nærbutikken, i det offentlige systemet eller i møte mellom en kronprins og en representant for et religiøst samfunn. Hvis vi ikke evner å spørre om hva som er viktig for deg i disse møtene, da har vi tapt noen viktige felles verdier. I det jeg insisterer på å holde hånden frem til du tar den, invaderer jeg deg med mine verdier i stedet for å sammen finne måter å gjøre dette på som respekterer hverandres verdier. 

Jeg tror offentlig sektor, alle vi som på en eller annen måte representerer systemet, har mye å lære av de små sekundene vi har sett av møtet mellom Acar og kronprinsen. Vi kan ikke måle folk opp mot en statistisk normalitet om hvordan de fleste av oss gjør det. En misforstått forståelse av normalitet. Vi kan heller ikke utelukkende ha hva jeg mener er best som vår rettesnor i møtet med den andre. Å bygge tillit handler om å se den andre, om å gjøre seg sårbar i møtet med annerledesheten, være åpen for forandring. Det handler også om ærlighet. Jeg synes det er vanskelig at du møter meg på denne måten? Er det noe vi kan gjøre for å bedre relasjonen oss i mellom? Hvis representanter for det offentlige hadde vært mer sårbare i disse møtene hadde vi fått mer tillit i relasjonen. Tillit som vi sammen kunne bygge videre på. Kanskje kunne vi tatt hverandre i hånden på det.

Cato Brunvand Ellingsen
Vernepleier/ Master i habilitering